Det har vært litt snakk om at det ikke er trøndere i den nye regjeringen.
Politisk redaktør i Adressavisen, Tone Sofie Aglen, fortalte på TV 2 Nyhetskanalen om hvor alvorlig dette problemet er for landets fremtid.
Uten trøndere i regjering stopper visstnok Norge – og noen vil kanskje mene det ikke er så dumt?
Men på spørsmål fra programleder om ikke Trine Skei Grande er trønder nok, svarer den politiske redaktøren at det har ikke så mye med dialekt og å være etnisk trønder, som nettverk og hvem trønderen kjenner og hvilke saker trønderen er opptatt av.
Adressavisens politiske redaktør utdyper at Grande er innvalgt fra Oslo, og har bodd i Oslo. Hennes trønderidentitet er således blitt svekket til et punkt der den ikke lenger har samme verdi som tidligere.
Det kan virke som å framstille Grande som trønder nå kanskje grenser til trønderkulturell appropriasjon?
Trønderidentiteten er åpenbart i spill.
I det multikulturelle Norge kan Grande ikke flyte på sin dialekt, og overhendig inntak av hjemmebrent med påfølgende fyllesex. Dette oppfyller ikke lenger kravene til trønderidentitet
Det blir vanskeligere å være trønder, men kan likevel bli enklere å legge stasrådskabalen.
Problemet med skjev distrikts-fordeling i regjeringen kan jo enkelt løses ved at noen av statsrådene fra Øst- og Vestlandet begynner å føle seg som trøndere, og identifisere seg som trøndere.
På samme måte kan kvinnefordeling og minoritetsrepresentasjon i regjeringen endres slik man vil ha den. Kjell Ingolf Ropstad kan eksempelvis begynne å føle seg som en muslimsk høyrekvinne fra Trøndelag? Han kan vel ganske enkelt starte transformasjonen ved å ta på seg hijab?
Alternativt finnes det kanskje en statsråd i regjeringen som har trøndere i sitt nettverk? Eller kanskje kjenner trøndere og er opptatt av samme saker som dem, og derved sklir rett inn i Adressavisens definisjon av trønderidentitet, uansett hvor han kommer fra.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe.