– Ingen OECD-stat slår Erna i øvelsen diger stat, skriver Kjetil Rolness på sin FB-blogg. På tide å få inn noen sosialdemokrater i regjeringen, så staten ikke eser fullstendig ut, legger han sarkastisk til.
Bakgrunnen er en kommentar av Kjetil B. Alstadheim (bak betalingsmur) i Dagens Næringsliv, der det framgår at staten under Erna har est ut til å utgjøre 59 prosent av fastlandsøkonomien i Norge i 2018. Andelen var 55 prosent da Jens Stoltenberg og de såkalt rødgrønne måtte pakke sammen.
Det er unødvendig å terpe på hva de to største regjeringspartiene offisielt mener om stor stat og økende skatter og avgifter. De gjør det stikk motsatte av hva de sier at de vil. Det er de ikke aleine om. Motsetninger mellom liv og lære later til å ha blitt den politiske normalen. Det er absurde tider.
F. eks. vil det rødgrønne byrådet i Oslo redusere konsulentutgiftene. De øker i stedet.
For egen del har jeg alltid vært tilhenger av en stor og aktiv offentlig sektor, for å sikre grunnleggende velferdsgoder til alle landets statsborgere, uavhengig av lommebok. Men et ubehag har begynt å melde seg. Har det gått for langt? Hvor er sperrende, måteholdet, fornuften? Fra historien har vi mange eksempler på at en for mektig stat ikke er bra verken for økonomi eller demokrati.
Enhver organisasjons hovedoppgave er å rettferdiggjøre sin egen eksistens. Når en stat kontrollerer 6 av 10 kroner i et samfunn, begynner den å bli allmektig og kan gjøre hva den vil. Snøballen ruller. Ingen politiker tenker utenfor boksen. Enhver løsning som foreslås, krever nye offentlige kroner.
En slik stat kan bruke 2,5 mrd. kroner på en stortingsgarasje, uten at det får konsekvenser.
En slik stat har temmet den fjerde statsmakt, mediene. De kan kritisere enkeltpolitikere og -vedtak, men i de store sakene har de konvertert til statens våpendragere mot landets befolkning. I den grad de i det hele tatt er opptatt av politikk. Dagbladet er hittil sist ut med å søke statsstøtte.
Korporativismen preger i økende grad det private næringslivet. Ingen næringslivsleder våger å utfordre det statlige narrativ. I stedet laller man med, i håp om å overleve som bidragsentreprenør. Bærekraft er blitt et annet ord for statskassen. Næringslivet bygger gjerne vindturbiner, «måne»-anlegg for fangst av karbondioksid og fandens oldemor, bare de statlige subsidiene er store nok.
Synet på arbeid endrer seg. En arbeidsplass trenger ikke nødvendigvis være produktiv og lønnsom. Staten vet best og bestemmer hva som er fornuftig, og legger ved pengene.
Bl.a. trenger staten en økende skare av intellektuelle apologeter og ideologiprodusenter. De kvernes ut av et ensrettet utdanningssystem, og får godt betalte jobber i hierarkiet. De lærer seg fort hva som er personlig lønnsomt, og hva som bør sies og ikke sies.
Sirkelen synes sluttet, så hva kan gå galt?