Den 22. januar ankom Japans statsminister, Shinzo Abe, Moskva der han i flere timer drøftet de japansk-russiske forbindelsene med Vladimir Putin. Blant temaene som ble tatt opp under samtalene mellom de to statslederne, var spørsmålet om statusen til Kurilene, øygruppen Japan gjør krav på etter at den ved avslutningen av annen verdenskrig kom under sovjetisk kontroll.
Kuril-spørsmålet engasjerer befolkningen i både Russland og Japan. Det russiske kommunistpartiet arrangerte en protestdemonstrasjon utenfor Den japanske ambassaden rettet mot Tokyos krav på Kurilene, som endte med at flere dumarepresentanter ble arrestert av politiet.
Spørsmålet er om Putin nå leker med ilden. Grunnlaget for Putins enestående popularitet i den russiske befolkningen er at han etter å ha kommet til makten i 2000 ikke bare lyktes i å gjenreise den russiske staten og å heve befolkningens levestandard, men også i å gjenopprette Russland rolle som utenrikspolitisk aktør og på en dyktig måte å forsvare russiske utenrikspolitiske interesser. Russland har som storeksportør av olje- og gass blitt en energipolitisk stormakt. Sør-Ossetia og Abkhasia har, som en følge av det georgiske angrepet på Sør-Ossetia og den russisk-georgiske krigen i 2008, i praksis blitt en del av Russland. Krim har blitt gjenforent med Russland. Og Bashar al-Assad er takket være russisk støtte i ferd med å gjenopprette kontrollen over Syria.
I sannhet en imponerende merittliste når man tenker på at omverdenen på 1990-tallet opptrådte som om Russland ikke eksisterte, slik Vesten gjorde ved å ta seg til rette på Balkan og andre steder.
Dersom Putin gir en eller flere av Kuril-øyene til Japan, vil de fleste russere assosiere dette med den selvoppgivende utenrikspolitikken under Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin på 1980- og 1990-tallet. Trolig vil en eventuell avtale om tilbakelevering av deler av Kurilene inneholde bestemmelser om demilitarisering, forbud mot utenlandske baser eller liknende. Japan vil sikkert også love et omfattende økonomisk samarbeid i bytte mot Kurilene. Men hva er slike forsikringer verdt?
Gorbatsjov var villig til å tillate et samlet Tyskland og å oppgi Østblokken mot en avtale om at Nato-styrker ikke skulle utplasseres i det tidligere Øst-Tyskland, forsikringer fra vestlige ledere om at Nato ikke ville bli utvidet østover, og løfter om vestlig økonomisk hjelp. I dag har Nato rykket frem til Russlands grenser. Og økonomien har russerne måttet gjenreise på egen hånd, blant annet ved å sette på plass vestlige selskaper som på 1990-tallet hadde tatt seg til rette og underlagt seg naturressurser og andre verdier.
«En stat har ikke venner, bare interesser,» Charles de Gaulle.
Det er med internasjonale avtaler som med unge piker og roser; de holder så lenge de holder, skal den franske statslederen og realpolitikeren Charles de Gaulle en gang ha uttalt.
Gitt at Vesten ikke godtar gjenforeningen av Krim med Russland i 2014 og prøver å straffe Russland ved hjelp av økonomiske sanksjoner, kan det i høy grad diskuteres hvor fornuftig kompromissvilje i forhold til Kurilene er. Vil ikke enhver ettergivenhet oppmuntre til sanksjoner og press?
Inngåelsen av en russisk-japansk fredsavtale etter annen verdenskrig og en løsning av Kuril-spørsmålet skal ifølge Putin og Abe skje på en måte som er akseptabel for befolkningen i både Russland og Japan. Hva betyr det? Skal en avtale om overføring av en eller flere av Kuril-øyene fra Russland til Japan legges ut til folkeavstemning? Hva med hensynet til befolkningen på øyene som definitivt ikke ønsker at Russland skal oppgi kontrollen over dem?
Ved den russisk-japanske krig i 1904-05 erobret Japan den sørlige halvdelen av Sakhalin fra Russland. Fra slutten av 1800-tallet til 1945 var Japan en ekspansiv, imperialistisk makt – og det vil landet også igjen kunne bli.
Territorier oppgis normalt etter tapte kriger. Russland har ikke tap noen krig mot Japan, og det er derfor vanskelig å se hvorfor landet skulle oppgi deler av Kurilene. At Putin skal kunne overbevise et flertall av russerne om at det er fornuftig å avstå en eller flere av Kuril-øyene virker lite sannsynlig.
Bilder av politifolk som pågriper dumarepresentanter som protesterer mot oppgivelse av den russiske suvereniteten over Kurilene, er ikke pent. Å slå ned på folk som forsøker å arrangere ulovlige homomarsjer, og liknende elementer kan Putin og russiske myndigheter gjøre uten risiko da de fleste russere har liten sympati for disse. Arrestasjoner av patriotiske borgere er noe helt annet, og utfordrer verdiene og rettsfølelsen til vanlige russere. Eller som Pravda formulerer det: «Våre myndigheter tjener bare interessene til storkapitalen som gir blanke i Russland og folket.» («Løgnen om de sørlige Kurilene: Ekspert setter prikk over i-en», 22.01.2019).
Ved å åpne for en avståelse av deler av Kurilene til Japan risikerer Putin, som allerede har mistet en betydelig del av sin popularitet som en følge av en foreslått økning i pensjonsalderen, å fremprovosere omfattende protester og uroligheter. Ja, han leker faktisk med ilden.
Det hører for øvrig med til historien om Kuril-spørsmålet at Sovjetunionen i 1956 tilbød en løsning basert på en tilbakelevering av to av øyene til Japan. Men amerikanske myndigheter presset Tokyo til å si nei til tilbudet. I sovjettiden kunne myndighetene fritt håndtere territorielle spørsmål uten å spørre befolkningen, slik Nikita Khrusjtsjov gjorde ved i 1954 å overføre Krim fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken i strid med den sovjetiske forfatningen. I dag er det ikke lenger mulig å håndtere vanlige mennesker som brikker på et sjakkbrett.
Artikkelen ble først publisert på Kaleidoskop.