I en kommentar i Dagsavisen skriver debattredaktør Bente Rognan Gravklev at det nå er et behov for å belyse «følgene av at vi slipper inn for få» innvandrere. Dette baserer Gravklev på hjerteskjærende beretninger fra Moria-leiren på Lesvos. Hun påkaller «solidaritet» i debatten om innvandring, og fremholder at det er viktig å ta imot innvandrere, også til tross for at det ikke er økonomisk bærekraftig for et land som Norge, om vi vil opprettholde velferdsnivået.
Gravklev har helt rett i at lidelsene som finner sted i mange av flyktningleirene i nærområdene er horrible. Men medisinen hun anbefaler, økt innvandring til Norge, er ikke bærekraftig, og den er ikke treffsikker heller. Det blir rett og slett litt latterlig å snakke om de aller svakeste flyktningene i nærområdene, og skyve disse foran seg, for å fremme et standpunkt om økt innvandring.
Innvandring er ikke et spørsmål om solidaritet. Det er faktisk ikke slik at man per definisjon er usolidarisk om man ikke ønsker flyktninginnvandring til Norge. Innvandring er ikke den hjelpen som virkelig monner i det store og hele. Men slik er det blitt, de radikales definisjon av solidaritetsbegrepet har dessverre festet seg, og derfor har det blitt så lett for dem å avfeie innvandringsdebatten med moraliserende hovering og ved å snakke om solidaritet, basert på vilkårlige, vilt subjektive definisjoner.
Dersom ikke Gravklev og hennes meningsfeller ønsker å spille seg selg helt ut på sidelinjen i denne debatten, kunne det være en idé å slutte å tillegge mennesker anskuelser, før man har et mer helhetlig bilde av hva som faktisk blir formidlet. Det er ingen automatikk i at innvandringkritikere er imot flyktninghjelp. Etter mitt syn hjelpes flyktninger best ved at de faktisk får tilgang til det de så sårt mangler, rent vann, mat, skolegang for barna, medisiner, husly og andre nødvendigheter. Det trenger man absolutt ikke komme til Norge for å få.
Faktisk er alt dette mye dyrere å gi flyktninger i Norge, noe som nå er blitt påpekt så mange ganger at det burde ha festet seg. Problemene i nærområdene kommer ikke av mangel på plass, men av mangel på ressurser. Våre kroner vil kunne gjøre langt mer for langt flere, dersom vi dropper denne liksom-solidariteten, og fokuserer på å gi reelle flyktninger den hjelpen de trenger, og ikke den hjelpen som føles best for norske innvandringsentusiater.
Det gode vi gjør for flyktninger i Norge blir ikke faktisk noe mer ekte av at vi kan se noen av dem med våre egne øyne i våre egne nabolag. Ikke at det i utgangspunktet er noe å frykte ved nærkontakt med andre, nå har det jo heldigvis også kommet en del som er blitt integrert. Men det handler faktisk om hva som monner globalt, hva vi kan gjøre for at flest mulig av de millionene av mennesker som er på flukt, skal få et mer verdig liv, under den tiden de trenger beskyttelse.
For det er snakk om voldsomt store menneskemengder. Om lag 65 millioner mennesker er på flukt. Og så er det også verdt å nevne at det i tillegg finnes millioner på millioner av mennesker i totalitære regimer, som helt sikkert også kunne ha hatt krav på et liv i et vestlig, demokratisk samfunn, men som ennå ikke er på flukt. Den stadige innvandringen av forfulgte, som våre konvensjoner legger opp til, er ikke bærekraftig, og den er heller ikke et tilstrekkelig svar på verdens problemer.
Det er asylinnvandringen som er mest omstridt. Naturlig nok, ettersom vi ikke har noen kontroll på hvem vi får inn i landet vårt på denne måten. En og annen flyktning er det nok, men de kommer også sammen med en svært vesentlig andel økonomiske migranter, som heller ikke er uten kostnader i den tiden de er her. Dessuten sendes de sjelden hjem igjen.
Gravklev har helt rett når det gjelder nærområdene. Disse flyktningene trenger livsviktig hjelp. Den kan de få, det må Norge kunne være med på. Vi bør gå i bresjen for en helt annen, langt mer offensiv hjelp til disse menneskene. Og den bør ikke være fokusert på innvandring, nettopp fordi det er så lite treffsikkert, og så problematisk for Norge.
I lang tid har vår asyl- og flyktningepolitikk blitt benyttet som en katalysator for permanente folkevandringer, og ikke som kanaler for beskyttelse i den perioden man trenger det. Dette har, om Gravklev liker det eller ikke, medført store sosiale, kriminalitetsmessige og økonomiske problemer i Europa. Og ja, det er heller ikke bærekraftig for en velferdsstat. Vi kan faktisk ikke si ja takk begge deler til flyktning- og asylinnvandring og alt dette medfører av kostnader, og en offensiv velferd. De to er ikke forenelige på lang sikt. En ting er at man forstår at det koster, noe helt annet er det å ta innover seg hva som faktisk blir konsekvensene om vi aksepterer stadig tilførsel av det vi vet, av all tilgjengelig kunnskap og erfaring, blir velferdsklienter.
Det er bare kontraproduktivt og meningsløst å drive med innvandring om målet er å hjelpe flest. Det er kontraproduktivt fordi vi bruker opp verdifulle ressurser vi kan bruke på våre egne eldre, syke og fattige, eller på reelle flyktninger i nærområdene, og fordi vi får hjulpet færre. Det er meningsløst, fordi alt vi oppnår er å destabilisere våre egne samfunn på lang sikt, uten at det gjør noen stor forskjell for verden.
Den tiden må snart være forbi. Høy innvandring er ikke en forutsetning for solidaritet. Innvandring er ikke noe krav for at Norge skal være et land som bryr seg og hjelper til ved humanitære katastrofer. Kritikere kan ikke la seg kue av raddisenes skyld- og skambeleggende mantra. Vi må stå ved vår innvandringskritikk. Det er klassisk konservativ politikk.
En forkortet versjon av dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen