Dagbladet valgte å fremstille kniv-terroristene i Marokko som ofre samme dag som Maren Ueland (28) ble bisatt.
Samme dag som Maren Ueland ble bisatt i Time på Jæren, valgte Dagbladet å trykke en artikkel skrevet av deres erfarne utenriksreporter, Line Fransson.
– Drapsmennene i Imlil er forbrytere, men også ofre. De er veden som kastes i ovnen. IS trenger mange små soldater i kampen sin, og slike fotsoldater får noen tusen dollar til å sende til familiene sine. Så blir de sendt ut for å dø, sier Ahmed Abbadi, generalsekretær i Muhammadan League of Religious Scholars til Dagbladets journalist.
Jeg har søkt, men ikke funnet eksempler på tilsvarende språkbruk når det gjelder høyreekstreme.
Hvordan ville noen ha reagert om Anders Behring Breivik ble fremstilt som et offer?
Eller Nikolai Kvisler som var hovedmannen bak drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia i 2001?
Intellektuelt er det selvsagt mulig å forstå Abbadis resonnement, viderebragt med krigstyper av Dagbladets utsendte. Det er ingen tvil om at fattigdom og desperasjon over håpløse fremtidsutsikter kaster unge menn og kvinner inn i ekstremistenes favntak.
Men på samme måte ville det være lett å gå tilbake i livshistoriene til Anders Behring Breivik eller Nikolai Kvisler for å finne forklaringspunkter for hvorfor livene deres ble som de ble. I Breiviks tilfelle er jo også livet hans grundig gjennomgått av mange dyktige norske journalister og forfattere. Ingen har likevel villet kalle ham offer.
Det er gode grunner til det.
Derfor er også utsagnet og videreformidlingen av dette på samme dag som en familie fulgte sin terrordrepte datter til graven, ekstremt ufølsom.
Det gis ingen bonuspoeng til de som gjetter på hvorfor akkurat denne formuleringen slapp gjennom og på trykk i Dagbladets spalter.