Nylig uttalte den britiske arbeiderpartilederen Jeremy Corbyn at han ville felle Theresa Mays regjering dersom hun ikke klarte å fremforhandle en skilsmisseavtale med Den europeiske union og prøvde å føre Storbritannia ut av unionen uten en avtale.
Utspillet svekket selvfølgelig den britiske forhandlingsposisjonen – for å få til en god avtale må Storbritannia være forberedt på å bryte med EU uten en avtale. Andre britiske politikere har gått atskillig lengre enn Corbyn for å undergrave det britiske folks beslutning om å forlate EU ved folkeavstemningen i 2016.
Manøvrene til politikere, næringslivsledere og journalister etter brexit-avstemningen viser hvor illusorisk det som omtales som vestlig demokrati, er. Faktisk passer betegnelsen søppeldemokrati på dagens vestlige demokrati.
Anført av tidligere statsminister Tony Blair har en rekke britiske toppolitikere åpent tatt til orde for å undergrave og sette til side resultatet av brexit-avstemningen. Næringslivsledere har erklært at de vil flytte sine bedrifter til EU-land dersom Storbritannia virkelig melder seg ut av EU. Anført av statskanalen BBC gjør tv-kanaler og de ledende avisene hva de kan for å overbevise befolkningen om at det brudd med EU vil føre til ruin.
Resultatet av denne sabotasjen er at den britiske forhandlingsposisjonen overfor EU har blitt svekket, at det blir stadig tydeligere at britene vil oppnå en dårlig skilsmisseavtale med EU, at støtten til brexit synker, og at kravet om en ny folkeavstemning øker. Kanskje vil det ikke bli noen brexit.
Den type undergraving av demokratiske beslutninger vi er vitne til i Storbritannia, er normen i vestlige demokratier i dag. Ved en rekke anledninger har befolkningen i EU-land stemt mot å overføre mer makt til Brussel. Den politiske eliten har svart med å foreta et par kosmetiske endringer av avtaleutkast befolkningen har sagt nei til, tvunget igjennom nye avstemninger og vunnet disse, primært på grunn av sin kontroll over massemedia.
Vestlige politikeres advarsel mot russisk innblanding i vestlige valg er absurd. Uansett hvor dyktige russiske etterretningstjenester og trollfabrikker måtte være, vil deres evne til å undergrave demokratiske beslutninger være fullstendig marginal sammenliknet med vestlige politikeres og næringslivslederes evne til å sabotere folkeviljen. Demokratiet i England, i den grad det fremdeles gir mening å snakke om et demokrati, trues av Tony Blair og vennene hans, ikke av Putin.
At folkeviljen i de vestlige landene stadig settes til side skyldes en pervertering av demokratiet. Demokrati betyr folkestyre, altså at folkeflertallet bestemmer. Og en reversering av en beslutning folket har foretatt, må – for at det skal gi mening å snakke om en beslutning – først kunne foretas etter at konsekvensene av beslutningen har blitt avklart. Man må som Odyssevs være villig til som å binde seg til masten. I forhold til brexit-avstemningen betyr dette at når et flertall av britene har stemt for brexit, ja da skal Storbritannia melde seg ut av EU. Og en eventuell avstemning om igjen å melde seg inn i unionen skal først kunne foretas om 10–15 år. Altså i en situasjon der det er mulig å sammenlikne forholdene i et Storbritannia som faktisk har brutt med EU, med forholdene i EU – forutsatt at det på dette tidspunkt fremdeles finnes et EU.
I Vesten i dag betyr demokrati noe helt annet. Befolkningen i de vestlige landene lærer at demokrati ikke er det samme som flertallstyranni, at mindretall har krav på å få sine interesser beskyttet, og at beslutninger til enhver tid skal kunne reverseres. Resultatet er tungrodde politiske prosesser, reverseringer av politiske vedtak ved hjelp av appeller til internasjonale konvensjoner og innen- og utenlandske domstoler og stadige omgjøringer av politiske beslutninger.
Et demokrati der befolkningen på denne måten er fratatt muligheten til å realisere sin vilje ved hjelp av stemmeseddelen, kan ikke betegnes som noe annet enn som et pseudodemokrati, ja som et søppeldemokrati.
De eneste landene i Europa der det i dag gir mening å snakke om demokrati, er land som Russland, Polen og Ungarn, altså land som demoniseres som diktaturer i regimetro vestlige massemedier. I disse landene har man ekte demokrati, altså sterke ledere som har formulert et politisk program det store flertall av befolkningen slutter opp om, og som gjennomfører dette programmet.
Politikerforakten i de vestlige landene er i dag med all mulig grunn skyhøy, slik protestene i Frankrike vitner om. Forhåpentligvis vil misnøyen og protestene øke, slik at dagens pseudodemokrati bryter sammen og det blir mulig å etablere et virkelig folkestyre. Altså et styre der flertallet kan realisere sin vilje ved hjelp av stemmeseddelen, og der ambisiøse politikere, næringslivsledere som føler sine interesser truet, og misfornøyde mindretall er fratatt evnen til å sabotere folkeviljen.