En ny regjeringskabal er lagt, og som alltid når nye statsråder presenteres, kommer det sedvanlige representasjonshysteriet fra enkelte av landets medier og deler av samfunnsdebatten. Det er ikke måte på hvor forferdelig og diskriminerende Erna Solberg er, som ikke har inkludert gruppe x, y eller z i regjeringen.
Representasjonshysteriet har sitt opphav i den radikale feminismen og postmoderne teori. Det handler om en forestilling om at ulike grupper ikke er likestilt med andre, dersom de ikke har tilstrekkelig «representasjon» i ulike maktorganer, som på Stortinget, i regjeringen, og i styrer i det private næringsliv.
Det er basert på de samme tankene som kjønnskvotering. En vrangforestilling om at kvinner og ulike minoriteter ikke greier å nå toppen på egen hånd, at man må løftes frem hele tiden, og anerkjennes, bare fordi man tilhører en minoritet eller er kvinne.
I blant virker det som om folk er mer opptatte av statsrådenes kjønn og etnisitet enn man er av deres kvalifikasjoner. For noen blir det aldri nok kvinner. Mange beklager seg over mangelen på ikke-vestlige innvandrere i regjeringen. Andre oppfører seg som om Trøndelag har blitt redusert til en koloni under direkte styre fra Oslo, fordi det ikke er noen trøndere blant statsrådene (akkurat nå).
Hva blir det neste, dersom politikerne fortsetter å gi etter for hysteriet? At noen jamrer og bærer seg over at det ikke er en eneste transe i regjeringen? At det jammen er på tide at romfolket fikk sin person i regjeringen å identifisere seg med?
Folk må snart begripe at hvorvidt en gruppe er representert i landets styre og stell ikke egentlig er avgjørende likestillingspolitisk. Det er de rettighetene man har etter landets lover som betyr noe. Det er tilgangen til like muligheter uansett bakgrunn, likhet for loven for alle borgere, som er verdt å bevare og sementere.
Din sære gruppetilhørighet trenger ikke å være representert i landets styre og stell, for at du skal være likestilt. Pakistan og Bangladesh har hatt kvinnelige regjeringssjefer. Kvinner i disse landene lever fortsatt under sterk patriarkalsk undertrykkelse, mens svenske kvinner har mer enn like muligheter, og kan følge sine drømmer, selv om Sverige aldri har hatt en kvinnelig statsminister.
Dessuten, er det ikke både grumsete og mørkebrunt å mene at politikere ikke kan representere deg, fordi de ikke tilhører din gruppe, har din hudfarge eller ditt kjønn? Det er jo det denne debatten handler om. Kvinner som mener at menn ikke er tilstrekkelige til å representere dem, eller personer med ikke-vestlige innvandrerbakgrunn, som mener at de ikke kan representeres av majoritetsnordmenn.
Det bunner i grunn i en tro på at den som ikke ser ut som deg, ikke tilhører ditt kjønn eller din minoritetsbakgrunn, ikke er like mye på din side som en som ser ut som deg. Det kommer av en bunnløs tro og fiksering ved gruppeidentiteten. Det viktigste er hva man er, og ikke hvordan man er og presterer. Det handler om en tro på at alle kvinner, alle trøndere, og alle ikke-vestlige innvandrere deler et eller annet perspektiv eller noen holdninger, kun i kraft av å tilhøre disse gruppene. Ser ikke de «progressive» dette paradokset? Er ikke det nettopp denne gruppefikserte tankegangen vi ønsker å bekjempe?
Det hadde vært befriende om politikerne i regjeringen for en gangs skyld ignorerte de hysteriske ropene om representasjon, i stedet for å tilpasse seg, og adoptere de venstreradikales språk, som de ofte har gjort (religiøs rasisme).
Vi trenger politikere som avviser postmodernistenes lingo, og som ikke lar seg kue av feministers og multikulturalisters emosjonelle tirader og hulking. Politikere som gir blanke i representasjon, som står for individualisme, likhet for lovet, og at vi skal dømme hverandre utifra kvalifikasjoner, og ikke kjønn og hudfarge. Vi trenger politikere som setter foten ned for raddiser, og som attpåtil er stolte av det.