Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
annonse
annonse

Flere av reaksjonene som er kommet på Per-Willy Amundsens uttalelse forleden dag er absurde, og virker malplasserte om man tar utgangspunkt i det som faktisk ble foreslått. Ingen er perfekte, men dette utspillet har skapt mye mer oppstandelse enn det forslaget strengt tatt burde generere. Et fornuftig forslag er stilt i et dårlig lys. 

Amundsens innspill dreide seg om en praktisk løsning, på en praktisk problemstilling. Forslaget bør i seg selv ikke være spesielt kontroversielt. Det dreier seg om et kutt i barnetrygden fra og med barn nummer fire. Ingen flere spesifikasjoner. Amundsen har aldri foreslått at det skal være en forskjellsbehandling basert på etnisitet. 

Likevel blir han sablet ned av flere politikere og andre profilerte debattanter. Mye av kritikken er uforståelig. Den bærer preg av stråmannsargumenter og de sedvanlige flosklene. KrFs Geir Jørgen Bekkevold sier at dette forslaget til universelle kutt minner om «rasepolitikk». Unge Høyre-leder Sandra Bruflot bekymrer seg for at slik politikk vil skape et «oss» og et «dem», og mener slik politikk bør være uaktuell. Høyres byrådslederkandidat Eirik Lae Solberg mener at Amundsen burde ta seg en «tur ut i Oslos gater for å se hvordan mangfoldet bidrar til positivt til utvikling av hovedstaden».

annonse

Statsminister Erna Solberg har selv poengtert at nordmenn får for få barn. Om vi skal få barnefødslene opp på et passende nivå, så er det naturlig at vi gjør det mer attraktivt for norske kvinner å få to eller tre barn. Om den gjennomsnittlige fertilitetsraten ligger under 2,1 vil resultatet bli en reduksjon i befolkningen, og kvinner som får særlig mange flere enn tre barn vil naturlig nok være mindre frie til å gjøre annet. Store barneflokker sementerer minoritetskvinners utsatte posisjon. Dette bør være åpenbart. Dessuten viser studier at de fleste kvinner i Norge ønsker seg flere enn ett barn.

På den andre siden har vi enkelte innvandrergrupper som får langt flere barn enn som så. Her har Sandra Bruflot i Unge Høyre rett i én ting. Kulturelle faktorer spiller en viktig rolle. Minoritetskvinner i Norge, som kommer fra noen av verdens mest patriarkalske æreskulturer, får langt flere barn enn norske kvinner.

Om vi kutter i barnetrygden for de som får flere barn enn tre, hjelper vi disse innvandrerkvinnene litt på veien, og gir dem incentiver til å ikke få så mange barn. Samtidig kan man øke barnetrygden for de som har to eller tre barn. 

annonse

KrF-Bekkevold mener at forslaget dreier seg om «familieregulering», og at dette er «noe vi er helt ukjent med i Norge». 

Folk kan absolutt få så mange barn de bare vil. Det er ingenting i dette forslaget som tilsier at staten skal gripe inn og bestemme hvor mange barn folk skal få. Bekkevold blottlegger med denne uttalelsen en mangel på forståelse for forskjellen på statlige inngrep, og fravær av statlig støtte. 

Denne politikken vil være lik for alle, men den vil ha ulik effekt på ulike grupper. Norskkulturelle familier vil få insentiver til å få litt flere barn, enkelte innvandrergrupper vil få insentiver til å få færre. Både er ønskede effekter. Vi ønsker å få fødselstallene opp blant norske kvinner generelt. Og de fleste vil være enig i at man ønsker at innvandrerkvinner skal bryte seg fri fra æreskulturen, og ha et liv utenfor hjemmet. Etter mitt syn kan dette oppnås med en anselig økning barnetrygden for en passelig mengde barn, to til tre, og deretter kutt. Amundsens forslag er et skritt i den retningen.

Man trenger strengt tatt ikke statlig støtte for å kunne få barn, selv om det kan være til hjelp, og det er ikke slik at våre generøse ordninger er selvfølgeligheter. Dette handler om å gi folket incentiver slik at flest mulig handler på en måte som er best for samfunnet. Det er på ingen måte nytt i Norge. Tvert imot. Formynderstaten lever i beste velgående i vår konformistiske velferdsstat, og har gjort det lenge. Slik er norsk politikk. Staten bruker avgifter, støtteordninger, og til og med reguleringer, for å oppmuntre en viss oppførsel i befolkningen. Man premierer handlinger, fordi det er oppnådd enighet om at dersom flere handler på denne bestemte måten, så er dette bedre for samfunnet i sin helhet.

Dette er en slik situasjon. Vi trenger økt barnetrygd til de som får to til tre barn. Vil du på død og liv fortsette å sette unger til verden, får du betale for det selv. Slik kan det bli mer lukrativt for nordmenn å få flere barn, og innvandrere som kommer fra kulturer der kvinner ses på som fødemaskiner får insentiver til å få færre barn. Kall det rasisme, fortell deg selv det du trenger for å føle deg tilfreds og moralsk overlegen. For meg er ikke dette noe annet enn fornuftig, god politikk. Og den er lik for alle borgere.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon