I 10 uker har norsk presse samarbeidet med politiet om å hemmeligholde en pågående utpressings- og kidnappingssak. Den 68 år gamle Anne-Elisabeth Falkevik Hagen har vært savnet fra sitt hjem siden 31.oktober i fjor.
Kriminelle forhold og metoder som vi nordmenn best kjenner fra kriminallitteraturen, og som vi i vesentlighet har vært forskånet for, har altså funnet veien til Norge. I en norsk familie har ektemann, barn og barnebarn måttet leve med hemmeligheten om hendelsen, belastningen og frykten for den det gjelder i snart tre måneder.
Når en ikke vet hva som har skjedd og politiet ikke har klart å finne en løsning, så gjenstår spekulasjonene og den desperate søken etter svar. Publikum er allerede blitt servert ideer om at det hele kan ha forgreininger til internasjonal kriminell virksomhet og at sågar russiske interesser kan ha en finger med i spillet.
Kidnappinger
Selv om barnekidnapping i barnefordelingssaker som kjent skjer, så er kidnappinger av økonomisk karakter ikke dagligdags i Norge. De færreste vet hvordan en skal forholde seg til situasjonen om slikt skjer en selv og familien.
Selv om de som står tilbake blir konfrontert med trusler om hva som kan skje med dem selv og kidnappingsofferet om en ikke følger kidnappernes instrukser, så er det viktig at politimyndighetene blir varslet umiddelbart. Politiet innesitter ressurser og profesjonell kompetanse som menigmann er foruten og har et enormt handlingsrom både nasjonalt og internasjonalt gjennom sine kommunikasjonskanaler.
Samtidig har det offentlige ressurser som kan mobiliseres i krisesituasjoner hvor den uvante belastningen kan gjøre det vanskelig å fungere som normalt. Det viktigste er å søke hjelp fra de som er beredt og kompetent enten det er politi eller kommunale tjenester.
Hvorfor Norge?
Men hvordan og hvorfor kan dette skje i Norge? Selv om man ikke har et 100% klart svar i den aktuelle saken, så er det et faktum at det norske avtrykket eller ryktet om den norske velstanden og alle de rike i Norge ettertrykkelig er satt ute i verden. Dette bevises av alle de som angivelig søker trygghet i Norge, men som egentlig vil ha adgang til velstand.
De kriminelle er blitt velsignet med grenseløse nasjoner som i iver etter å inngå Schengen-samarbeidet har undervurdert effekten det har for kriminell utbredelse. Det er en kjent sak at det i Norge nå florerer av en type kriminalitet og kriminelle som tidligere var ukjent her på berget. I tillegg har vi i Norge det årlige økonomiske fesjå hvor media mesker seg i folks privatøkonomi og offentliggjør ligningsstatus for en hel verden å se.
Formuende blir servert på et sølvfat til all verdens kjeltringer med bilde av boliger, landsted, størrelsen på formue, hvor en jobber og hvem de er sammen med. I en slags «sosialistisk ånd» med likhet for alle blir samtlige av oss blottlagt med kun de som der er noe å ta fra er interessante for kjeltringene. Samtidig har de færreste rike nordmenn personlig beskyttelse eller endog et gjerde rundt huset sitt.
Det er ikke første gang en forbrytelse av økonomisk karakter hvor norske formuende er blitt ofre for kriminelle handlinger med internasjonale forgreininger. I løpet av noen varme julidager i 2010 klarte en gruppe på fem personer – fire menn og en kvinne – å overføre 63 millioner kroner fra kontoen til Block Watne-arvingen Randi Nilsen til banker i Dubai. Selv om flere er tatt og dømt for gjerningen, så er det som beskrives som hovedmannen på frifot og lever et liv i sus og dus i ørkenbyen.
I den aktuelle saken som avisene er fulle av i dag er mest sannsynlig informasjonstilgjengeligheten en medvirkende faktor. I dag kan man fra hvor som helst finne ut hva som helst om hvem som helst via en smarttelefon. Telefonen kan sågar brukes som veileder til åstedet for ugjerninger.
I mange land lever formuende mennesker stadig under trussel av kidnapping og utpressing. Kan det samme ramme Norge?