Illustrasjon: durantelallera/Shutterstock
annonse

Nå mobiliseres den politiske undergrunnen foran årets kommunevalgkamp. Som i alle land der sosialismen har fått feste i lange perioder, har det pågått en sammensmelting av parti, stat, byråkrati, fagforeninger og media. Norge er intet unntak. Under den politiske overflaten fortsetter spillet.

annonse

Dette representerer en ikke uvesentlig svakhet i vårt hjemlige demokrati, da doktrinene som er sosialismens varemerke igjen henger sammen med metoder og en spesiell prosess-orientering der meninger ikke brytes, men pakkes sammen for å kneble, stemple og stigmatisere motstandere. Det finnes ingen tradisjoner for åpen diskusjon, langt mindre det å utvide den individuelle frihet (inklusive ytringsfriheten) i sosialistiske samfunn, som i hele sitt fundament og konstruksjon er og blir doktrinært: Motstandere undertrykkes, stemples, forfølges eller forties der det er mulig.

annonse
Reklame fra Resett butikken

Hvordan kan så borgerlig orienterte samfunnsdebattanter føle på at det ligger en så vidt sterk politisk motstand fortsatt i et Norge under en borgerlig regjering? Jo, fordi særdeles sterke opinionsdannende fora lever videre fra Arbeiderparti-statens lange epoke!

Norsk Rikskringkasting (NRK) er ett av de største produktene fra Ap-staten. En statskringkasting som langt på vei fortsatt tilhører Arbeiderpartiets sfære. Det at vi fortsatt i 2019 har en gigantisk statskringkasting med utrolige 3500 medarbeidere forteller noe om de ikke uvesentlige politiske understrømningene i dette landet.

NRK er fortsatt landets fremste meningspåvirkende organ. Med andre ord, en svært stor prosentandel av norske journalister arbeider faktisk på statslønn. Et annet fora er Norsk Telegrambyrå (NTB) og Amedia-nettverket (Tidligere A-pressen). Det vil være en nokså sterk overdrivelse å hevde at disse helt sentrale medie-virksomhetene, som formgir nyheter, aktualiteter og meninger hver dag i denne landet, ikke befinner seg på den politiske venstresiden. Det samme gjelder VG, Aftenposten, Dagbladet og Dagens Næringsliv.

annonse
annonse

Utvelgelse og fortielse

I en samlet analyse av de meningsdannende organene i dette landet ligger også kommunikasjonsavdelingene i to, tre LO-forbund tett innpå. Summen av media og de offensive nettverkene i nevnte fagforbund (primært Fagforbundet og Fellesforbundet) blir til en betydelig låsning i demokratiet, der de partipolitiske preferansene er mange og der et ikke uvesentlig flertall av befolkningen foretrekker ikke-sosialistiske partier. I dag er det særlig de lukkede prosessene i såkalte samarbeidsutvalg i LO som burde fange interessen hos dem som ønsker å forske videre på dunkle, lukkede politiske rom i dette landet. Divisjonsavdelingen i NRK er også en studie verd.

Det en alt for lett glemmer er at nevnte mektige opinionsdannende fora i LO, og media selv foretar en utvelgelse av saker som skal profileres (saker gjøres kunstig «store»), samtidig som andre – politisk upassende – saker systematisk velges bort eller minimaliseres. Dette betyr at borgerlige partier, forutsigbart nok, har betydelige problemer med å presentere sine kampsaker og profilsaker overfor publikum. Noe som igjen vokser til en betydelig utfordring i et valgår.

annonse
Reklame

Nettopp slik oppstår alvorlige demokratiske underskudd i dette landet. Det er logisk sett vanskelig å dokumentere det som velges bort. En prosess som skjer daglig i Norsk Telegrambyrå (NTB) tidlig på morgenkvisten, så i NRK, VGs nettredaksjon,  i det store Amedia-nettverket, og i flere rødfargede, sentrale redaksjoner. Dette fenomenet er det mange politikere i Høyre og Frp som har hatt føling med de siste årene. Og det går dessverre fra vondt til verre. Hvordan en borgerlig regjering – midt oppe i nevnte erfaringsbilder – faktisk øker den allerede svært svulstige, statlige pressestøtten fra en sosialistisk fortid, se det  er en av de mange gåter som omgir vår hjemlige medie-hverdag.

Blå regjering – rødt byråkrati

Til tross for at det i de politiske topp-etasjene har kommet inn personell med borgerlig orientering, maler kverna på dypet i byråkratiet og i media videre. Veldig mange driftsmodeller i samfunnet er støpt inn i faste former gjennom Arbeiderparti-statens lange epoke. Det kreves nok minst tre regjeringsperioder for å justere mye av dette så det merkes og synes blant folk. Husk, selv oppsett for nasjonalregnskapet i dette landet ble i sin tid formet av økonomer som helt samtidig var edsvorne kommunister, som avløste hverandre i etterkrigstiden. Planøkonomien, arvet fra Stalin, (!) var malen. (Sjekk selv!)

Byråkratiet i Norge er så stort at det alene utgjør en betydelig andel av befolkningen, selv i den enkelte kommune. De fleste av byråkratene er fagorganiserte i ett av de to største forbundene i LO, og nettopp denne samspillet blir isolert sett til et betydelig ensfarget, politisk nettverk. LO utgjør samtidig et vesentlig rekrutteringsgrunnlag for Arbeiderpartiet, dernest for SV. Maktgrunnlaget er satt sammen utenom folkevalgte organer, der medie-kanalene stadig er et svært viktig element.

Påvirkningen går selvsagt begge veier mellom LO og Ap. Men med så store økonomiske overføringer som kom fra LO til Arbeiderpartiet foran forrige kommunevalg for fire år siden, er det langt på vei dekning for å hevde at det nå er LO som betaler veldig mye av valgkampen for Arbeiderpartiet. Om overføringene ikke lar seg etterprøve i sin fulle bredde, frigjør alle millionene i støtte selvsagt ressurser, slik at Ap kan bruke mer av egne midler i valgkampen enn de ellers ville ha økonomi til. I tillegg kommer de formidable ressursene LO (i samspill med Ap) selv mobiliserer før og under valgkamp sammen med Arbeiderpartiet og SV. Igjen ser vi et betydelig demokratisk underskudd åpenbarer seg.

Mobilisering starter nå

Nå mobiliseres den politiske undergrunnen i bred skala foran en viktig kommunevalgkamp, der toangivende fagforeninger i LO og medie-nettverkene i samspill girer opp sine merkesaker gjennom sinnrike kampanjer. Når og hvor enkeltsakene popper opp i mediebildet vet bare eliten i Arbeiderpartiet, LO og i sentrale medier og medie-nettverk.

Jeg har nevnt det i tidligere artikler, men gjentar det gjerne: Den norske sosiologen Stein Bråten har utviklet en egen modellmakt-teori ut fra denne definisjonen:

«Modellmakt vil si innflytelse på andre i kraft av en gjennomslagskraftig virkelighetsmodell som de andre tilskriver som kilde for endegyldige svar på spørsmål om et bestemt saksområde, og som utelukker spørsmålshorisonten for alternative perspektiver og virkelighetsdefinisjoner».

De grønnes teater

Veldig mye av det som er penslet grønt i politikken de siste årene er egentlig bare maskerte, doktrinære fremstøt. Klimakrise-doktrinen har som kjent smeltet sammen med multikultur-doktrinen, slik at vi nå med ett står overfor en ny prosess og utfordring kalt «klimaflyktninger». Det er som kjent uavlatelig mye vann, flom og tørke ute i verden. I det stadig utvidede flyktningbegrep er vi nå inne i en passasje med «migranter» settes i bevegelse, der det fattige sør (Les: Afrika og den arabiske verden) setter seg i bevegelse for å svale seg bebo det rike nord, med nye rettigheter gitt av FN i en ny-designet Migrasjonsavtale som Norge også signerte. I dette finnes rikelige doser kulturmarxisme, der en ser multikultur-doktrinens likhetsprinsipper skal brukes som slegge og øks mot nasjonalstaten og det som finnes igjen av kulturhistoriske identitetsmerker i landet vårt. I FN har klima-doktrinen nå i økende grad blitt direkte knyttet til økonomiske og sosiale strategier, der en i en forlenget analyse vil kjenne igjen en rekke kultur-marxistiske elementer. Det pågår en prosess for samfunnsomforming i storformat, der en rett og slett omgår folkevalgte, demokratiske organer. Prosessen turneres – uten overdrivelse – gjennom gigantiske byråkratier, fagforeninger og (ikke minst) medier.

Vi ser begrepene «miljø» og «klima» smelter sammen, og vår hjemlige miljøvernminister omtales nå tidvis som «klima-minister» i gammelmedia! Slike språklige spill er en integrert del av et politisk spill. Et spill som bare har blitt mulig fordi en alt for stor andel av opinionen fortsatt forholder seg likegyldig, selv om mange nå har føling med konsekvensene av nevnte ideologiske og politiske prosess.

Alt for få spør hvordan «de grønne» skal styre en nullvekst i økonomien og iverksette så radikale forandringer på alle plan uten å kopiere Stalins planøkonomi? Og nettopp der ligger hunden begravet. Konseptet har totalitære røtter. Det hele er et bedrag, et spill – i en tid da en stadig voksende og pulserende politisk opposisjon mot doktrinene, og de relaterte politiske elitene, blir gjort til høyre-ekstremister, høyre-populister og kloner av en massemorder under navnet Breivik. Mens de som fronter multikulturdoktrinen og klima-doktrinen ikke nølte med å støtte verdens verste massemordere, som jo konkurrerte og rivaliserte med skikkelser som Hitler og Mussolini. Terror og massiv undertrykking av politisk opposisjon er noe alle troll i den totalitære familien har felles. Slik kan en nå kjenne isgufset mot seg som kritiker av nevnte doktriner.

Hacking og telefonavlytting

En skal være forsiktig med å videreføre rykter, men våre sentrale politikere og frie samfunnsdebattanter bør merke seg indikasjonene som nå går på at det også i vårt land finnes celler («autonome») i den politiske undergrunnen («black blocks») som driver meget avansert, profesjonell hacking av data/email og telefonavlytting, blant annet gjennom falske bakkestasjoner for mobiltelefoner. Slike er funnet bl.a. ved rådhuset i Oslo.

Hvem og hvor disse bakmennene befinner seg, og hvor omfattende det hele er, skal være uvisst. Men den tekniske kompetansen antas å være betydelig, og økende siden tusenårsskiftet. Når man først har ringet inn et navngitt offer skal det ikke ta lang tid før teknikere arbeider seg gjennom rutere og raskt «pinger» seg inn i nettverk og videre til den enkelte datamaskin og/eller telefon.

Når en har det nevnte i bakhodet, og får vite at fremmede makter i tillegg driver kontinuerlig data-hacking mot bestemte topp-politikere og andre nøkkelpersoner, utvalgte politiske partikontor og en rekke selskaper i dette landet, begynner det å bli tid for refleksjon og ettertanke. Naivitet er og blir en ikke uvesentlig funksjon av likegyldighet! Demokratiets banemenn har økt sin aktivitet.

Med andre ord, om du føler deg noe paranoid, så kan det i dette perspektivet betraktes som en nokså sunn holdning, og et rasjonelt utgangspunkt. Når den politiske undergrunnen står så vidt sterkt i dette landet, må rett og slett flere fokusere mer inn i dette spesielle og sterkt underkommuniserte feltet. Når denne undergrunnen synes å ha vokst etter tusenårsskiftet kan det bl.a. skyldes at det i dette landet aldri kom til noe oppgjør mot kommunistene etter Berlinmurens fall i 1989. Slik er nye generasjoner gjort historieløse og stadig mer naive i møte med totalitære krefter, som bare sjelden opptrer synlig, md klare konturer på den politiske overflaten. De danser nå bare videre bak multikultur-doktrinen og klimakrise-doktrinens faner, inn i et nytt valgår.

 

 

 

 

 

 

 

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett medlemskap finner du ved å trykke her.


Ved å bruke kommentarfeltet erkjenner du at du har lest og forstått våre regler for kommentarfeltet. Disse finner du her.