Pål Veiden er førsteamansuensis ved OsloMet. I en kronikk i VG tar han et oppgjør med fraværet av fokus på hatet fra venstresiden. Han nevner Listhaug som politikeren par exemple som trigger dette venstre-hatet.
I en svært morsom tekst deler han inn Listhaug-haterne i ulike kategorier, som f.eks. De som gråter, som «føler dypt men uttrykker seg uklart».
Han skriver også: Mer action er det i ytre-venstre hatet, som er i kamp mot fascisme og nazisme, som de finner overalt i Norge, f.eks. når noen fredelige pensjonister demonstrerer mot FNs migrasjonsavtale.
«» Tvilen som sås er svært slitsom for angsthateren, da gjelder det å raskt kommentere Listhaugs siste Facebook-utspill.
Det vage hatet er forbeholdt sosionomer og lærere som føler sterkt at Listhaug tar maten fra fattige afrikanere for å gi skattelette til møbelprodusenter fra Sunnmøre. Disse har Ole Paus som sin profet, han formulerer så flott det vage de ikke selv klarer å sette ord på.
Han sveiper innom akademikerhatet, som f.eks. Øyvin Eikrem ble utsatt for etter å ha uttalt seg til feil media (Resett).
Absolutt mest irrasjonell og underholdnende er selvsagt Det kunstneriske hatet, som sjikanerer, filmer og tegner uten krav til logikk, mens publikum ler i kor til tross for den overtydelige politiske korrektheten.
Listhaug er den ultimate fienden, og Veiden avslutter ironisk:
– Hun (Listhaug) får som fortjent, tenker – eller føler – kunsthaterne, og forbereder neste forestilling der scenen er pyntet med bilder av Hitler og Listhaug. Joda, hatets mange former består.