Norske tilstander er et faktum. I lang tid har vi hørt om frekvente knivangrep og syrekasting i London. Brennende biler og bydeler som styres av gjenger i Stockholm. Islamsk terror.
Ingen kan være overrasket over at vi er havnet der vi er nå. Vi har gamblet med den norske befolkningens trygghet i mange år, og dette er ikke første gangen en ung jente må betale dyrt for politikernes eksperimenter med åpne grenser.
Men dette bør være en oppvekker. Når noen av oss snakker om behovet for å forhindre svenske tilstander i Norge, er det alltid andre, også noen politikere, som har fått for seg at Norge er i en slags unikt heldig posisjon i Vest-Europa. Selv om vi i all hovedsak har fulgt det samme mønstret som våre vestlige venner hva gjelder innvandring og integrering, så er det noen, for eksempel Abid Raja, som tror at de samme tilstandene bare ikke kan skje i annerledeslandet.
Vel, nå kan det ikke benektes lenger. I sommer brant det i biler i hovedstaden vår. Gjenger kontrollerer hele bydeler. Nå risikerer man å bli tilfeldig knivstukket på handletur, midt på høylys dag, her i landets eneste storby. Alt dette er den uansvarlige innvandringspolitikkens fortjeneste.
Krigen mot terror er en vits. I stedet for å stikke nesen sin borti sånt som vi i Vesten ikke har noe med, burde vi ha fokusert på å trygge egen befolkning for terror. Ser ikke våre ledere det store paradokset det er å kjempe imot islamister i Midtøsten, mens man samtidig inviterer dem inn i varmen i våre egne hjemland?
Krigen mot muslimsk terror begynte for snart to tiår siden. Hva er skjedd siden den gangen? Islamismen i Vesten er i dag langt mer utbredt enn den var i 2001. Islam hevder seg selv stadig mer i vårt land, blir mer utbredt og mer synlig. I en barnehage lærer norske barn å be som muslimer, bruke hijab og høre på bønnerop. På et hotell serverer man ikke svinekjøtt for å ikke krenke muslimer.
Vi har gått til krig mot terror, spesifikt mot islamsk terror. Vi og våre allierte har blandet oss inn i krig og konflikt i muslimske land. Vi har gjort oss til dommer over andre lands ledere, og ment at vi har hatt en slags selvsagt rett til å fortelle andre land at de bør bli mer demokratiske. Vi skaper med vår teknologiske overlegenhet og tilstedeværelse i muslimske land en følelse av avmakt og underlegenhet i disse befolkningene, en perfekt grobunn for islamsk fanatisme, for så å åpne våre dører på vidt gap for nettopp de som kommer fra land der Vesten er fienden.
Innvandringen fra muslimske land har effektivt utlignet enhver fremgang krigen mot terror har gjort. Man går et lite skritt frem, og fem tilbake, når man lar islam, som er hovedbyggestein i terroristenes voldsideologi, vokse i Norge. Vi har gått til krig mot terroristene i land langt borte, mens vi har kapitulert i møte med de fanatiske verdiene som ligger til grunn for islamsk fundamentalisme og terror i Norge.
Å slippe folk fra verdens mest brutale, voldelige, patriarkale samfunn vilkårlig inn i vår nordiske velferdsboble er som å ulv slippe inn i en innhegning full av godtroende sauer. Velferdsstaten har pakket oss inn i bomull, som fungerer som støtdemper og minimerer alle problemer som finnes overalt i andre land. Vi tror at verden er god, for det er alt vi kjenner til. Dessverre vil den som alltid forventer det beste fra andre, alltid tape.
Tenk bare på den norske og den danske kvinnen som ble halshugget i Marokko. De dro for å bevise et poeng, fordi de hadde en forestilling om at verden ikke er så farlig. At man er like sivilisert på landsbygden i Marokko som man er i Oslo sentrum. Disse vrangforestillingene kostet dem livet, og de er ikke alene.
Tiden er overmoden for å begynne å benytte oss av et av våre viktigste virkemidler for å hindre islams fremvekst i Norge; våre grenser. Det er tid for å feie for egen dør, trygge vår egen befolkning og sikre våre egne friheter. Vestens styrker har virkelig ingenting i Midtøsten å gjøre, når våre egne uskyldige kvinner blir knivstukket på høylys dag, i våre egne land.