Med Krf i regjering er det nå fire partier som skal dele seg imellom det samme antall ministerposter som bare tre partier hadde. Noen må ofres. Alternativet er å finne opp nye ministerposter.
Det er det historie for, så kreative løsninger må forventes. Men tre eller fire nye ministerposter blir åpenbart for mye å argumentere for, selv for små, grådige partier som Venstre og Krf. De nye ministerpostenes berettigelse må jo forsøksvis forsvares. Hvem er det som ofres i regjeringen for Krf?
Grande burde ofre seg selv. Hun våget ikke ta utdanningsministerjobben siden hun som utdannet lærer hadde en tvilsom historie med en gutt under atten år.
Kulturministere kommer og går. Det er det beste springbrettet for en vordende toppolitiker. Knapt noen av dem brydde seg, eller kunne noe vesentlig om kulturens vesen. Ikke den modne Grande heller. Derfor er det dobbelt pinlig at hun som partileder blir sittende nå som det diskuteres rokkeringer. Selv Sylvi blir nevnt som en som burde komme tilbake i varmen igjen.
Nei, vi kan dessverre ikke håpe på en rokkering som innebærer at Sylvi blir en viktig brikke og at Grande slås av brettet. Men det må spørres hvorfor en politiker tviholder på en post som enten er forbeholdt unge, ambisiøse politikere eller virkelige fagfolk, som Åse Kleveland og Ellen Horn? Ofrer Grande utdanningsministeren sin? Kan du navnet hennes? Når så du henne i mediene?
Sylvi kommer ikke tilbake som landbruksminister. Eller ulveminister, eller noe annet, om det er landbruket som må deles i to. (Jeg vet at Grande går på møter med utdanningsministeren der hun burde holdt seg i sitt selvvalgte departement). En kirkeminister oppstår nok. Gjett hvem som tar det departementet.
Kanskje det blir et kirke- og islamdepartement? I hvert fall på sikt, før det blir et rent islamdepartement. Det blir nok «lederen» som snart (kanskje) går av: Hareide. Ja, han gjenoppstår nok som minister. Halleluja!
Å være leder er å ta ansvar. Jeg skjønner godt at du ikke vil ha rabagasten Raja som ufrivillig etterfølger, Frk. Grande. Men at dere står i en rokade hjelper ikke det norske folk. Langt mindre Venstre som er godt nede på 2,5 i meningsmålinger om dagen. Det er en høy promille, men en latterlig lav oppslutning i folket. Det er dog en fin situasjon for oss på gjerdet. Vi som tygger på lunsjen og ser på samfunnet. Vet du hva vi sier mellom munnfullene?
Snakk om å gape over for mye. Hun er partilederen som bare har vist sitt sanne jeg for offentligheten en gang. Å ja, når var det? Husker du da hun satte seg ned i ministerstolen? Ja, å ja. Det var trist. Så det på tv. Hun bare sank ned og skjønte det. Skjønte at hun måtte løfte nederlaget så høyt hun kunne, men at hun aldri virkelig kunne vinne igjen.
Slik er livet. Men å ta konsekvenser av det sitter langt inne. Hva med oss velgere? Om bare noen måneder kan vi si noe som betyr noe for de maktsyke yrkespolitikerne «våre». Vet dere hva? Jeg forstår hvorfor valgene er uvesentlige blåkopier av seg selv: Ikke noe av det politikerne sier i det store rom er vesentlig.
Verstingpartiet FrP «vant» i regjeringsforhandlingene frem med to vinflasker og noen promiller med skatt. Og kanskje litt frysing av priser på de bommene de engang lovte aldri skulle bli en del av den norske faunaen. Herregud … gi meg styrke. Hva står dere for? Vil du dette, Sylvi?
Vi er i et landskap der det lages nye regler, historien må sees på med et smil. Venstre var engang Aps store rival. Grandiose var de. Ap var folket, da folket var arbeidere. Nå er det ingen i Ap eller andre partier som vil ha noe annet av folket enn deres stemmeseddel en gang hvert andre år. Er der det rart man forakter yrkespolitikerne?
Men Grande, du som er selve symbolet på forakten man har for den løgnaktige politiker, du som er Hillary og Bill samlet i en: Kommer du til å lytte til annet enn dine egne ønsker i regjeringsforhandlingenes sluttfaser, der du påstår at regjeringspostene ikke har vært et tema?
Vi får se hvem som ofres i dagene som kommer.