Med de voldsomme opptøyene de siste dagene, fortsetter Den bolivarianske sosialistrepublikken Venezuela sin reise inn i absolutt kaos. Siden de kom til makten, har personene bak det diktatoriske, morderiske og kleptokratiske regimet – kjent som chavister – rasert det som før var et relativt fungerende samfunn.
Chavistene lovte rettferdighet og velstand til vanlige folk, men det motsatte har skjedd. Under sosialistenes vanstyre har økonomien i Venezuela sakte men sikkert gått fra vondt til verre, og i dag ligger den i ruiner. Videre har chavistene gradvis beveget Venezuela i en autoritær retning og innført et repressivt politisk regime hvor vold brukes jevnlig som et politisk instrument for å kue politiske motstandere. De har beriket seg selv og sine nepotistiske nettverk med rikdom fra Venezuelas enorme naturressurser i prosessen.
Den siste tids uro i Venezuela og internasjonale politiske hendelser har gitt opposisjonen en åpning for å styrte regimet – sannsynligvis den siste muligheten på lang tid. Fremover blir enten vinn eller forsvinn for begge parter, og innsatsene er derfor skyhøye.
Fra Sør-Amerikas beste til verste
Da chavistenes «ideologiske gudfar», Hugo Chavez, tok over Venezuela i 1999 var landet Sør-Amerikas nest rikeste stat målt i BNP per innbygger – bare bak Argentina. Venezuelas rikdom var svært ujevnt fordelt i et norsk og vesteuropeisk perspektiv, men landet var likevel mer økonomisk likestilt enn andre sammenlignbare regionale stater som Argentina, Brasil, Colombia, Chile, Honduras, Mexico og Peru.
I dag er det notorisk vanskelig å få noe troverdig økonomisk data ut av Venezuela, men landet ligger utvilsomt i det nedre siktet i Sør-Amerika når det kommer til BNP per innbygger – på tross av at det har enorme naturressurser og verdens største oljereserver. Det finnes mange eksempler på hvor ille det har blitt, men her holder det å nevne at 87 % av venezuelanerne lever i fattigdom, mens en majoritet av befolkningen legger seg sultne hver dag.
På to tiår har landet således gått fra en av Sør-Amerikas mest vellykkede stater til en av det mest mislykkede – sosialisme og chavistenes destruktive politikk har skylden.
Økonomisk vanstyre
De drastiske økonomiske tiltakene under chavistene har utvilsomt vært katastrofale for landet. Selv om regimets omfattende økonomiske omfordelingsprogramer innledningsvis kom landets mest fattige mennesker til gode, utarmet de samtidig middelklassen økonomisk ved å rasere privat næringsliv og verdiskapning – til det punktet hvor det så å si har blitt helt utradert.
Chavistenes økonomiske strategi har vært å ekspropriere lønnsomme private firmaer uten noen form for kompensasjon. Deretter har disse firmaene blitt strippet for lederskap med faglig ekspertise til fordel for politiske lojalister for å drive dem – som har resultert i økonomisk vanstyre på mikroplan, og tap av konkurransedyktighet på makroplan.
Olje- og råvaresektoren har vært spesielt utsatt for tiltakene, men få sektorer har blitt skjermet. Private selskaper innen energi, stål, aluminium, minesektoren, hotell- og flybransjen, samt telekommunikasjon – har alle fått smake konsekvensene av chavistenes økonomiske vidundermedisin.
Det finnes tallrike eksempler på tidligere velfungerende firmaer i privat sektor som har blitt totalt ødelagt av tiltakene. Før omfattende nasjonaliseringsprosjekter av stålindustrien fant sted, var for eksempel samlet venezuelansk stålproduksjon på rundt 480.000 tonn i 2008 – til så å si ingenting i dag. Lignende katastrofale resultater kan sees blant i oljeselskaper, aluminiumselskaper, gruveselskaper, hoteller og flyselskaper – og ikke minst innen matproduksjon.
Repressivt regime
Godt dokumenterte statlige overgrep mot politiske motstandere og statssanksjonert vold mot sivilbefolkningen har funnet sted i Venezuela helt siden Hugo Chavez kom til makten i 1999, men tiltakene har intensivert seg under Maduro – og har nå nådd epidemiske proporsjoner.
Ved siden av lojalister til Maduro i politiet som er mer en villig til å utøve vold på vegne av regjeringen mot borgerne de skal beskytte, og et militære som ikke nøler med å drepe personer som demonstrerer mot regimet, finnes også den paramilitære gruppen Colectivo. Gruppen er lojal til sosialistpartiet og president Maduro og ikke til den venezuelanske staten, og er fryktet over hele Venezuela ettersom den mistenkes for å stå bak flere voldelige overgrep og utenomrettslige drap mot regimets politiske motstandere.
Chavistene gjør alt for å sementere sin kontroll over den venezuelanske staten og har ingen skrupler med å rydde politisk dissens av veien ved å undergrave essensielle demokratiske institusjoner. Embetsverket har for lengst blitt rensket for det som fantes av politiske meningsmotstandere. De har fratatt den venezuelanske nasjonalforsamlingen sin lovgivende makt, samt foretatt «demokratiske» valg av tvilsom natur for å klinge seg til makten.
Som en naturlig konsekvens av økt politisk vold og undertrykkelse, samt en organisert demontering av demokratiske institusjoner, blir nå Venezuela klassifisert som et autokratisk regime. Fra å være designert som «delvis fritt» i 1999, var Venezuela det eneste landet i Sør-Amerika som var ansett som «ikke-fritt» i 2018. Chavistene har således omgjort et skjørt demokrati i Sør-Amerika til et voldelig autokrati i godhetens navn.
Opposisjonens siste sjanse
Gitt chavistenes økonomiske vanstyre og utallige politiske overgrep, har det blitt gjort flere forsøk på å fjerne dem fra makten. Med store deler av maktapparatet fortsatt bak seg, har de derimot vist seg svært motstandsdyktige og har stått i mot hver gang. Men denne gangen står opposisjonen sterkere enn noen sinne.
Etter at lederen for nasjonalforsamlingen, Juan Guaido, ble erklært som Venezuelas legitime president av flere sentrale regionale søramerikanske stater, samt USA og andre viktige europeiske land, kommer ikke opposisjonen til å ha mer politisk legitimitet på lenge for å utfordre regimet enn nå. Det er derfor siste sjanse for å tvinge frem forandringer i landet i all overskuelig fremtid.
Etter flere feilede forsøk på å fjerne chavistaene fra makten, gjør opposisjonen nå et siste helhjertet forsøk på styrte det korrupte regimet. Taper de denne gangen også, kan regimet sementere sin makt ytterligere og bestå i flere tiår fremover. Venezuelas fremtid står på spill og de neste dagene og ukene blir avgjørende.