Jeg står og tenker. På hva han tenker.
Jeg står og er oppmerksom på at jeg ser i øynene på alle i butikken, én
etter én. Bare flyktig. Jeg er på vakt.
Han er kanskje født her. Kanskje ikke. Fargen tilsier ikke.
Foran meg ligger gulvet der jeg formelig kan se bloddråpene fra jenta
som nå ligger i koma i kritisk tilstand.
Køen er lang. Det skal handles inn etter en lang helg der samtaleemnet
har vært islam og i hvilken grad den er bare delvis ekstremistisk eller
litt mer enn bare litt.
Jeg ser på ham og tar sjansen på at han er ok. Damene bak ham i køen er
ok. Den neste også. Jeg lurer på hva de tenker.
Vurderer de meg? I så fall håper jeg at jeg utstråler tilhørighet. Og
fokus og tilstedeværelse. Og med en handlekurv som tilsier at jeg ikke
har tenkt å gjøre noe sinnsykt i en religions navn. Jeg slenger oppi en
julemarsipangris på halv pris for sikkerhets skyld.
De flekkene der, er det søle? Eller er det noe de ikke har fått vasket
vekk?
Jeg spør fyren i kassa om det er mye prat i køen om … du vet…
Nei, sier han. Det slutta med en gang det ikke lenger var på
avisforsidene. Og i dag er det plast i barnehager, treningstips,
Solskjær og KrF.
Jeg tar meg selv i å rotere kroppen litt for å ha bedre ryggdekning, og
for å ha bedre overblikk. Det er flere som liksom lar blikket flakke,
men som helt klart sjekker litt over skulderen, og som gjør sitt beste
for å ikke se redde eller bekymret ut.
Men de er nok det. Jeg er det. Det kommer to høylytte unge voksne bak
meg som nærmest kjefter på hverandre. Alle snur seg og ser. De hakker på
hverandre på et språk jeg ikke gjenkjenner. Sentralasiatisk?
De er sintere i øynene enn de andre her.
Kanskje det skjer. Kanskje det skjer akkurat NÅ!
Eller nå. Eller nå. Eller nå. Eller nå.