«Svensk riksdag» er et fascinerende absurdteater. Löfvens kamp for å komme tilbake som statsminister blir mer og mer desperat. Han har fått smaken på makt og ønsker å bli historisk, en landsfader og ikke bare en overgangsfigur. Men virkeligheten – som synes mer diffus i Sverige enn i andre land – vil innhente ham og sette ham ut, det er bare et tidsspørsmål.
Det som ikke er så synlig i dette regjeringsspillet er den rå maktkampen som nå utspiller seg mellom Socialdemokraterna og svensk LO. Den foregår mest i det skjulte, utenfor Rosenbad, men noe slipper gjennom i media og i LOs egne kanaler.
Det handler om at siste rest av folkhemmets maktstruktur nå går mot oppløsning. Begrepet solidaritet har alltid vært sentralt for den svenske arbeiderbevegelsen. Både for egen selvforståelse og som et skjold mot politiske motstandere – de usolidariske.
Den tradisjonelle enigheten mellom maktpolitikerne i Socialdemokraterna og LO er satt på en alvorlig prøve. Helt siden 1898 da Landsorganisasjonen i Sverige (LO) ble etablert med støtte fra nettopp Socialdemokraterna har det nære faglig-politiske samarbeidet mellom Socialdemokraterna og LO-forbundene preget den svenske arbeiderbevegelsen.
Det skulle bli selve grunnlaget for det svenske folkhemmet, som statsminister Per Albin Hansson lanserte som et begrep i 1928. Ingen forutså at svenske politikere fra arbeiderbevegelsen en dag skulle bli en egen overklasse.
Fra starten satt representanter for LO i partiledelsen, og LO-representanter har blitt både riksdagsmedlemmer og statsråder. Den økonomiske støtten fra LO til partiet er millionbeløp årlig, og LO meldte nylig at de vil bruke 30 millioner svenske kroner som kampanjebidrag for å sikre at Löfvens regjering får en ny valgperiode.
Löfven spiller et høyt spill. Ikke bare representerer han det dårligste valgresultatet for Socialdemokraterna på 100 år, noe som for ham er et ikke-tema, men han er også villig til å ofre et viktig avtaleforhold mellom Socialdemokraterna og fagforeningene, som har vært grunnleggende for den sosialistiske samfunnsmodellen i Sverige.
Löfven er åpenbart forberedt på å gå langt for å beholde makten, og møter derfor de kravene som Annie Lööf fra Centerpartiet la frem som betingelser for å slippe ham frem som statsminister.
Et skrekkscenario for alle partiene, med unntak av SD, er et nyvalg der de politisk spedalske Sverigedemokratene går ytterligere frem. At LO nå faktisk foretrekker et såkalt ekstravalg er derfor en overraskelse og et svært upassende innspill for Löfven på hans «blocköverskridande» frierferd.
Löfvens sannsynlige ja til Annie Lööfs krav kom som et sjokk på ledende LO-folk. Det svenskene benevner som «Arbeidsretten» er en hellig ku i fagbevegelsen.
– LO kommer ikke til å nøle med å ta dette som et kampspørsmål, skriver organisasjonen på sin nettside.
I et intervju med Sveriges Radio uttaler LOs formann Karl-Petter Thorwalsson:
– Man kan ikke ta bort arbeidsretten for flere hundretusen svensker i et kompromiss. Da er det bedre at gå til ekstravalg og la det svenske folket uttrykke sin mening om dette viktige spørsmålet.
LO-forbundet Byggnads formann, Johan Lindholm, er forbauset og urolig over Löfvens vilje til kompromisser:
– Jeg vil være tydelig på at att Socialdemokraterna ikke har fått noe mandat til å forhandle bort vår arbeidsrett og man kommer ikke til å få det heller. Lønnstakernes rettigheter og trygghet er ikke til salgs ved forhandlingene med et nyliberalt og lønnstakerfiendtlig Centerparti, skriver han i en pressemelding.
I den politiske korrekthetens høyborg, Sverige, er virkelighetsfornektelse en naturlig del av politikken. Det som overrasker oss tilskuere er at uærlige og inkompetente politikere nærmest i det uendelige kan drive sitt narrespill for folket uten å bli konfrontert med løgnen og stilt til ansvar.