Året er 2015 og migrasjonskrisen er i full gang. Vi får se bilder av tusener av mennesker som tar seg til Europa for et bedre materielt liv. Media skriver mye om saken og forteller om triste skjebner. Et bilde av den syriske gutten Aylan Kurdi blir et symbol på migrasjonskrisen, som dør fordi familien reiste fra et trygt sted i Tyrkia for å komme Europa.
Nylig publiserte forskere ved Frisch-senteret en rapport som viser at innvandringen til Norge har dyttet nordmenn fra lave sosiale lag ut av arbeidsmarkedet og redusert lønningene blant de fattigste. Innvandringen kan forklare 75 prosent av de økte sosiale forskjellene mellom de fattigste og middelklassen de seneste 20 årene.
Økonomisk teori forteller at innvandring øker tilbudet av arbeidskraft, noe som reduserer lønninger. Det fører med seg økt inntekt for de rike og redusert inntekt for de fattige. Det blir en overføring fra de fattige til de rike.
Når skal media belyse skjebnene til dem som har fått livene ødelagt av masseinnvandringen? Slik de belyste dårlige situasjoner blant økonomiske migranter? Det vil sannsynligvis aldri skje, for de er ikke verd de mektiges omtanke.
Jeg har selv følt hvor vondt det er å ikke ha et arbeid. Å ikke føle at jeg har noe mål eller mening. Å ikke føle meg ønsket og at jeg ikke har noen muligheter. Selv om man får økonomiske ytelser, har en slik person det neppe bedre enn en fattig person med arbeid. Å ikke ha et arbeid er skadelig, både psykisk og fysisk.
En kan tenke seg hvor mange det er som har tatt livet sitt, fått psykiske problem eller blitt isolert og aldri fått seg en partner på grunn av innvandringen. Det hadde vært svært interessant å finne ut av dette.
Når media og politikerne snakker om at «vi skal åpne våre hjerter» eller «være generøse», bare husk at det er noen som må betale prisen. Det er de fattigste som betaler prisen for at våre politikere kan klappe hverandre på skuldrene og si «vi er gode». Vi får håpe følelsen av selvtilfredshet har vært god, for den har vært dyr.