Kjære Erna Solberg.
Jeg skriver til deg i dag med en følelse nær desperasjon. Hvorfor? Jeg er ved å miste hjemmet mitt, rett og slett tape grunnen jeg lever på, og ved det føler jeg også at jeg taper grunnen til å leve. Dramatisk? Ja det kan du si, men hvis du leser videre, tror jeg du vil forstå hvorfor.
Jeg fikk beskjed fra banken min forleden dag. De tar over eiendommen vår. Andre flytter inn. det er i gang allerede, huset er overdradd. Møblene mine flyttes ut nå mens jeg skriver, og andre møbler bæres inn. Huset mitt som jeg har arvet er nesten ikke til å kjenne igjen. Det har vært i familiens eie så langt tilbake som noen kan huske.
Min bestefar påstod at hus og eiendom kan spores i slektens eie helt tilbake til vikingtiden, og det er ikke grunn til å tvile på det, selv om bestefar, merket som han var av alt han opplevde som uteseiler under krigen, kunne rote litt med historiene på sine gamle dager. Han jobbet og slet hele livet for at familien skulle ha et godt sted å bo, for å forsikre seg om at vi, som er hans etterkommere skulle ha noe å være stolt av, og min far, og også jeg, har gjort vårt beste for å følge hans eksempel.
Uansett, jeg skylder penger til banken, og de har pant i eiendommen vår, så dermed mener de at de kan ta denne avgjørelsen, selv om jeg har protestert, snakket med dem, og forsøkt å forklare dem at vi har ikke noe annet sted å bo, at vi blir hjemløse nå.
Det ble ikke lettere for oss når vi hørte at de som skal overta hus og tomt allerede har et hus selv, men at de ikke ville bo der lenger fordi det var vanskjøttet. Jeg forstår ikke hvorfor de ikke bare kan pusse opp og bli værende i sitt eget hus, det er det vi har gjort, det er derfor jeg skylder penger til banken. Svaret jeg får er ikke til å bli klok av.
Banken mener de er de rette til å bestemme dette, at de som overtar er en mye større familie som trenger plass, og jeg får egentlig beskjed om å holde kjeft og innfinne meg med realitetene. Jeg har forsøkt å få banksjefen i tale, men han er ikke villig til å møte meg. Jeg ønsker å forklare ham at dette er alt vi har, at det ikke finnes noe annet hjem for oss, at jeg hadde planer om å la datteren min bygge på tomten som har rikelig plass til det.
Hun er gifteklar nå og ønsker seg barn, men det har de ikke råd til, og de vil heller ikke sette barn til verden før de har et trygt liv å tilby dem. De er unge, og boligprisene er for høye til at de vil klare å etablere at eget hjem på mange år, derfor må de vente sier hun – det er derfor jeg vil at de skal kunne bygge på vår eiendom. De som flytter inn har formodentlig god råd, for de har mange barn.
Eiendommen er en perle her ved vannet. Vi har forskjønnet og gjort det vakkert rundt oss, men når de som tar over ikke har maktet å holde det andre huset i orden, hvordan vil det da gå med denne eiendommen?
Jaja. de nye har jo sitt gamle hus å flytte til hvis det ikke går bra, de kan alltids flytte tilbake til det. Min familie har bare dette huset på denne tomten Erna. Det er det eneste vi har. Skulle ønske at du, som tross alt er statsminister kunne gjøre noe med situasjonen. Det er antagelig for sent for meg, men jeg er forferdelig bekymret for mine barn.
Med håpefull hilsen Martin Johannes