I romjulen opprettet Helge Lurås, og hjernene bak Resett, Ytringsfrihetsforbundet (YFO). Organisasjonen fikk raskt flere hundre medlemmer, og med det satte hylekoret i gang sin sedvanlige svartmaling.
De vettskremte sosialister, venstrevinger, moderate, høyrefolk og mainstream-media tok til tastaturene. Over hele skalaen ble det hevdet at dette forbundet er til for å spre hat og fremmedfiendtlighet. At forbundet bare var til for å putte penger i lomma på Resett. At det var en anti-demokratisk organisasjon opprettet for å beskytte seg selv mot kritikk.
Tiltaket ble stemplet med all negativitet, og selv sitter jeg her og skjønner ikke hvordan det kan ha seg at folk ikke forstår at vi må sikre en av de mest grunnleggende rettigheter vi har. At de ikke evner å se hvordan denne essensielle retten til å ytre seg er under press, det er hva som skremmer meg, ikke at Resett prøver å beskytte seg mot en fremtid der regulert tale og sensurering er normen. Ikke bare må vi verne om ytringsfriheten, vi må også informere om at den ikke lenger er intakt, for rettigheten har allerede blitt innskrenket. Vi har nemlig lover som direkte strider mot den fundamentale retten til å kunne si hva en vil, såfremt en ikke truer noen, bryter kontrakter eller oppfordrer til kriminalitet.
Jeg sikter selvsagt til paragraf 185, loven om hatefulle ytringer. Loven der en blir «straffet med bot eller fengsel inntil 3 år» om en «forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring» på basis av hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, religion, livssyn, seksuelle orientering eller nedsatt funksjonsevne. Dette gjelder også symboler.
Så, nøyaktig hva er en «hatefull ytring»?
Vel, selvsagt er dette noe som er subjektivt og svært vanskelig å definere nøyaktig, noe som igjen blir meget problematisk når en ønsker å initiere tvang over mennesker for å stanse slik handling. Det må finnes en tydelig linje i lovverket, noe som absolutt ikke finnes i denne paragrafen. Dette har gitt negative konsekvenser for befolkningen, hvor vi bl.a ser at arbeidsgivere blir straffeforfulgt for «nedverdigende markedsføring», artister blir anmeldt (av politiet) for å rope «fuck politiet», fredelige mennesker siktes for hatprat på Internett, og at politiet bruker ressurser på å – i sovjetisk stil – sitte på Facebook for å ta i mot tips og tysting (ref. nettpatruljen). Alt dette samtidig som vinningsforbrytelser og voldtektssaker blir henlagt grunnet manglende ressurser og kapasitet. I andre land, som f.eks Skottland og Frankrike, har også komikere blitt dømt for krenkende språkbruk.
Stortinget og politikere fortsetter arbeidet med å tie folket og deres meninger. I 2016 presenterte statsminister Erna Solberg og barne- og likestillingsminister Solveig Horne en plan for hvordan de skal få slutt på hatefulle ytringer. Blant annet ble 23 tiltak lagt fram og regjeringen etablerte en nettside med relevant informasjon om arbeidet. De gjemmer sine intensjoner om å innskrenke friheten bak føleri om at dette handler om mobbing og hets, eller skylder på at styrkingen av loven er for å slå ned på trusler, uavhengig om at det straffes som en egen lov (§ 266).
Media og politikere liker dessverre å samle alle disse begrepene under en felles kategori. Sårede følelser og trusler er imidlertid prinsipielt svært forskjellige handlinger.
Jeg ønsker å avskaffe loven om hatefulle ytringer, ikke fordi jeg mener slikt er greit, men fordi jeg mener det ikke skal straffeforfølges. Du skal ikke bli bøtelagt eller kastet i fengsel for å være hva alle anstendige mennesker ville kalt «en drittsekk». Alle må få lov til å si og mene hva de vil, uavhengig om andre folk blir krenket.
Hva som krenker noen vil ikke krenke andre, og det burde egentlig være unødvendig å forklare hvorfor vi ikke bør ulovliggjøre uttalelser som er subjektivt sårende. Det er slik totalitære regimer misbruker sin makt, i takt med loven. En initierer heller ikke tvang eller vold over andre med sårende ord, og for å tenke må en kunne ytre sine meninger og bli utfordret på dem. Uten muligheten til å snakke fritt kan vi ikke som samfunn utfordre og diskutere retorikk eller meninger og gi passende sosiale konsekvenser til de som tydelig oppfører seg galt eller som viser holdninger og språk som bør slås ned på.
Jeg er motstander av tale som oppfordrer til vold/reell kriminalitet, tale om setter mennesker i direkte fare, slik som å rope «brann» i en kino, eller trusler – som innebærer nettopp det å oppfordre til kriminalitet. Jeg er for øvrig også motstander av loven mot majestetsfornærmelse, straffeloven paragraf 101. Selv anser jeg alle mennesker som like mye verdt, og kongen må – som alle andre – tåle at folk bruker fæle adjektiver mot han.
Jeg anbefaler alle å melde seg inn i Ytringsfrihetsforbundet. Om vi ikke sier ifra nå, kan vi om ikke så lenge muligens ikke si noe i det hele tatt.