President Trump er en fascinerende president. Han er noe så sjeldent som en politiker som gjør det han sier og har handlekraft nok til å gjennomføre det. Kritikken mot ham er for det meste fullstendig uproporsjonal sammenlignet med kritikk av Obama/Hillary. En politiker som velgerne kan stole på, burde omfavnes i vår tid.
President Trump fikk nedskalert konflikten med Nord-Korea, har økt lønns-nivået til arbeiderklassen i USA, skapt arbeidsplasser, sikrer egne grenser, styrket små og mellomstore bedrifter som er svært viktig for sysselsetting og bringer Amerika sammen igjen etter et svært splittende regime under Obama. Han har utnevnt dommere i høyesterett helt etter sine løfter til velgerne, og er den første presidenten som nå utfordrer de hemmelige tjenester som har gått ut over sin politisk nøytrale rolle. Nå er det å håpe at President Trump innleder en ny dialog med President Putin, og at vi kan få en ny Reykjavik-prosess etter forbildet til Reagan og Gorbatsjov. En demokratisk valgt President i USA tar landet i den retning han klargjorde for velgerne at han ønsket. Det skal vi demokratisk anlagte være glade for.
Les også: Kurdisk milits i Nord-Syria frustrert over manglende amerikansk hjelp
Obama/Hillary destabiliserte Libya og var på veg til å gjøre den samme fatale feilen i Syria. Obama/Hillary hyllet Muslim Brotherhood-regimet i Egypt som åpnet ondskapens sluser mot kopterne og minoritetene. Obama/Hillary hadde en katastrofal Iran-politikk som har styrket presteregimet i Teheran. Obama/Hillary og justisminister Eric Holder pisket opp motsetninger i USA som vi ikke har sett siden borgerrettskampen. De messianske hyllestene til Obama manifestert gjennom en fullstendig meningsløs og totalt ubegrunnet fredspris i begynnelsen av hans presidentperiode, har falt tungt til jorden. Den grenseløse kritikken mot Trump, gir velgerne grunn til større bekymring for motivene til kommentatoriet, msm og karrierepolitikerne enn bekymring for presidenten.
Den gamle aksen mellom venstresiden og høyresiden er i ferd med å bryte sammen.
Det er en ny akse som er viktigere, og det er den mellom globalistene med et byråkrati-diktatur på slep på den ene siden, og de nasjonalstatskonservative som ønsker folkestyre og reell styringsmakt nær folket på den andre siden.
I Frankrike er det ikke ekstremister på den ene eller andre siden som har tatt på seg gule vester, det er vanlige folk fra alle kanter av politikken som vil ta politikernes interesser tilbake til folkets beste.
Klassekampen og Partiet De Kristne brenner i så måte for samme sak: Makta tilbake til folket.
Nå dette er sagt må det påpekes at President Trump er i ferd med å gjøre en fatal feil.
Klassekampen og deres venner på ytre venstre har et mantra som alltid samler dem: Kampen mot «amerikansk imperialisme». Nå har Trump gitt oss alle et dilemma, fra høyre til venstresiden. Ved å trekke amerikanske styrker ut av Rojava (de kurdiske områdene i Nord-Syria), vil kurderne igjen måtte betale prisen. Den kurdiske Peshmerga har vært frontlinjesoldatene i kampen mot IS, og de har lykkes i samarbeid med USA under President Trump. Amerikansk nærvær under President Trumps ledelse har styrket de gode kreftene og gitt håp om trygghet og fred.
Tyrkias rolle når det gjelder IS er i motsetning høyst uklar.
Kurderne er verdens største folkegruppe uten eget nasjonalt hjemland. Kurderne tapte i spillet etter 1.Verdenskrig da det Ottomanske riket gikk i oppløsning og de nye nasjonene i Midtøsten ble dannet. Kurderne har betalt prisen i 100 år, for å være underlagt andre folk i Levanten. Fra Halabja, til Tyrkia til Syria til Iran. Den første kurder jeg møtte strekker seg tilbake til sent 80-tall. Jeg var pleiemedhjelper på et psykiatrisk sykehus, og vi fikk inn en ung kurdisk kvinne som var politisk flyktning fra NATO landet Tyrkia. Arrestert for «politisk virksomhet» og torturert stygt i tyrkisk fengsel. Da tentes et lys i mitt hjerte for kurderne. Kurderne ble ofret etter første Gulfkrig, og de ble massakrert av Saddam Hussein. Nå har de igjen stilt seg i front mot vår tids verste grusomhet, IS, og igjen skal de sviktes.
Les også: Iran bekrefter at landet sto bak rakettangrep mot kurdere i Irak
Selv om Klassekampen og venstresiden liker å gnage på en forgangen og foreldet terminologi som «amerikansk imperialisme», hadde vi akkurat nå trengt fortsatt amerikansk nærvær i Syria.
Erdogans forsvarsminister har sagt at YPG skal «begraves i grøfter». Afrin, Manbilj, Jarublus, Kobane, skal vi måtte bli vitne til en ny massakre av gammel-ottomansk kaliber? Kurderne ofres på et større alter: USA trekker seg ut og Tyrkia massakrerer kurderne. Da er kurdisk selvstyre i Syria knust. Tyrkia kan trekke seg ut, og Syria med Russland som trofast alliert overtar syrisk territorium igjen. Kurdisk selvstyre innenfor rammen av en Syrisk føderasjon vil være historie. Iran har da sikret seg en sammenhengende korridor fra Teheran til Middelhavet og videre til Golan. Dette innebærer at Irak er vingeklippet som sunni-arabisk nasjon, og Israel vil være direkte truet av en fare så stor at man må tro på en høyere makt for ikke å bli ødelagt av angst.
De arabiske sunniene har to muligheter, enten underordne seg Ankara eller fylkes rundt IS igjen. Kampen mot IS er bare over dersom man får et stabilt kurdisk selvstyre i Syria og Nord-Irak. Det er den eneste bufferen minoritetene har mot de store og brutale sjia-persiske og sunni-arabiske kreftene. Trumps amerikanske pusterom ved å trekke styrkene ut nå er en Pyrrhosseier. Det første er at de svikter sine allierte i kampen mot IS, kurderne, det budskapet merker alle aktørene i regionen seg, og den tilliten blir svært vanskelig å bygge opp igjen. Det andre er at kurderne vil bruke lang tid på å reise seg igjen etter Tyrkias herjinger, og bufferen mot ayatollaene i Iran vil være effektivt fjernet.
Mitt hjerte blør for Rojava.
Jeg aksepterer ikke angrepene som nå kommer fra Tyrkia, og jeg frykter en gjenoppblomstring av IS. Kvinnene, yezidiene, kurderne, assyrerne, kaldeerne, kristne, og muslimer, USA har en unik mulighet til å støtte og styrke Rojava og fasilitere en føderasjon med Syria som kan bli stabil. Med de nye positive samtalene mellom Erbil og Bagdad, kunne vi hatt håp om en fremvekst av mer stabilitet og balanse mellom folkene.
Jødene ble utryddet fra Levanten for 70 år siden, i dag er de kristne snart utryddet også. I 2003 var det enda 1,5 millioner kristne i Irak, i dag er det knapt 250 000. Det er en reduksjon på 85%. I følge den kaldeiske erkebiskop Habib Nafali fra Basra, har en kirke eller kloster blitt ødelagt om lag hver 40 dag i gjennomsnitt. KRG i Nord-Irak har blitt et sted hvor man kan finne ly. Hvorfor ønsker verden stilltiende å se på at kurdernes posisjon svekkes?