Kinas økonomi har gått inn i en nedadgående trend og flere firmaer verden rundt begynner å føle konsekvensene på bunnlinjen. Det kommer sannsynligvis til å verre i tiden fremover, ifølge en ny lederartikkel i Financial Times.
I løpet av 2018 mistet Kinas aksjeindekser rundt en fjerdedel av verdien sin – det største fallet i verden sammenlignet med alle andre større økonomier. Nedgangen hadde dog ikke noen stor effekt på resten av verdensøkonomien, grunnet Kinas strenge kapitalkontrollregime, og mangel på finansiell integrering med resten av verden. I 2019 kan situasjonen derimot bli annerledes.
Nedturen har nå spredd seg fra kinesiske kapitalmarkeder til Kinas realøkonomi. Effekten på økonomier som handler mye Kina vil derfor bli mye mer markant i tiden fremover, og verdensøkonomien kan komme til å lide.
Nedtur i realøkonomien
Nedturen har nå begynt å manifestere seg i flere sektorer. Kina har verdens største bilmarked, og i fjor falt salgene for første gang siden 1991. Kinas industriproduksjon krympet i desember, og eiendomsmarkedet viser tegn til store svakheter. Andre økonomiske indikatorer – som forbrukertillit, detaljhandel, investeringer i anleggsmidler og utenlandske investeringer – har alle gått i feil retning i løpet av de siste månedene.
Mange vil skylde på Trumps handelskrig som grunnen til at det nå kommer såpass dårlige økonomiske data ut av Kina, men faktum er at handelskrigen ikke har gjort noe annet en å eksponere store svakheter i landets økonomiske modell. Om ikke noe annet har Trumps konfronterende politikk fremskyndet en prosess som var dømt til å finne sted uansett.
Ikke-bærekraftig økonomisk modell
Siden finanskrisen har Kina vært avhengig av enorme lånebaserte økonomiske stimuleringstiltak – først og fremst i konstruksjonssektoren – for å opprettholde sin høye økonomiske vekst. Siden den tid har landet forsøkt, men ikke klart å avvende seg fra disse kroniske kapitalinnsprøytingene.
Politikken har ført til et boom i konstruksjonssektoren uten sidestykke i historien. Tallene er imponerende. Fra 2012 til 2016 produserte Kina 3 ganger så mye sement som USA gjorde under hele det 20. århundret.
Men 1 av 5 bosteder i urbane områder – eller hele 36 millioner leiligheter – skal nå stå tomme. Landet er attpåtil forventet til å miste 220 millioner av sin arbeidsføre befolkning over de neste 30 årene. Slike tall lover ikke dette godt for konstruksjonssektoren – grunnpilaren i Kinas økonomi – fremover.
Mange av disse investeringene har således gått inn i en sektor med lav eller ingen avkastning, noe som har vært dramatisk for landets samlede gjeld. Ifølge The Institute of International Finance stod Kinas totale gjeld på hele 300 % av landet BNP i utgangen av 2018.
Ny runde med stimuli
For å motvirke nedturen, har Kinas ledere allerede satt i gang med nye stimuleringstiltak. Mange tviler derimot på om den gamle oppskriften med statlig støttet kredittvekst, infrastrukturinvesteringer og spekulative bobler er nok for å sette i gang en ny syklus med høy økonomisk vekst.
Denne gangen må Beijing gjøre dype strukturelle reformer i sin økonomisk modell – lignende de oppfattende reformene i statlig sektor som ble gjort på begynnelsen av 1990-tallet. Ineffektive statseide firmaer må reformeres for å oppnå en bærekraftig vekst som ikke er avhengig av kroniske statelige stimuleringstiltak.
Gitt Kinas nå enorme økonomi som er godt integrert i verdensøkonomien, kommer utfallet av hvordan myndighetene håndterer denne økonomiske nedturen til å få ringvirkninger langt utover landets grenser. Om landet klarer å skifte kurs eller ikke, kommer det til å få store økonomiske konsekvenser for resten av verden.