Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Vår historie er fra vår gamle kommune Bodø. Her i Arendal har vi bodd siden 2006, og her har vi opplevd det motsatte av det vi opplevde i nord, for det går også an. Å møte en omsorgstjeneste som bedre enn oss så hvor dårlig vår gamle mor og svigermor fungerte i sin demens, var overraskende. Gledelig på sitt vis – selv om det slett ikke er gledelig å ha nære som sliter tungt med dette.

annonse

Våren 2005 var vi fremdeles i Bodø. Vi forsøkte å starte egen bedrift innenfor reiseliv, i seg selv utfordrende nok. Min daværende samboers foreldre hadde i mange år bodd i sin sokkelleilighet hos oss. De klarte seg stort sett selv, bortsett fra litt hjemmehjelp hver tredje uke. Vi betalte i tillegg for litt mer vask.

Parallelt med oppstarten av firmaet ble min svigerfar syk. En hardnakket lungebetennelse, som slo ham ut. Han ble innlagt på sykehuset. Min svigermor var heller ikke i noen stor form, hun hadde ett blodtrykk som falt. Og når det falt, falt hun også. I tillegg hadde hun diabetes. Han var 86 og hun var 80. Han ble medisinert, men til tross for dette var lungebetennelsen hard. Han utviklet demens. Han så mennesker som ikke var der. Han skulle ut på fiske. Han kjente ikke igjen Gunnar. Han visste det var et nært forhold, men ikke stort mer. Heldigvis tror jeg han var spart for smerten. Det var verre for sønnen.

Les også: Mitt livs kamp: Dag 1. Jeg er alvorlig kreftsyk!

Siden vi sto i en oppstartfase med firmaet, skulle vi reise bort den påsken. Det ble avtalt lang tid i forkant, og var ikke mulig å legge bort om vi ikke skulle avlyse alt. På toppen av det hele hadde svigermor hatt et nytt fall, og da med kaffekjelen i hånda. Resultatet ble stygge sår ned over foten og under hælen. Sår som ikke ville gro på grunn av hennes diabetes.

annonse
annonse

Vi var flere ganger i uka på sykehuset hos svigerfar, og det siste vi gjorde var at vi ba om at han ikke måtte sendes hjem som han var. Han hadde fremdeles ikke kommet seg, selv om de begynte å få noe bedre svar fra ham. Vi fikk et tydelig løfte på det, etter å ha forklart hvordan det var med hans kone. Hun kunne ikke passe på ham, om han igjen skulle ut på sin ferd, eller på jobb, eller de stedene han til enhver tid var i hodet sitt.

Dagen etter var vi på biltur til Kristiansand, da det var meningen at vi skulle plassere vår firbente pelsdott hos oppdretter mens vi var borte. Vi overnattet i Trondheim, og dag to ringte min samboers onkel, svigerfars bror.

Om vi visste hvor svigerfar var? Nei, er ikke han på sykehuset, da? Nei, han var hjemme.

Der og da slo virkeligheten ned i oss; han var stille og rolig sendt hjem da vi ikke var hjemme, og mens svigermor var alene. Sykehuset hadde hatt, som de sa, «et møte med ham» (en mann med demens) og spurt ham om han klarte seg hjemme, med hjelp av hjemmetjenesten.

Jo, selvfølgelig gjorde han det, sa han som skulle ut og fiske klokka 7 om morgenen, kun iført sokker.

Og sånn gikk påsken. Etter å ha eksplodert til tjenestekontoret, og forklart hvem jeg kom til å holde til ansvar om noe gikk galt, kapitulerte vi. Hjemmesykepleien (som for øvrig var enig i at dette ikke var bra) var hjemme 3 ganger på dag og en gang på natten. De gjorde sitt aller ytterste. Som forventet måtte svigermor ut på sine såre ben for å stoppe ham når han forsøkte å haike, hvor visste han ikke helt, og uten sko var han. Sårene hennes grodde jo ikke, tvert imot. Hun sov på sofaen utenfor soverommet hans, hun torde ikke legge seg.

Slik gikk det til vi kom hjem. Da var han dårlig igjen, kort tid etterpå. Han hadde falt på nytt, og kom ikke opp. Vi ringte hjemmesykepleien først, men de hadde ikke tid. Det endte med at ambulansen ble oppringt, og de kom. Han ble igjen lagt inn, på nytt med samme diagnose.

Etter en uke på sykehuset begynte det på nytt å bli snakk om å sende ham hjem. Ting var ikke mye endret, men lungebetennelsen var bedre. Vi så galskapen ved å sende ham hjem, til en kone som selv var alvorlig skadet og syk, og med oss som slet for å få opp egen næring og hadde mer enn nok med det og annen jobb.

Vi forsøkte å forklare, det var også søkt plass på avlastning, men det hjalp lite. Han skulle hjem.

Les også: Flere bekymret for framtidens helsevesen

Det endte med et møte på sykehuset der disse hadde hatt møte med tjenestekontorets representanter i kommunen før vi fikk komme inn. Da var ikke svigerfar med. Jeg hadde derimot med en PC med bildene av svigermors skader. Og en noe rød og oppkavet saksbehandler fikk direkte spørsmål om hvilken faglig forsvarlig vurdering som lå til grunn for å sende hjem en dement mann for å bli passet på av en kone med slike skader. Det endte imidlertid med at vi som barn, svigerbarn og utleier måtte si at han ikke kom inn hos oss igjen.

Det er brutalt, jeg vet det, men som vi sa; vi har ikke bare ham å tenke på. Vi har henne også. Det hører jo selvfølgelig med til historien at hun selv var helt enig.

Saken var oppe som en av to ved en spørretime på Stortinget i 2005. Saken ble fremmet av FrP, og den ble løftet av lokalpolitikere fra Bodø, Tom Cato Karlsen og Kenneth Svendsen. Ganske samtidig døde det en eldre mann i en kommunal omsorgsbolig, av noe som klart ble definert som underernæring.

Ansgar Gabrielsen svarte så direkte som jeg aldri hadde forventet, og dette, sammen med at saken ble sendt helsetilsynet, er sannsynligvis årsaken til at svigerfar omsider fikk avlastningsplass. Etter at han fikk tilbud om dette, fikk vi klar beskjed fra legen om at nå skulle vi bare puste ut. Han kom ikke til å bli sendt derfra og hjem. Det skulle han sørge for.

Så gikk det noen uker. Svigerfar falt, snublet i en ledning til nattbordet på morgenen og brakk lårhalsen. Ble lagt inn, operert, og etter en uke skulle han tilbake til avdelingen igjen. Samme dag som han skulle vært sendt ut, ringer sykehuset. De fant ham død om morgenen klokken syv på morgenen. Det hører med til den delen av historien at han igjen hadde falt, ble funnet av en turnuslege alene på vakt på natten, han fikk plaster på kuttene han hadde fått, også ble det planlagt at det skulle sys dagen etter. Han ble pakket inn i sengen, og deretter ikke sjekket før dagen etter, og da var det altså for sent.

Min kjære, kjære svigerfar, som elsket min sønn som en oppriktig bestefar, som elsket meg som svigerdatter, som elsket de samme plantene som jeg elsket, den samme våren som jeg elsket, og den samme solen som jeg elsket. Han døde alene, etter å ha falt alene, uten at noen så til ham, uten at vi fikk beskjed.

I alt dette oppstår det mange spørsmål. De handler om manglende respekt, manglende forståelse, manglende kommunikasjon, manglende sunn fornuft. Et eksempel er jo at de var bevisst på at han måtte ha ekstra næringsrik kost, men ikke at tannprotesen han skulle tygge den med forsvant på sykehuset. Det er mange paradokser i dette, som sagt.

Dessuten ble saken hevdet rapportert til helsetilsynet fra sykehuset selv, men vi hørte som pårørende aldri noe mer.

Og tiden har gått. Men vi glemmer aldri tjenestekontoret i Bodø. Den arrogansen, og den tydelige prioriteringen av lojaliteten til Bodø kommunes innsparinger, som hersket da – samtidig som det ble lagt store planer om et kulturkvartal (ikke hus; men kvartal) til 1,3 milliarder kroner. Noe som befolkningen til stor del ikke har forstått konsekvensene av, er jeg redd – tross FrPs Tom Cato Karlsen innbitte advarsler.

Nå har jeg et håp om at flere kan se at FrPs tanke om at den omsorgstrengende selv, sammen med familie i samarbeid med fastlege, skal kunne velge selv, og at dette kan gjøre denne uvirkelige, triste og respektløse situasjonen til noe man ikke behøver å høre mer om fremover.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett-medlemskap finner du ved å trykke her.