I en debattartikkel i Aftenposten beklager Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås seg over støy i debatten om innvandring, integrering. Artikkelen er et tendensiøs og tonen er bedragersk. Åmås fremhever et slags fredelig sentrum, der få er bekymret for innvandring, islam og integrering. Han later til å tro at han selv hører hjemme i dette velsignede sentrum.
Åmås’ kommentarartikkel er en eksersis i å unngå problemstillingen han omtaler, og i stedet fokusere på tomme digresjoner, for så å forsøke å parkere innvandringskritikere med påstander om at «integreringen er stort sett vellykket». Dette helt uten å oppgi en eneste kilde, eller i det hele tatt si noe om hva han baserer den påstanden på.
For de mange integreringsproblemene finnes å granske for den som er villig til å se. Vi ser på det på kriminalitetsområdet, vi ser det i den negative sosiale kontrollen minoritetskvinner lever med, den trakassering og nye voldtektsfaren norske kvinner må finne seg i, jomfrusjekker, kjønnssegregering, og ikke minst; på sysselsettingsområdet.
Voksne ikke-vestlige innvandrere i alderen 20 til 66 år fra har ifølge SSB en sysselsettingsrate på kun 64 prosent. Afrikanske innvandrere er helt nede i 44 prosent. Og det eneste kravets som stilles for å regnes som sysselsatt i SSBs statistikk er at man er i minst en times lønnet arbeid ukentlig. Tallene er enda verre i virkeligheten, noe Kjetil Rolness grundig belyste opp for ikke veldig lenge siden.
Det er også nettopp gruppen afrikanske innvandrere som kan komme til å vokse veldig i årene fremover, med den enorme forespeilede folkeveksten i Afrika, og med stadige bølger av migranter som ønsker seg en bedre levestandard i Europa.
Sysselsettingsproblemene avtar heller ikke med tiden. Fortsatt er det sånn at blant pakistanske kvinner med 40 års botid i Norge, så er kun 19 prosent sysselsatt, noe også Hege Storhaug i HRS har påpekt.
Åmås skriver at innvandringen nå er rekordlav. Da er det fristende å spørre; rekordlav i forhold til hva? Vi har vært et av landene som har tatt imot flest asylsøkere i forhold til folketallet vårt. Når vi i årevis har ført en ekstrem politikk, der vi ikke en gang har hatt kontroll på hvem som har fått komme inn, så skulle det bare mangle at vi nå fører en politikk som er litt mer ansvarlig. Vi har dessuten ingen garantier for at det ikke vil ta seg opp igjen, da vi på mange måter er prisgitt forholdene i mange av landene rundt oss.
Hva gjør vi når vi kommer til det punktet der den delen av befolkningen som faktisk bidrar til fellesskapet blir for liten til å brødfø alle de som lever på bidrag? Vi vet at innvandringen er et gigantisk tapsprosjekt, og at kostnadene øker videre. At vi ikke er der ennå, betyr ikke at «integreringen går bra». Den som kan tenke noen skritt frem, med våre erfaringer hittil på minnet, skjønner at det ikke vil gå rundt i lengden.
Man kan imidlertid ikke ikke snu en negativ utvikling ved å senke hastigheten på veien mot stupet. Man må sette stopp. Skal vi som velferdsstat sørge for at systemet holder seg bærekraftig på lang sikt må innvandringen begrenses til den absolutt helt nødvendige kompetente arbeidsinnvadringen. Det er den eneste innvandringspolitikken som er langsiktig bærekraftig for en velferdsstat. Det er såre enkel logikk, men Åmås og mange med ham later ikke til å forstå at det dyre systemet vi alle nyter godt av faktisk må betales for.
Akkurat som Jan Arild Snoen, har også Åmås fått for seg at innvandringkritikere alle er en marginal gruppe, langt ute på en ytterkant, og at nordmenn flest er innvandringsliberale. Det finnes det ikke noe grunnlag for å si, i alle fall ikke i den retning de ser ut til å tolke dette. Det vi vet er at flere nordmenn synes det er uproblematisk å møte mennesker av utenlandsk bakgrunn i hverdagen. Å forholde seg til dem som enkeltmennesker.
Vi vet også at 53 prosent av de spurte i en nylig meningsmåling sa at de støttet dagens asylpolitikk, som riktignok har gitt «rekordlav innvandring». 29 prosent vil at det skal bli vanskeligere å få asyl. 59 prosent sa i 2016 at de støttet Listhaugs innvandringshåndtering i en annen måling.
Og hva gjelder muslimsk innvandring til Europa, så har vi sett at motstanden er betydelig, blant annet i en flittig omtalt undersøkelse fra Chatham House. Et flertall av de spurte i en rekke europeiske land, også i vest, ønsker å stanse muslimsk innvandring helt. Norge er ikke med i undersøkelsen, men i de europeiske landene i undersøkelsen vi best kan sammenlignes med, Østerrike og Tyskland, sier et flertall altså nei til flere muslimske innvandrere.
På bare noen tiår har andelen innvandrere og deres etterkommere i Norge vokst fra det helt marginale til nærmere 17 prosent av landets totale befolkning. Det er, uansett hva man mener om de ulike aspektene ved det hele, en ekstrem omveltning. Og det er et resultat av en radikal, ytterliggående politikk som har fått presedens fordi krefter på ytre venstre har sittet med definisjonsmakten i disse spørsmålene i lang tid, og krefter både i sentrum og mot høyre har latt seg kue av de radikales moraliserende hovering. Derfor har vi en statsminister fra et «konservativt» parti som bekymrer seg for «religiøs rasisme».
Det dreier seg ikke om en ondsinnet konspirasjon, med om intellektuell latskap og en manglende evne og vilje til å tenke skikkelig, og å forholde seg til verdens ubehagelige sannheter. Vi har hatt det så godt i vår nordiske boble, at vi tror på det gode i mennesker, i det uendelige. Dessverre er det ofte slik at de som er urokkelige i sin tro på at alle er gode, også er de som lures trill rundt, og som kan miste alt.