Presidenten har nå ingen fluktvei, politisk. Fra første stund har Frankrikes selvutnevnte redningsmann feilberegnet sin egen posisjon og vist total mangel på forståelse for sitt folks situasjon og forventninger til fremtiden. Den fastlåste politiske situasjonen gjør det nå umulig å regjere Frankrike. Det mange spør seg om, er hvor lenge den Femte republikk vil overleve. En sterk og majestetisk presidentmakt, opprinnelig tilrettelagt for Charles de Gaulle personlig.
Vi er vitner til en folkelig storm mot Macrons aristokratiske og globalistiske måte å regjere på. Folket vil bli kvitt makteliten, derfor ropes det på en ny fransk revolusjon. Den kjente franske forfatteren Édouard Louis kritiserer presidentens dobbeltmoral og forakt for vanlige arbeidere som Macron gjerne kaller bygdetullinger, og forfatteren nøler ikke: – Vi vil aldri klare å snakke med Macron, den eneste løsningen er hans avgang.
Frankrike har fått sine røtter revet opp og sine tradisjoner og sin kultur undertrykt i flere tiår, ikke minst med en totalt feilslått sosial- og integreringspolitikk. Franske presidenter har aldri tatt problemene på alvor. Hollande var den siste som måtte gå i skam, hans retrett var nærmest å luske ut bakveien.
Selv den egenrådige landsfaderen de Gaulle mistet til slutt kontrollen over sitt eget folk. Da han under det famøse besøket i Canada i juli 1967 plutselig og umotivert ropte Lenge leve det frie Québec! viste han for en forbauset verden at han var mentalt og politisk ustabil. Året etter kom de omfattende streikene og urolighetene som førte til hans avgang i april 1969.
Macron forsøker iherdig å fungere i rollen som allmektig president, men dagens virkelighet takler han overhodet ikke. Presidenten stoler bare på seg selv og sin kone, gymnaslæreren. Men han driver maratondebatter til langt på natt og råkjører sine ansatte og byråkratene. Sekretærer og rådgivere sier opp sine stillinger og flykter i skrekk fra den reformgale og lunefulle presidenten.
Skattereformer, utdanning, boligpolitikk og arbeidslivet dominerer agendaen – og midt oppe i det hele ligger eksplosivene tett av vanvittige klimamålsettinger, presidentens grønne fanesak. Som franske skattebetalere ikke har noen mulighet og absolutt ingen vilje til å betale. Ustanselig tas avgjørelser på sviktende grunnlag og åpenbart uten konsekvensanalyser for samfunnet. Selv det Macron-vennlige «The Economist» mener at presidenten nå går for langt. Frankrike befinner seg i en ekstremt alvorlig situasjon.
Macron er beryktet for sine mange tabber. Nå har han begått nok en generaltabbe ved å møte ubevæpnede demonstranter med massiv politivold. Avisen l’Humanité har samlet dokumentasjon om en skremmende, brutal politivold mot de gule vestene. Det rapporteres om minst hundre personer som er alvorlige skadet. Med det nye håndvåpenet GL06-NL, skal politiet møte demonstrantene og skremme folk bort fra offentlige steder. Hvem som helst som ferdes i Paris´gater kan risikere å komme i skuddlinjen for dette terrorvåpenet.
Fakta som kommer frem om politivolden ryster nasjonen og setter Macrons nasjonale dialog i et underlig lys. Vil ikke demonstrantene underkaste seg så skal de tvinges med voldsbruk. Dette er scener man kjenner fra totalitære regimer. Polariseringen i fransk politikk har aldri vært alvorligere.
Mens all oppmerksomhet har vært rettet mot etnisk-franske demonstranter, tikker bombene videre i de snart 800 såkalte «sensitive» sonene, som myndighetene ikke ønsker å betegne «no-go-zones» – i navnet ligger nederlaget. Forstedene utenfor Paris, Lyon, Dijon, Toulouse, Strasbourg og Lille – hit våger ikke vanlige franskmenn seg, heller ikke politifolk hvis de ikke er utstyrt for krigføring.
Her lever millioner innvandrere fra franske kolonier og deres etterkommere i tre generasjoner, som aldri har ønsket å la seg integrere i det franske samfunnet. Denne underklassen lever av kriminalitet og offentlige støtteordninger. Et apartheidsamfunn der grunntonen er antifransk og sterkt rasistisk. Den frie innvandringen har gjort Frankrike til en dypt splittet nasjon.
Situasjonen skaper utrygghet i befolkningen og mange franskmenn mener at situasjonen er så eksplosiv at borgerkrig truer hvis ingen ting gjøres. Men myndighetene er handlingslammet. Macron har aldri våget å nærme seg dette problemet i sine visjoner.