Torsdag forankret Kjell Ingolf Ropstad sitt eget parti på borgerlig side, med knappest mulig flertall i landsstyret.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Den populære fyllkeslederen Dag Sele har varslet at han trekker seg fra gjenvalg. Flere har meldt seg ut og barnebarnet til Kjell Magne Bondevik, Simen Bondevik, kaller Hareide en «martyr› på Twitter.
Når Kjell Ingolf Ropstad har virket fast bestemt på å føre KrF inn i en borgerlig flertallsregjering, kan det være flere årsaker til det.
For det første er det åpenbart at kjernevelgerne setter pris på veivalget. De områdene der partiet står aller sterkest, Rogaland og Agderfylkene, er også der grasrota er mest borgerlig orientert. Her er det ikke uvanlig at det snakkes om hvordan Arbeiderpartiet har «avkristnet» Norge. I de nordlige vestlandsfylkene, på Østlandet og ellers i landet er stemningen mye mer delt. Men med unntak av Hordaland er det heller ingen av disse fylkene hvor KrF kan regne med egne mandater på Stortinget.
Knut Arild Hareides strategi har vært å vinne nye velgere og ta sjansen på at kjernevelgerne ikke snur ham ryggen. Kjell Ingolf Ropstad virker fast bestemt på først og fremst å begeistre de velgerne han allerede har.
For det andre er det åpenbart at Ropstad i løpet av kort tid har fått en god kjemi med de andre borgerlige partiene. Det blir lagt merke til at han til forskjell fra andre KrF-ere er tydelig borgerlig orientert. Det virker rett og slett som at Ropstad trives godt i selskap med de han skal regjere med.
Så er det likevel helt åpent hva slags veivalg partiet nå tar. KrF vipper ved sperregrensen og er helt avhengig av gjennomslag for egen politikk og i media om de skal sikre mer enn fire prosent av stemmene til stortingsvalget i 2021. KrFs problem nå er at de sannsynligvis har fått maksimal uttelling på kjernesakene i den nye regjeringsplattformen.
Et saksfelt partiet har forsøkt å erobre er skolepolitikken. Her har KrF fått stort gjennomslag allerede, men det kan være rom for mer. Problemet er at partiet her nok har flest velgere å hente på venstresiden, der de fleste som potensielt kunne ha blitt skremt vekk av at partiet nå går inn i en borgerlig flertallsregjering.
Men det finnes upløyd mark. I Sverige har Kristdemokratene (KD) gått mye lenger til høyre, og fremstår i dag som det partiet som står Sverigedemokratene (SD) nærmest. I tillegg til å markere seg på verdisakene har partiet inntatt en noe mer innvandringsskeptisk profil enn de andre borgerlige partiene og er opptatt av å forsvare den svenske kulturarven.
Tillitsmannsapparatet i KRF er utpreget innvandringsliberalt, men blant velgerne er bildet annerledes. I en meningsmåling fra 2009 svarte 53 prosent av KrF-velgerne at de ville sagt ja til et minaret-forbud, etter at det ble innført i Sveits. Det er god grunn til å anta at et relativt bredt flertall av KrFs velgere er kritiske til en utvikling der vi legger til rette for gode vekstvilkår for muslimske trossamfunn i Norge og at mange ville foretrekke at flyktninger ikke ble hentet fra muslimske områder.
Det er likevel ekstremt lite trolig at Ropstad tør å flørte med tanken om å gå i fotsporene til hans svenske søsterparti. Selv om tanken må ha streifet ham. Interessant er det også å lese at det skal ha vært dårlig stemning mellom Venstre og Kristelig Folkeparti under regjeringsorhandlingene. En underliggende årsak til det kan være det fenomenet mange kaller polarisering, at sentrum er i ferd med å forsvinne som tyngdepunkt i norsk politikk. Da kan mange politiske aktører bli nødt til å reorientere seg. Også KrF.