La oss i dag minnes de som for fire år siden i Paris ble brutalt myrdet for en tegning i magasinet Charlie Hebdo. Disse tolv ble brutalt myrdet av to islamister fordi satire og karikatur ble benyttet. Vi er underlagt noen uskrevne blasfemilover, og det vil fortsette i lang tid dersom vi ikke står opp for retten til å bedrive blasfemi. Det er noe av det viktigste som har drevet vesten frem, og kanskje det som har gjort vesten overlegen når det gjelder fremgang.
Da vi trodde det ikke kunne bli verre med ytringsfrihetens begrensninger, kom det altså forslag om no-platforming og blasfemilover i 2018. Førstnevnte brukes ofte om meninger og holdninger man ikke liker eller er enig med. Det vil si at man aktivt går inn for å nekte mennesker man er grunnleggende uenig med en plattform.
Dette er et angrep mot grunnprinsippene i ytringsfriheten. Når spørsmål om islam og innvandring dukker opp, så defineres svarene enten som gode eller onde. Er det innvandringskritikk og særlig islamkritikk, er du automatisk definert som den onde. Er du islamapologet og innvandringsliberal, er du definert som god og inkluderende.
Hvordan kan du påvirke islam- og innvandringsdebatten dersom du risikerer å bli nektet plattform for nettopp kritikk mot ukontrollert innvandring og de åpenbare utfordringene med islam?
Det blir stadig viktigere å verne om fundamentale måter å kunne ytre seg på. Det forutsetter at vi våger å si det som ikke skal bli sagt. Det krever at vi tar de nødvendige sjansene på å bli utestengt, stemplet og presset ut av offentligheten. Mangel på åpnere og mer romslig debatt rundt islam, har kostet oss mange hundre mennesker i ulike terrorangrep. Vi snakker ofte om disse angrepene, men ikke like ofte om kilden til angrepene. Er Europa klar for den massive mobiliseringen islam er i stand til å koordinere?
De største terrorangrepene i Europeiske storbyer:
Blasfemilover er islamistenes beste beskyttelse mot ytringer de opplever som krenkende mot deres religion og profet. Det er ingen stor hemmelighet at terror har endret den europeiske kulturen, og spesielt europeisk julemarked. Douglas Murray har en eksepsjonell artikkel om den endringen som har skapt så stor frykt, at Europa verner seg mot terror istedenfor å verne seg mot den åpenbare trusselen. Nemlig islam, og dens fremmarsj i vesten. Murray rører ved det absurde med blomsterpottene langs Karl Johan, og den falske tryggheten disse pottene gir. Tror ikke regjeringen at terroristen tilpasser seg hindringene som blir satt foran dem?
Norge er ikke det eneste landet som forsøker å beskytte seg mot terror. De fleste europeiske byer har forberedt seg på angrep.
Når vi ser terrortidslinjen under blir ord fattige.
Tidslinjen:
*London, 3. Juni: seks drept og 50 skadet
*Manchester, 23: mai. 22 drept og over 100 ble såret
*Stockholm, 7.april 2017: fem drept og et ukjent antall såret
*St.Petersburg, 3. april 2017: 14 drept og 50 skadet
*London, 22. mars 2017: fem personer inkludert gjerningspersonen drept
*Istanbul,31. desember 2016: 39 mennesker drept og 70 såret
*Berlin, 19. desember 2016: 12 drept og 48 såret
*Nice, 14. juli 2016: 86 drept og over 300 såret
*Istanbul, 28. juni 2016: 36 mennesker 147 såret
*Brussel, 22. mars 2016: 32 drept rundt 340 skadd
*Istanbul,12. januar. 2016: 13 utenlandske turister drept, 14 såret
*Paris, 13 november. 2015: 130 drept
*Paris, 7 januar. 2015: Tolv drept,
*Istanbul,10.oktober 2015: 102 drept. 500 såret.
*Istanbul 20. Juli 2016: 33 drept og 104 såret
Disse tragediene vil prege vår trygghet i lang tid og endre vår tidsperiode uavhengig av blomsterpotter eller synlige bevæpnede politi utenfor kjøpesentre. Slike påminnelser vil dessuten ha motsatt effekt da de med tiden bare minner oss om de reelle truslene vi står overfor. For å minnes de vi har mistet på en verdig måte, burde vi verne om ytringsfriheten kompromissløst. Kun da kan vi bekjempe mot en så sterk ideologi som har som mål å utrydde alle som kritiserer, latterliggjør eller håner deres grunnprinsipper.
Kun da kan vi ta makten over offentlige ordskiftet og slippe til stemmer vi er avhengige av å lytte til for å kunne debattere mot. Det forutsetter at vi avventer med stemplinger som muslimhater og religiøs rasisme. En ideologi er aldri en rase, en rase er aldri religion, og dersom vi skiller disse fra hverandre får vi plass og toleranse for det frie ord.