Her i Norge har vi i forbindelse med regjeringsutvidelsen hatt en debatt om abortlovene, da spesielt to elementer, tvillingaborter og den mye omtalte paragraf 2c.
Sigrid Bonde Tusvik stilte opp utkledd som Handmaid, etter modell av Margareth Atwoods dystopi om et patriarkisk samfunn som bruker kvinner som avlsdyr.
Men alle lover har en grense. I Norge er for eksempel grensen for når man skal ta abort satt til 12 uker. Lovteksten er som følger (paragraf 2):
Finner kvinnen, etter at hun har fått tilbud om informasjon m.v. som nevnt og veiledning etter § 5 annet ledd første punktum, at hun likevel ikke kan gjennomføre svangerskapet, tar hun selv den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd såfremt inngrepet kan skje før utgangen av tolvte svangerskapsuke og tungtveiende medisinske grunner ikke taler mot det.
Man kan selvsagt fint diskutere om det er bedre med en grense ved 11 uker. Eller 13 uker.
Men hvor skal grensen gå?
I New York er det nylig bestemt at kvinnens rett til selvbestemt abort går helt opp til dagen hvor barnet skal bli født.
Guvernør i New York, demokraten Andrew Cuomo, uttaler til CBN News:
– I dag tar vi et gigantisk skritt fremover i kampen for kvinners rettigheter og forsikrer kvinners rett til selv å bestemme over sin egen helse, inkludert muligheten for abort.
Er det å drepe et fullt utviklet foster en time før fødselen annerledes enn å drepe et nyfødt barn en time etter fødselen? Er dette uproblematisk? Hvor skal man sette den endelige grensen?
Jeg refererer bare her, stiller noen spørsmål og uttrykker ingen egne meninger. Diskusjonen kan tas i kommentarfeltet.