Til minne om angrepet på Charlie Hebdo 7. januar 2015.
Islam er i godt selskap. Blasfemi eller altså gudsbespottelse er fortsatt straffbart i Norge, dog etter sovende paragrafer opprettet under tider da kristendommen eide landet. Blasfemi var, og er fortsatt noen steder, den groveste forbrytelsen man kan begå. Men hvorfor?
Blasfemi undergraver. Blasfemi berører samme fenomen som majestetsfornærmelser. De harde straffene som opprinnelig var forbundet med blasfemi og latterliggjøringer av monarker og statsoverhoder, tjente til beskyttelse av maktens autoritet.
En viktig måte å alminneliggjøre autoritet på, er humor og satire. Latterliggjøringen av autoriteter – inkludert av guder og profeter – er både en årsak til og et symptom på undergraving. Kirkene, de kristne etablissementene, kjempet innbitt over mange hundre år mot enhver tanke om at verden var skapt av noen andre enn gud, eller at gud slett ikke skulle eksistere.
Kristendommen tapte imidlertid denne kampen, og allerede for mer enn hundre år siden kunne Nietzsche erklære, med et visst hold, at «gud er død».
I våre dager er vi fortsatt litt forsiktig med å fritte hverandre ut om hvor langt mot ateismen hver av oss er kommet, men realiteten er at selv mange norske prester tviler på guds eksistens.
Islam henger etter
En tilsvarende utvikling har ikke skjedd i islam, kanskje med unntak av enkelte områder hvor kommunismen gjorde kort prosess på enhver nedarvet illusjon, som for eksempel på Balkan. Utallige samtaler om fremtiden i den muslimske verden slutter fortsatt med uttrykket «inshallah» – hvis gud vil. Mange mener det bokstavelig.
At ingenting skulle skje, med mindre gud vil det, er blitt en fremmed forestilling i europeiske samfunn. Små enklaver av det vi kan kalle overbeviste kristne finnes fortsatt, men de fleste har skjøvet gud langt ut i verdensrommet, i mange tilfeller utenfor universet selv.
Gud er blitt kun en trøst i møtet med døden, virksom når man suspenderer sin kritiske sans. Dersom Koranens disipler skulle akseptere den samme nedjekkingen av Allah, vil også de til slutt ha blitt agnostikere og ateister, og islam vil bare gjenstå som en skygge av seg selv, slik kristendommen er blitt til del.
Europeiske samfunn har frigjort seg fra gud(er) forstått som ekstraordinære krefter med særlige interesser og formaninger om menneskenes levemåter og valg.
Opplysningstidens påfølgende humanisme var nettopp en opphøyelse av menneskets egen autonomi, på sett og vis en slags guddommeliggjøring av mennesket selv. FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 er en kroning av denne utviklingen.
Oppslutningen om stemmeseddeldemokratiet er også uttrykk for den menneskedyrking som preger vestlige samfunn i dag. Religionsfrihet er en rett til å ha illusjoner.
Innvandring og terrorisme.
Utfordringene som oppstår når individer fra dypt religiøse kulturer bosetter seg i Europa, bør ikke undervurderes. Den såkalte islamske ekstremismen oppstår ikke bare fra økonomiske eller sosiale faktorer.
Målsettingene og de radikale virkemidlene kan sjelden avgrenses fra den religiøse, dogmatiske kontekst. Dersom man bokstavelig talt tror på Allah, og at Muhammed fra Mecca var hans profet, har det uendelig dyptgripende konsekvenser for hva man bør gjøre, og hvordan man bør leve sitt liv. Det burde strengt tatt si seg selv.
De som tror på gud, frykter også gud. Derav kommer også noe av motivasjonen til å gjøre ekstreme handlinger på vegne av gud. Mange av dagens terrorister tror rent faktisk at de vil få en belønning for det de gjør.
Al-Qaida og likesinnede kjemper ikke først og fremst mot kristne eller jøder, de kjemper mot agnostikerne og ateismen. De ekstreme reagerer på trosforvitring innen islam, en påvirkning de skylder på vesten.
Islamske «ekstremister» har forstått hvor lattergjøringen av Allah og Muhammad til slutt vil lede. Det vil, som for gud og Jesus, bli en årsak til deres «død».
Å leve som troende muslim i Europa er selvsagt ikke enkelt, slik det heller ikke er enkelt å leve som Jehovas vitne eller i en annen sekt med aparte oppfatninger av helt grunnleggende forhold rundt menneskets kontekst.
Den liberale offentligheten gjenspeiler en umoden ambivalens i Europas forhold til religion. Det kulturelle kompromiss etter århundrer med religionskonflikt og sekularisering innebærer en nøytralisering av troens politiske og sosiale konsekvenser.
Man later som om det skulle være uvesentlig om gud – som en aktiv, kollektiv forestilling – er død eller ei. Men det kan kun folk og samfunn som ikke lenger aner hva en helhjertet tro på gud fører med seg, faktisk mene.
Det moderate problem
Det er en svært sensitiv problemstilling, som nesten ingen tør gripe tak i. Kan det være at det ikke bare er den såkalt ekstreme varianten av islam som er en utfordring for sosial, politisk og kulturelle harmoni? Vil det «ekstreme» stadig dukke opp i små porsjoner fordi det «moderate» fortsatt florerer?
For hva innebærer det å være en moderat muslim utover de synlige elementene? Innebærer ordinær og moderat islam å tro på og be til Allah, og oppriktig mene at Muhammad var hans budbringer?
Innebærer det å tro at Koranen er guds ord? I så fall må man stille spørsmål ved om det er kompatibelt med en nasjonal, europeisk identitet. For den jevne europeer tror ikke lenger på gud, ber derfor heller ikke, og er ikke bundet opp av å gjøre teologisk legitimering av enhver politiske og sosial endring.
Gud er nedkjempet i de europeiske samfunn. Her tror vi på oss selv, mennesket – enn så lenge.
Dette er en forkortet utgave av et innlegg som sto på trykk i Aftenposten 17. januar 2015.