Sverre Diesen. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX
Del

Den 6.10. 2004, for snart 15 år siden, skrev jeg en kronikk i Aftenposten med tittelen «Forsvarsreformen – et vågespill med vår sikkerhet». Det var på den tiden det fortsatt var mulig å komme til i Aftenposten med artikler som kritisk konfronterte det etablerte.

annonse

Jeg advarte mot de sviktende sikkerhetspolitiske forutsetningene som Forsvarsreform 2000 bygget på slik de var nedfelt i Stortingsproposisjon 42 om «Den videre moderniseringen av forsvaret».

Det fragmenterte miniforsvaret vi nå har endt opp med er et resultat nettopp av Forsvarsreform 2000 og Stortingsproposisjon 42 fra 2004 som bygget på forutsetningen om at «en eksistensiell trussel i form av en invasjon av norsk territorium ikke lenger anses mulig» fordi at;

  • den tette økonomiske og politiske integrasjonen mellom statene i Europa ved etableringen av EU gjør dette helt usannsynlig
  • Russland er på vei til stabilt demokrati
  • Norge ikke lenger er å betrakte som en strategisk utsatt nasjon
  • den territorielle trusselen er erstattet av trusselen fra internasjonal terrorisme
  • solidariteten i NATO er udiskutabel og USA vil uansett komme oss til unnsetning dersom vi skulle få behov for det

Når vi nå nesten 15 år senere bedre kjenner historiens fasit, må vi erkjenne at de få av oss som talte Roma midt imot den gang dessverre fikk rett, og at FD, Forsvarsledelsen, FFI, NUPI og gjentatte regjeringer med forsvarsministre vekselsvis fra Arbeiderpartiet og Høyre, tok fullstendig feil;

annonse

Ønsker du å bidra til å holde Resett gående?

Tegn medlemskap eller Støtt oss med et enkeltbeløp

Husk at du også hjelper Resett når du kjøper fra våre annonsører
  • Integreringsprosessen i Europa er satt i revers. Europa synes tvert imot å gå mot oppløsning.
  • Russland er ikke på vei til stabilt demokrati, men har rustet opp i en årrekke og opptrer tvert imot stadig mer konfronterende.
  • Med den våpenteknologiske utviklingen og utviklingen av presisjonsstyrte hypersoniske kryssermissiler er Norge mer, og ikke mindre, strategisk utsatt for stormaktpress.
  • Trusselen fra internasjonal terrorisme er kommet i tillegg til, og ikke i stedet for den tradisjonelle territorielle trusselen.
  • President Trump har til fulle demonstrert at solidariteten i NATO ikke er noe man kan ta for gitt. Om han trekker USA ut av NATO ligger Norge nå åpent som en låvedør.

Det er mager trøst å få rett, for disse fullstendig urealistiske og feilaktige sikkerhetspolitiske forutsetningene har resultert i et forsvar hvis volum er alt for lite og hvis innretning er fullstendig feil til å ivareta forsvaret av eget territorium.

 Det fragmenterte miniforsvaret vi har endt opp med kan bidra med enkelte komponenter til i et internasjonalt ekspedisjonskorps sammen med allierte, men er fullstendig irrelevant til å forsvare Norge.

Det er triste greier for det har ført til at mange skattemilliarder er kastet rett ut av vinduet ved å sanere materiell, baser og kompetanse som ville vært verdifullt i det sikkerhetsbildet vi nå er konfrontert med og som vil koste dyrt og ta lang tid å bygge opp igjen.

Og det er helt uforståelig fordi «vågespillet med vår sikkerhet» bare fortsetter av en regjering som fortsatt ikke evner å ta dette innover seg. Erna Solberg sleper beina etter seg og nekter fortsatt å forplikte seg til et forsvarsbudsjett på 2% av BNP innen 2024.

Ved å unnlate å gjenoppbygge den nasjonale forsvarsterskelen og ved å avvikle de selvpålagte base- og øvelsesrestriksjonene bidrar regjeringen tvert imot til å øke avhengigheten til USA og dermed også faren for at Norge skal ytterligere eksponeres for stormaktpress. Det er rett og slett ikke til å forstå.

annonse

Det er derfor grunn til å spørre hvordan det kan ha seg at ledende politikere, forsvarsplanleggere og akademiske utredningsmiljøer så lettvint har kunnet se bort ifra historien og all erfaring hva angår de grunnleggende realpolitiske interessene som regulerer forholdene mellom stormaktene samt vår egen geografiske beliggenhet i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss?

 For å forstå det, kan det være hensiktsmessig å gjenoppfrisk den kollektive hukommelsen. La oss se nærmere på noen av de mest sentrale aktørenes roller og argumentasjonen de fremførte  for å avvikle det territorielle forsvaret;

Sverre Diesen, var Ass. dep.råd i FD i 2004 og spilte en helt sentral rolle. Han og miljøet rundt ham i FD og FFI baserte avviklingen av det nasjonale forsvaret på ett postulat, og et særdeles spekulativt sådant, om «at en eksistensiell trussel i form av en invasjon av norsk territorium ikke lenger er å anse som mulig».

Diesen søkte å begrunne dette i en kvasivitenskaplig forestilling om et «militærteknologisk paradigmeskifte» som han mente overflødiggjorde behovet for bakkestyrker og som satt til side all historisk erfaring og militærfaglig fornuft og som i realiteten lå tettere opp til kosmologien enn til erfaringsbasert vitenskap.

Janne Haaland Matlary, var professor i statsvitenskap og blant de som ga akademisk ferniss til forestillingen om at USSRs kollaps og EUs ekspansjon omsider medførte at «historien var død». Hun mente å finne belegg for denne forestillingen i Francis Fukuyamas bok fra 1992 med samme tittel.

annonse

Da Fukuyama for et par år siden måtte medgi at han nok hadde tatt feil i hans spekulasjoner om evig fred i Vesten, gjorde omsider Matlary også helomvending ved å beskrive perioden 1990-2014 som «et strategisk friminutt» – som om stormaktene og geopolitikken noensinne tar seg friminutt!?

Jens Stoltenberg, den tidligere militærnekteren og NATO-motstanderen, ble den Statsministeren som først og fremst sto for gjennomføringen av Forsvarsreformen og transformering av det nasjonale forsvaret til et lite og fragmentert internasjonalt ekspedisjonskorps. Han videreførte globaliseringslinjen til Gro Harlem Brundtland og frigjorde forsvarsmidler til mer kortsiktige og velgervennlige saker.

Forsvaret av Norge ble i stedet basert ensidig på NATO, dvs. USA som står for 72% av utgiftene i NATO. At dette var «et vågespill med vår sikkerhet» kan sikkert Donald Trump i dag bekrefte når han dikterer Stoltenbergs gjøren og laden i NATO.

Det må være tillatt å reise spørsmål om hvordan ellers tilsynelatende seriøse og kompetente mennesker, så lettvint kan henfalle til rene spådomskunster, spekulativ synsing og kortsiktige politiske prioriteringer når det gjelder noe så viktig som landets og befolkningens sikkerhet?

 Nassim Nicholas Taleb, forfatteren av «The Black Swan», har nettopp kommet med en ny bok, «Skin in the Game», som tilbyr en forklaring som jeg tror går langt i å forklare dette.

 

Taleb er opptatt av beslutninger i komplekse situasjoner under usikkerhet. Han sier, kort fortalt, at politikere og planleggere som ikke er personlig avhengige av utfallet av deres beslutninger og som selv slipper å ta risiko, har en tendens til å henfalle til enkle endimensjonale og statiske løsninger ofte pakket inn i forseggjorte halvabstrakte og slagordsmessige resonnementer og gjerne helt uten historisk eller empirisk belegg.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen de enkle formlene i Disens «militærteknologiske paradigmeskifte», Fukuyamas «The end of history» samt den ensidige EU-hyllesten og antakelsen om «fred i vår tid» til Matlary og Stoltenberg fra den tiden.

Den type lettsindig omgang med virkeligheten blottlegger manglende forståelse for at komplekse og uoversiktlige systemer faktisk er komplekse og uoversiktlige systemer som empirisk sett ikke reguleres av enkle, endimensjonale årsak-virkning forklaringer.

Når vi skal planlegge noe så viktig, vanskelig og ressurskrevende som landets forsvarspolitikk må vi forholde oss til kjente forhold, historisk og erfaringsbasert kunnskap og solid etterretning og en betydelig porsjon faglig ydmykhet og ikke henfalle til skråsikker synsing, spådomskunster og slagordsmessige lettvintheter som skifter med vær og vind.

Planleggere og politikere, uten «skin in the game», som ikke behøver å ta ansvaret for deres handlinger har få incentiver til å lære av erfaring og har gjerne et ego som ikke står i forhold til deres innsikt. De besværer seg ikke med å ta beslutninger som de ikke forstår konsekvensene og rekkevidden av selv om det kan få store negative konsekvenser for andre og for samfunnet. I et samfunn hvor ansvarsfraskrivelse er satt i system, som i det norske, blir dette særlig fremtredende.

Diesen fikk en generalsstjerne til og ble utnevnt til Forsvarssjef. Han er i dag pensjonert, men har tilsynelatende ikke gitt opp forestillingen om «det militærteknologiske paradigmeskiftet». Han anvender fortsatt sine spådomskunster som Seniorforsker ved FFI og har etter sigende fortsatt stor påvirkningskraft på langtidsplanleggingen i FD.

Matlary er blitt fast skribent i DN med lisens til å ha skråsikre meninger om det meste. Hun ble dessuten belønnet for sitt synseri om EUs fortreffelighet, historiens bortgang og varig fred i Europa ved å bli tildelt et tilleggsproffessorat ved Forsvarets Høyskole. Hun har klokelig nok omsider justert sine synspunkt.

Stoltenberg, som la ned det nasjonale forsvaret og fullstendig neglisjerte terrorberedskapen og som i 2011 på merkelig vis slapp unna med «å ta ansvar ved å bli sittende», bombet deretter Libya sønder og sammen for så å bli Generalsekretær i NATO. Forstå det den som kan!?

Hensikten er ikke å henge ut de tre ovennevnte. De er langt fra særtilfeller i norsk politikk. Og politikk, inklusive forsvarspolitikk, kan man selvsagt ha ulike meninger om.

Hensikten er å forstå hvordan vi har kunnet havne i dette uføret og, om mulig, komme ut av det igjen for det er for sent.

Hensikten er å bidra til å ansvarliggjøre politikerne slik at vi kan få mer robuste beslutningsprosesser og mer effektive læreprosesser. Uten ansvarlige politiker som må ta konsekvensene av deres handlinger, kan vi ikke ta for gitt at politikken vil bli ansvarlig.

Og hensikten er å rope et alvorlig varsko og kreve et åpent demokratisk ordskifte om så viktige forhold som nasjonens og befolkningens sikkerhet. Det er for viktig til å overlates til planleggernes urealistiske egoer, opportunistiske spåkoner og uansvarlige politikere.


Del
annonse
Ønsker du å bidra til å holde Resett gående? Tegn medlemskap eller Støtt oss med et enkeltbeløp

Husk at du også hjelper Resett når du kjøper fra våre annonsører