På slutten av fjoråret ble det avslørt at den prisbelønte journalisten Claas Relotius hadde diktet opp reportasjer. Mange av disse var skrevet for det anerkjente tyske magasinet «Der Spiegel». Dette tidsskriftet har rundt hundre ansatte faktasjekkere og har drevet med faktasjekking siden 1947. Det er derfor betimelig å spørre seg hvordan Relotius kunne holde på med å fabrikkere historier som lett kunne avsløres med enkle søk på internett.
For å forstå dette må en se på hvordan media fungerer, og hva Relotius egentlig gjorde. Ettersom våre erfaringer er begrensede, er vi avhengig av formidling. Media skaper etterhvert en forestillingsverden som går langt utover våre egne erfaringer. For at denne skal opprettholdes, må den til stadighet bekreftes. Dette er en ofte oversett rolle journalister har. Relotius var en mester i dette.
Etter å ha vært i den lille byen Fergus Falls i Minnesota et par uker for å lage en reportasje om Trump-velgerne, skriver Relotius til Spiegel-redaksjonen at han står fast. Historien han skal skrive finnes ikke. Relotius setter så igang med å skrive et eventyr som inneholder alle nødvendige stereotypier som hans kolleger og faktasjekkere allerede kjenner. Dette gjør han på en svulstig, glatt og velsmakende måte. Mange lesere får også akkurat det de ønsker å høre.
På mange måter minner reportasjene til Relotius om korrespondentbrevene til NRK. I artikkelen «The native strikes back» gir Terje Tvedt oss et innblikk i tenkemåten til NRKs tidligere utenriksredaktør og verdensreporter Tomm Kristiansen som mottok Den store journalistprisen i 1995. I likhet med Relotius inntar Kristiansen rollen som interesseløs observatør til hendelser og på steder som ikke finnes og beskriver disse med stor innlevelse og detaljrikdom.
Relotius-affæren har ført til en selvransakelse i Der Spiegel som trolig vil vare i månedsvis. Slikt trenger ikke NRK-journalister å bekymre seg for. Til nød vil Kringkastingsrådet avholde en skueprosess. Sålenge NRK fremmer offisiell ideologi, kan dets medarbeidere nærmest si hva som helst uimotsagt. Institusjonen er klar over at når det gjelder å redde verden, er sannheten av underordnet betydning. Før jul sendte den en reportasje i reprise om en sandbanke som er utsatt for erosjon, men som ifølge NRK forsvinner på grunn av vårt syndige forbruk. NRK vet at påstandene er usanne og benekter ikke de faktiske forhold, men vet at å fremme usannheter ikke medfører konsekvenser. Eksemplene er legio.
Da Juan Moreno som arbeidet sammen med Relotius om en artikkel om borgervern langs grensen mellom USA og Mexico ble spurt om det var noe ved reportasjen som kunne forklare hvordan dette bedrageriet kunne pågå så lenge, svarte han at alt passet så fint sammen og virket trøstende. Det var total tidsånd.