Redaktør Lurås skriver i Resett 7. januar at han anser «religiøs tro» for å være et problem. Jeg finner det snodig at han så avslutter: «Gud er nedkjempet i de europeiske samfunn. Her TROR [min utheving] vi på oss selv, mennesket – enn så lenge.»
Er «tro på mennesket» ikke-religiøst og «tro på Gud» religiøst?
Jeg finner troen på mennesket like religiøs som troen på Gud, og langt mer i strid med fornuften enn en tro på en Gud.
Vi ser av dette at det er vanskelig å definere en grense mellom religiøs og ikke-religiøs tro. Å tro at en fotballklubb skal slå en annen fotballklubb i en kommende kamp er muligens i utgangspunktet ikke en religiøs tro, men lytter man til fotballfans kan man begynne å lure. Tilbedelsen av enkelte fotballskikkelser går da også til tider over til helgendyrkelse.
Hva med tro på våre politikere? Og løftene deres som aldri holdes? Er ikke troen på Al Gores profetier heller religiøse, der ingen av dem har vist seg å finne sted?
Er for eksempel den blinde hysteriske troen på menneskeskapte katastrofale klimaendringer en ikke-religiøs tro? Hva med den blinde tro på sosialisme og kommunisme, hvor gjennomføringen av slike ideologier har ført til et helvete på jord? Er dette ikke-religiøs eller religiøs tro?
Er «troen på vitenskapen» ikke-religiøs?
Eller troen på vitenskapens kvinner og menn? Troen på at når noen står frem med doktorgrad eller professortittel eller er forsker innen ett eller annet fagområde, så har vedkommende rett i alt som hevdes?
Nå har da også ordet religiøs også blitt tendensiøst. Men ordet betegner i sin opprinnelse en dyrking av guder og hellige ting ut fra en moralsk plikt, hvor ganske mange forskjellige ting har en tilknytning til det å bli dyrket, fra familien til sol og måne. Det vil i så måte ikke være å gå for langt å knytte ordet til det å utvise takknemlighet, til familien, til ens foreldre, til staten og samfunnet, til jorda som gir av sine gaver, til sola som gir varme og lys.
Les også: Helge Lurås som Friedrich Nietzsche
Takknemligheten ble opprinnelig ikke bare rettet mot det som en kunne se eller ta på, men også mot mysteriene i tilværelsen, mysteriet i det å bli født, i det å se jorden bære frem ny grøde, i det å oppdage en verden rundt en. Fra disse mysteriene oppsto grubling og metaforiske historier om hvordan verden har blitt til, og fra disse utviklet religionene seg.
Religion kan enkelt defineres som 1) et sett med utsagn om universet og om menneskets plass i dette, og 2) den moral som følger derav.
De religiøse utsagn er slett ikke bundet til hvorvidt der er en Gud med i resonnementet eller ikke. Det vil likevel være vanskelig å unngå begrepet Gud. Ved å definere Gud som «den første årsak som ikke har noen årsak» setter vi startpunktet for hva vi som mennesker har mulighet til å begripe. Utenfor dette har vi ingen muligheter til å begripe hva som går for seg.
Religion er kort sagt en modell av virkeligheten, som benyttes både som referansemodell og som fortolkningsredskap. Dersom referansemodellen sier at du ikke skal lyve, vil man få politikerforakt når de lyver. Fortolkningsredskapet hjelper oss til å forstå virkeligheten, og akseptere eller kjempe mot det vi opplever. Hinduismen forteller at sykdom er en illusjon, følgelig er det ingen støtte i hinduismen for å bygge sykehus.
Det som skiller mennesket fra dyrene er at vi har denne modellen som vi sammenligner alt med. Den første omtale av den finner vi i 1. Mosebok der Adam og Eva spiser av treet til tross for at Gud sa de ikke skulle gjøre det. Når Gud så kommer til Edens hage om kvelden gjemmer de seg for ham. Når han så finner dem, unnskylder de seg og skylder på slangen.
Dette er den første omtale av avviket mellom det modellen forteller oss at vi bør gjøre og det vi faktisk gjør. Og den gjelder de første menneskene. Adam og Eva ble de første menneskene fordi de var de første som hadde og brukte en modell av virkeligheten. De var de første som hadde en religion.
Mennesket skiller seg fra dyrene fordi det har en religion. Det finner tilværelsen mystisk og prøver å gruble seg frem til løsninger, i form av dogmer, påbud og mytiske fortellinger.
Derfor er human-etisk forbund hverken humant eller etisk. Det er nemlig grunnleggende humant å drive med religion. Mennesket er grunnleggende religiøst. Det er derfor også grunnleggende inhumant å fjerne religion, og det er direkte uetisk å hindre menneskene i å bedrive religion. Vi kan nemlig ikke annet.
Religion definerer kort sagt hvordan det ideelle liv og det ideelle samfunn burde være. Det er også tydelig fra vår abstrakte modell at vi er langt derfra. For å komme dit tyr vi derfor til diverse tiltak. Disse tiltakene går under navnet politikk. Uten religion, ingen politikk.
Noen prøver å definere ideologi som forskjellig fra religion.
De vil alltid lage en skinn-definisjon av religion for å få dette til. For eksempel vil de ta vekk gudsbegrepet fra sin ideologi. Men dersom du fjerner Gud, blir Staten Gud. Dersom du tar vekk noe fra en religion, vil det komme noe annet i stedet, fordi alle begrepene i en religion er grunnleggende nødvendige.
Det er ikke slik at når du slutter å tro på noe, så slutter du å tro. I stedet begynner du å tro på noe annet. Du kan nemlig ikke slutte å tro. Klimaendringstroen har kommet inn og fylt et vakuum i det sekulære vestlige samfunnet. Denne troen besitter de samme mytiske fortellingstyper som kristendommen, som tiden før syndefallet, altså før-industriell tid, synden som kom inn i verden ved bilkjøringen, og hvordan vi må sone vår skyld ved å betale klimaskatter og avgifter og arbeide for å komme til paradiset som i dette tilfellet er jordisk, for eksempel ved å kjøre elbil og la være å ete kjøtt.
Tro som fenomen kommer av at vi ikke kan løse alle tilværelsens problemer og gåter og mysterier selv. Altså støtter vi oss på hva andre har kommet frem til. Disse andre blir autoriteter. De har funnet tilstrekkelige svar for oss, hva enten de er prester eller politikere eller forskere eller formenn i naturvernorganisasjoner.
Les også: YFO: Livssyn, politikk og «rystelser» i de politisk korrektes hegemoni
Noen prøver seg med forskjellige former for ateisme eller agnostisisme. De sier at vi ikke kan vite og mener vi skal være fornøyde med dette. De kan sikkert være fornøyde selv, men der vil alltid være noen som ikke er fornøyde med svar som disse. Særlig når det finnes andre som har gått dypere i materien.
Selvsagt er det mange mennesker som lever på illusjoner og livsløgner. Selvsagt er det mange som tror på feil ting. Deres tro er likevel religiøs.
Det finnes bare to typer mennesker: De som vet hvilke dogmer og fordommer de lever etter, og de som ikke vet det. Dogmer er de utsagn som vi kan begrunne, fordommer de utsagn vi ikke kan begrunne. Alle lever vi på dogmer og fordommer, enten vi kan uttale dem eller ikke.
Menneskerettighetene er nemlig en samling dogmer.
De forutsettes som sanne, men de kan ikke bevises. Allikevel forutsetter alle nordmenn at alle andre er enige i disse. Hvor feil de tar.
Når aviser, TV og politikere prøver å forhindre en fremvoksende oppfatning i befolkningen, prøver de å stemple oppfatningen som en fordom, altså et føleri uten rot i virkeligheten. Å være mot ukontrollert innvandring av mørkhudede ungdommer uten utdannelse fremstilles for eksempel som en fordom. Rasistkortet dras fordi det å være rasist dogmatisk anses å være en fordom.
Er der forskjell på religioner?
Selvsagt er det det, like mye som det er forskjell på ideologier. Er det forskjell på kvaliteten på religioner eller ideologier? Selvsagt er det det. Spørsmålet handler om hva du synes er viktig. Utopier feiler i hovedsak fordi den enes utopi er den andres helvete.
Religionene er sterke når mange mennesker synes de er både en god refereransemodell og en god forklaringsmodell.Når det gjelder teologi er de fleste mennesker indifferente og de føler seg fullt kapable til å uttale seg skråsikkert om teologiske temaer.Når det gjelder filosofi er de fleste mennesker indifferente og de bryr seg fint lite om filosofene, men de er ikke fullt så skråsikre om filosofiske temaer.
Bli medlem i Ytringsfrihetsforbundet her.
Når det gjelder litteratur er de fleste mennesker mer nyanserte og selv om de har sterke meninger vet de også litt mer om hva de ikke bør si.
Du bør for eksempel ikke si at du mener at dameromanene, de med rosa omslag som kjøpes på matbutikken, er bedre litteratur enn Shakespeare, Dickens og Dostojevskij. Og for å få balanse kan man nevne Morgan Kane, westernseriene som hver eneste nordmann i 60-årene leste som ung, men som man ikke bør hevde er bedre litteratur enn Sigrid Undset. Du kan kanskje mene det, men du vet at det ikke er hold i påstanden.
Det som er pussig er at man i det offentlige ordskiftet, hver eneste dag, ser politikere, journalister og debattanter som uttaler seg på dette viset om filosofiske og teologiske emner, uvitende om sin egen uvitenhet.
De fleste leser dameromaner og westernbøker som en hyggelig flukt fra hverdagen. Men noen tror at det er disse bøkene som gjengir virkeligheten korrekt.
Slik er det også mange enkle akademikere som tror de kan komme med flåsete ugjennomtenkte utsagn og gjennom det tro at nå har de motbevist religion en gang for alle.
Problemet er ikke religiøs tro, men den religiøse troen på at religion er et feilskjær og unødvendig. Dermed har man intet grunnlag til saklig debatt omkring religionene slik de kommer til uttrykk i praksis.