Utlendingsdirektoratet UDI ligger i Hausmannsgate i Oslo. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
annonse
annonse

Norsk asylpolitikk de siste 40 årene er historien om liberalisering og en utvidelse av asylgrunnlaget slik at stadig flere har fått opphold og familiegjenforening. I løpet av 30 år har om lag 200.000 asylsøkere og konvensjonsflyktninger fått opphold i Norge og sammen med påfølgende familiegjenforeninger utgjør disse personene brorparten av folkeøkningen på 1,1 millioner mennesker her i landet i denne perioden.

Det er statistikk fra Utlendingsdirektoratet og gjennomgang av tre stortingsmeldinger fra 30-årsperioden 1988-2018 som danner grunnlaget for disse konklusjonene. Gjennomgangen viser også at Norge i denne perioden utviklet en politikk for permanent opphold for asylsøkere, i strid med Flyktningkonvensjonen. Både konvensjonens hovedbudskap og anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har vært at asylsøkere og flyktninger bør får midlertidig opphold, og at myndighetene i mottakerlandene bør hjelpe flyktingene i deres nærområder og ha som mål at de skal vende tilbake (repatrieres) til hjemlandene sine. I forhold til disse målsettingene har Norge feilet, men på det punktet stiller landet på samme linje som andre vestlige land.

Da asylsøkerstrømmen til Norge for alvor begynte i siste halvdel av 1980-tallet, så landets politiske myndigheter straks at FN’s flyktningkonvensjon fra 1951 ikke ga dekning for å gi opphold til mange av dem som kom. Folk som reiste langveisfra og søkte asyl i Norge, falt ikke under Flyktningkonvensjons definisjon av flyktning, og dermed begynte politikerne arbeidet med å utvide asylgrunnlaget, slik at flere kunne få oppholdstillatelse («beskyttelse»). Og dette arbeidet ble senere fulgt opp av ulike regjeringer med en politikk som har gjort at asylsøkere og deres familier i dag altså utgjør brorparten av den økningen i folketallet på rundt 1,1 millioner fra 1988 til 2018.

annonse

Stortingsmeldingen, «Om innvandringspolitikken» (St.meld. nr 39 (1987-88), ga bud om en ny utlendingslov med videre fullmakter til å gi oppholdstillatelse for asylsøkere og flyktninger enn det som hadde vært tilfelle før. Og som det ble formulert i stortingsmeldingen: «Den alminnelige, uskrevne folkerett inneholder praktisk talt ingen regler som binder statene i deres myndighetsutøvelse når det gjelder utlendingers innreise og opphold. Ett unntak utgjør muligens prinsippet om ikke å sende tilbake politiske flyktninger, et prisnipp som er nedfelt i FNs flyktningkonvensjon».

Meldingen slo videre fast at en flyktning etter alminnelig folkerett ikke har rett til asyl. Etter folkeretten er det den enkelte stat som har rett til å gi asyl til den som søker om det. Og stortingsmeldingen signaliserte også at det hadde vært arbeidet med å konvensjonsfeste en subjektiv rett til asyl (for den enkelte asylsøker. red.anm.), både i FN og i Europarådet, men uten resultat.

Selv om man i Norge hadde tatt imot kvoteflyktninger gjennom FN, som båtflyktninger fra Vietnam, ble ikke noe større innrykk av asylsøkere før i 1987, da det kom 8.613 asylsøkere og vel 1.000 kvoteflyktninger (konvensjonsflyktninger gjennom FN) til landet. Og samme år fikk 2.640 personer innvilget opphold på humanitært grunnlag eller asyl, de aller fleste på humanitært grunnlag, en bestemmelse som myndighetene med all sannsynlighet hadde fått i stand fordi så mange av dem som kom, ikke tilfredsstilte Flyktningkonvensjonens krav til å få flyktningstatus. Vest-Tyskland og Sverige var de landene i Europa som mottok flest asylsøkere i første halvdel av 1980-tallet, og det er en posisjon landene har beholdt siden. Men i forhold til folketallet var Norge det landet i Europa som på dette tidspunktet mottok flest asylsøkere, går det fram av Stortingsmelding nr. 39 (1987-88).

GRUNNLAGET FOR ASYLLOBBYEN

annonse

Helt fremmed for asylsøkere og flyktninger var man, som sagt, ikke Norge før 1987. I dette året bodde det allerede 114.751 utlendinger i landet, 30.000 av dem fra Asia og vel 4.000 fra Afrika. I stortingsmeldingen ble det påpekt at det er vanskelig å skille mellom flukt fra forfølgelse og krig, og utvandring med sikte på å bedre sine levekår. Sammen med mengden av utlendinger som allerede bodde i landet og den ferske asylsøkertilstrømmingen, var nok dette noe som fikk politikerne til å se på hvordan de kunne begrense asyl-ankomstene, samtidig som de åpnet opp for strømmen ved å utvide asylgrunnlaget gjennom en ny utlendingslov. Myndighetene regnet med at det i årene framover ville komme flere asylsøkere enn det hadde kommet i første halvdel av 1980-tallet. De ventet særlig en økning i tallet på familiegjenforeninger som en følge av de mange asylsøkerne som hadde fått opphold de siste årene. Når det gjaldt familiegjenforening, hadde praksisen med å la asylanter gjenforenes med sine familier vært respektert av Norge både før og etter innvandringsstoppen i 1975, med grunnlag i den europeiske menneskerettskonvensjonen. Men man ville begrense asylinnvandringen ved blant annet i såkalte åpenbare saker (der det ikke var grunnlag for asylopphold, red. anm.), å sende asylsøkere tilbake til et trygt land der de hadde oppholdt seg underveis til Norge. Og til tross for innvandringsstansen i 1975 ville man fortsatt tillate en viss arbeidsinnvandring, ble det slått fast i stortingsmeldingen.

Det var også en sterk økning i asylstrømmen som la grunnlag for stortingsmeldingen «Om flyktningpolitikken», St.meld. nr. 17 (1994-1995) der man allerede i ansatsen til meldingen slo fast at den raske befolkningsveksten i mange land i sør ville føre til et økende migrasjonspress (sic) mot land i nord. I 1992 hadde asylstrømmen til Vest-Europa nådd en foreløpig topp med 700.000 asylsøkere og med Tyskland og Sverige i asylsøkertoppen, som vanlig (i perioden 1983-1993), og med Norge i midtsjiktet i forhold til folketallet. Bare en liten andel av dem som kom, fem prosent, fikk asyl (flyktningsstatus ifølge Flyktningkonvensjonen), men mange fikk likevel opphold (på humanitært grunnlag o.a., red.anm.). I meldingen blir det fastslått at den beste løsningen på flyktningsituasjonen er at flyktningene vender tilbake til sine hjemland i trygghet. Beskyttelse bør først og fremst gis i landene i flyktningens nærområder fordi det vil lette tilbakeføringen til hjemlandene.

I St.meld. nr. 39 (1987-1988) gikk det fram at Norges Røde Kors hadde fått ansvaret for mottaket av asylsøkere som landet på Norges hovedflyplass, Fornebu. I den nye stortingsmeldingen (1994-1995) ble det slått fast at de frivillige organisasjonene (NGO) er en svært viktig samarbeidspartner for myndighetene, og at de ville bli prioritert i fordeling av penger til det internasjonale flyktningarbeidet. Her legges med andre ord grunnlaget for den sterke, statsfinansierte asyllobbyen som har vokst fram her i landet og som fungerer som en form for asylmyndighet nummer to, særlig i forhold til mediene, altså en slags stat i staten på asylpolitikkens område.

TILBAKEVENDING OG ASSISTERT RETUR

Det var særlig bosniere som preget asylstrømmen til Norge på 1990-tallet. I 1993 hadde det vært en nettoinnvandring til Norge på 12.000 personer, mesteparten bosniere fra krigen på Balkan. Da Berlin-muren falt i 1989, erklærte FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) 1990-tallet for repatrieringens tiår, altså det tiåret hvor man skulle satse på å få flyktninger til på vende tilbake til hjemlandene sine. Og dette målet hadde de norske myndighetene gitt sin tilslutning.
De ville, ifølge stortingsmeldingen, lette tilbakeføring av flyktningene til sine hjemland, men i meldingen ble det likevel slått fast at det var få med flyktning bakgrunn som hadde vendt tilbake. Stortingsmeldingen tok likevel opp «hansken» fra UNHCR og annonserte at en flyktningpolitikk med sikte på tilbakevending, måtte legge større vekt på tiltak med et tilbakevendingsperspektiv. Men meldingen slo også fast at å mestre eksiltilværelsen, å bli integrert i mottakerlandene, ofte gir de beste forutsetningene for å gjenetablere seg i hjemlandet. Aktiv deltakelse i norsk samfunnsliv ble derfor sett på som et viktig tilbakevendingstiltak, så paradoksalt det enn kan høres. Og Norge hadde fulgt oppfordringen fra UNHCR ved å opprette ulike støtteordninger for asylsøkere med oppholdstillatelse, slik at de kunne reise hjem. Ja, Norge hadde lagt vekt på å utvikle en aktiv tilbakevendingspolitikk, ble det påpekt i stortingsmeldingen.

annonse

Fra mars 1990 hadde Norge opprettet et tilbakevendingsprogram for flyktninger fra Chile, og i 1992 ble de etablert et generelt tilbakevendingsprogram for personer som hadde fått asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Men det var med atskillig forbehold at man hadde innstiftet disse ordningene. Det var blant annet fare for at de som benyttet seg av denne støtten og reiste tilbake, kunne bli oppfattet som rike i sine hjemland og bidra til at enda flere flyktet til Norge for å få «sin del av kaka». En viss suksess hadde man med programmet for chilenske asylsøkere. Det var 500 av dem som vendte tilbake i perioden 1990-1993. Og Regjeringen annonserte i stortingsmeldingen at den ville jobbe for at alle som hadde fått opphold i Norge, skulle kunne vende tilbake når forholdene i hjemlandet lå til rette for det. Men slik skulle det ikke gå, myndighetene skulle senere resignere på dette punktet. Forsøkene på en tilbakevendingspolitikk ble erstattet med en politikk som skulle få asylsøkere uten oppholdstillatelse til å reise hjem igjen. Og for å få det til, skulle myndighetene bruke økonomiske lokkemidler, såkalt frivillig hjemreise, eller som det kom til å hete fra 2002, assistert retur. Men også denne politikken skulle vise seg å feile. De fleste asylsøkerne som kom til landet, ville ikke dra tilbake frivillig, slik de er pålagt av norsk lov og folkerett. Dermed ble tvungen retur med politivakt det viktigste middelet for å få asylsøkere uten oppholdstillatelse til å reise hjem igjen.

Omleggingen fra tilbakevending (repatriering) til assistert (frivillig) retur hadde altså vart i en del år da St.meld. nr. 9 (2009- 2010), «Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv», kom i 2009. Forut for denne meldingen hadde det igjen vært storflom i asylsøkerstrømmen. De siste 10 årene hadde fire millioner asylsøkere kommet til Vest-Europa, en stor andel av dem var fremdeles ikke flyktninger i Flyktningkonvensjonen forstand, men immigranter, og ruten over Middelhavet var blitt en ny adkomstvei for immigrantstrømmen. Norge hadde da i en periode, sammen med Malta, i europeisk sammenheng, tatt imot flest asylsøkere i forhold til folketallet. Signalene fra regjeringen denne gangen var at de ville redusere adkomsten asylsøkere som ikke hadde krav på beskyttelse. Målet var igjen at flest mulig uten oppholdstillatelse skulle reise hjem frivillig, men Regjeringen ville også øke de tvangsmessige returene. Og for første gang heter det i en stortingsmelding om asylpolitikken at asylsystemet undergraves når mennesker uten reelt beskyttelsesbehov kamuflerer seg som flyktninger. «Dette kan reise spørsmål om legitimiteten ved asylinstituttet», heter det i meldingen, der regjeringen foreslår et utstrakt samarbeid med EU for å kunne føre en såkalt bærekraftig og robust flyktning- og migrasjonspolitikk. Regjeringen ville slutte seg til EUs felles asylsystem, og EU ville bli en stadig viktigere samarbeidspartner for Norge på asylsøker- og immigrasjonsområdet, hette det i stortingsmeldingen. Et ganske skremmende perspektiv vil noen si, med tanke på den asylpolitiske gjørma som EU sitter fast i, og som EU selv har skapt gjennom blant annet institusjoner som Schengen-avtalen.

ASYLGRUNNLAGET UTVIDES

I de nevnte stortingsmeldingene hadde altså ulike regjeringer på den ene siden bebudet tiltak for å få ned asylsøkerstrømmen og på den andre siden innført regler og lovbestemmelser som hadde utvidet asyl- og oppholdsgrunnlaget og dermed bedret muligheten til å få opphold for asylsøkere.

En del av de tiltakene som skulle redusere tilstrømmingen, men som ikke gjorde det, er nevnt foran. Av tiltak som gikk i liberalistisk retning, var blant annet lov- og regelendringene til Bondevik-regjeringen som i 1998 medførte nye asylkriterier med en senket terskelen for hva som ble definert som forfølgelsesfare. Folk behøvde nå ikke å forfølges av et lands myndigheter for å få asylopphold, det holdt at de ble forfulgt av grupper og av religiøse og politiske ekstremister. Også personer som ble forfulgt på grunn av kjønn, kvinner som ble forfulgt fordi de brøt med tradisjonelle kles-vaner, kvinner som risikerte kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet og homofile menn, kunne nå få asylopphold i Norge. Målet var at flere skulle få asyl, og at man skulle unngå å gi asylsøkere oppholdstillatelse humanitært grunnlag. Asylreglene var så «strenge» at det i enkelte år på 1980- og 1990-tallet bare var en «håndfull» asylsøkere som fikk asyl, de titusener som kom, fikk opphold på humanitært grunnlag. Tankegangen bak var trolig at det tok seg penere ut for Norges «globale image» å gi folk asyl i stedet for å gi dem opphold på humanitært grunnlag, som var et mer diffust begrep og en ordning som kanskje ikke var så sterkt forankret i internasjonale konvensjoner.

Og atter legges det i denne stortingsmeldingen, nr.9 (2009-2019) vekt på at tilbakevending til hjemlandet er den beste løsningen på flyktningsituasjonen. Det vises i denne sammenhengen enda en gang til UNHCR. Men meldingen sier at tilbakevending skal være frivillig og ikke omfatte folk som er blitt norske statsborgere. Den generelle repatrieringsprogrammet fra 1992, som gjaldt alle med innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag, blir omtalt, men repatrieringspolitikken blir skjøvet i bakgrunnen. Og det var ikke merkelig all den stund denne politikken måtte anses som en fiasko. Det regjeringen nå satset enda mer på, var å få de som i k k e hadde fått innvilget søknadene sine, til å reise tilbake frivillig, og det skulle skje med økt pengestøtte, såkalt assistert retur. Regjeringen ville med nye økonomisk tilskudd hjelpe dem som hadde fått avslag på sine søknader, til å reise hjem igjen, altså en styrking av ordningen fra 2002. Og det skulle vise seg at de økte tilskuddene i en periode kom til å gi en økning i tallet på dem som dro hjem igjen med assistert retur, men, etter hvert skulle også denne styrkede satsingen vise seg å møte bøygen.

DE FAKTISKE ASYLTALLENE

Gjennomgangen av de tre stortingsmeldingene viser at det har vært gitt sterke signaler om en politikk som skulle begrense asylinnvandringen (immigrasjonen som det heter i meldingen fra 2009-2010).

annonse

Men den praktiske politikken og lovgivningen har gått mot slike begrensninger og mot bestemmelsene i Flyktningkonvensjonen og anbefalingene fra UNHCR. Av Flyktningkonvensjonen går det fram at asyl er et midlertidig opphold, mens norske politikere har innført lovbestemmelser som gir asylanter med tre års oppholdstid varig oppholdstillatelse, dersom man ikke begår lovbrudd. De siste årene er det også innført visse ferdighetskrav til norsk språk og samfunnslære for å få permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Folk som har fått asylopphold, kan bli statsborgere på samme vilkår som andre innvandrere (arbeidsinnvandrere).

Overfor egne statsborgere, men også overfor asylsøkere med permanent oppholdstillatelse, er det ikke aktuelt å føre en repatrieringspolitikk. Med de store andelene av asylsøkere som i de siste tiårene har fått permanent opphold og statsborgerskap (etter sju års opphold i landet, red.anm.), blir en repatrieringspolitikk stadig mindre et reelt alternativ. Den liberaliseringen av lover og regler som har vært gjennomført i asylpolitikken og som sørger for at flere innvilges asylopphold, kan ikke føre til noe annet enn økt tilstrømming av asylsøkere (immigranter), noe som altså er i strid med målsettingene i de nevnte stortingsmeldingene om å redusere og begrense tilstrømmingen. Resultatet og utviklingen av denne politikken kan illustreres med tallet på asylsøkere og konvensjonsflyktninger som har fått oppholdstillatelse i Norge de siste 30 årene.

I tiårsperioden fra og med 1988 til og med 1997 var det, ifølge Utlendingsdirektoratets årsrapporter, 47.450 asylsøkere og konvensjonsflyktninger som fikk opphold i Norge.

I neste tiårsperiode fra og med 1998 til og med 2007 var det tilsvarende tallet 56.658 personer som fikk opphold.

I tiårsperioden fra og med 2008 til og med 2017 var det tilsvarende tallet 79.951 personer.

Vi ser at økningen fra første til annet tiår i perioden var rundt 10.000 personer og fra andre til tredje tiår i perioden var økningen på over 20.000 personer. Legger man sammen tallene fra de tre tiårsperiodene, blir summen: 184.059 personer, noe som tilsvarer befolkningen i Norges tredje største bykommune, Trondheim.

I tillegg til tallet for perioden 1988-2017 kommer flyktninger fra før 1988, blant annet båtflyktninger fra Vietnam, flyktninger fra Chile og fra Ungarn i forbindelse med opprøret mot kommunistregimet der i 1956. I de 184.059 fra perioden 1988 til og med 2017 er ikke tallet på barneasylanter (sendt til Norge av slekt og familie for at den norske staten skal ta det økonomiske ansvaret for dem) tatt med, det er snakk om flere tusen, uten at det eksakte tallet er for hånden.

Noen av de vel 184.059 som fikk opphold fra i trettiårsperioden, har forlatt Norge og dratt tilbake til hjemlandene sine eller til andre land, men det er veldig få, noe som framgår av flere rapporter som er skrevet om emnet, uten at det er lagt fram spesifikke tall. En del av dem som kom før 1988, er nok også vendt tilbake til sine hjemland Det gjelder særlig chilenere som man opprettet et eget tilbakevendingsprogram for, men også disse tallene er lave.

Legger man sammen og trekker fra slik det er gjort foran, er det rimelig å fastslå at Norge i de siste 40 årene har gitt opphold til 200.000 asylsøkere og konvensjonsflyktninger.

FAMILIEGJENFORENINGSTALL

Mange av de 200.000 med permanent oppholdstillatelse har fått familiemedlemmer til Norge. Fordi statistikken ikke skiller mellom familiegjenforening for asylsøkere og konvensjonsflyktninger og familiegjenforeninger for nordmenn som skaffer seg ektemaker i utlandet, og arbeidsinnvandrere fra EU som søker familiegjenforening, kan man ikke bare summere opp de samlede tallene for familiegjenforening og la dem gjelde for asylsøkere og konvensjonsflyktninger. Likevel er det rimelig å anta at de 200.000, som gjennom de siste 30-40 årene har fått asylopphold i Norge, i gjennomsnitt har fått ett familiemedlem til landet. Da blir totalen 400.000 personer. Har de fått to, blir summen 600.000. Tar man med barna de senere har fått under oppholdet her i landet, får man også en noen titusen. Uten å operere med eksakte tall, er det derfor et rimelig anslag at asylsøkere og flyktninger har stått for den vesentligste av del folkeveksten på om lag 1,1 millioner mennesker som Norge har hatt fra 1988 til og med 2017. Folkemengden i 1988 var på om lag 4,2 millioner mens den i 2018 var på 5,3 millioner.

Siden statistikken fra UDI gjør det vanskelig å skille mellom familiegjenforening knyttet til asylsøkere/flyktninger og annen familiegjenforening, må disse beregningen av familiegjenforeninger tas med forbehold. Det man likevel ganske trygt kan si, er at tallene for familiegjenforening i 30-årsperioden 1988-2017 har ligget over tallene for asylopphold, og at det er familiegjenforening gjennom asyl- og flyktningstatus som har vært av størst omfang i innvandringen til Norge. Det er grunn til å tro at familiegjenforening gjennom arbeidsinnvandring har utgjort en mindre del av det samlede tallet for familiegjenforeninger enn familiegjenforening gjennom oppholdstillatelse som flyktning og asylsøker. En indikasjon på det fikk man i 2010 da det var 15.170 som søkte om familiegjenforening, en nedgang på 11 prosent fra året før, da bestemmelsen om at personer fra EU måtte søke myndighetene om familiegjenforening, fremdeles gjaldt. Bestemmelsen ble fjernet på tampen av 2009, og dermed trengte ikke arbeidsinnvandrere fra EU-land å søke om gjenforening. Fjerningen av søknadsplikten for arbeidsinnvandrere fra EU, førte altså ikke til noen særlig nedgang i søknadene om familiegjenforening, noe som indikerer at familiegjenforening gjennom arbeidsinnvandring ikke representerer store tall.

Den tredje gruppen av noen størrelse som søker familiegjenforening, er de som gifter seg med norske statsborgere. Her foreligger det heller ikke lett tilgjengelige tall, men det virker som om denne formen for familiegjenforening har økt i den nevnte 30-årsperioden.

TERJE TVEDT HAR RETT

Stort sett er det altså asylanter og konvensjonsflyktninger som blir familiegjenforent, og ikke arbeidsinnvandrere fra EU, slik Astrid Meland påsto i en VG-kommentar 9. november i fjor. Da hevdet hun i samme slengen at historiker og geograf Terje Tvedt i boka: “Det internasjonale gjennombruddet”, tar feil når han sier at økningen av folketallet i Norge nærmest utelukkende skyldes asylanter og familiegjenforening i tilknytning til asylantene. Men det er Meland som tar feil når hun bruker arbeidsinnvandringen fra EU som forklaring på folkeveksten de siste decenniene. Arbeidsinnvandrere slår seg stort sett ikke ned permanent i Norge, de kommer og går, avhengig av konjunkturer og sesongvariasjoner på arbeidsmarket. Asylantene derimot reiser ikke tilbake, de blir, og det er i samsvar med den liberale asylpolitikken som har vært ført og som har vært bifalt av hele etablissementet, og som, ifølge Tvedt, er styrt av en godhetstyrannisk ideologi. Denne ideologien stikker seg godt ut i den praksisen som har vært ført, men skinner også igjennom i stortingsmeldinger og rapporter om asylpolitikken, selv om man der synes å ha vært mest opptatt av å begrense asylinnvandringen. I flere meldinger og rapporter kan man for eksempel lese at norske myndigheter ikke ønsker en politikk som oppmuntrer asylanter og flyktninger å vende tilbake til sine hjemland fordi det ville skape et inntrykk av at asylsøkere ikke er velkomne her i landet.

Det er vanskelig å se på Melands kommentar som noen annet enn en del av «krigen» etablissementet fører mot Tvedt, fordi han har tatt det politiske Norge, mediene og hele etablissementet, med «buksene nede». I likhet med medieprofessoren Jostein Gripsrud og historikeren Hallvard Tjelmeland, mener Meland at Tvedt slurver med og bruker kilder på en dårlig måte. Som eksempel trekker hun fram at Tvedt ikke nevner den «viktige» stortingsmeldingen om flyktningpolitikken (1994-1995), som foreslo strengere tiltak som midlertidig opphold og retur av asylanter og flyktninger. Men min gjennomgang av den politikken som er ført etter denne meldingen, viser at signalene i meldingen bortimot har hatt null virkning og har gitt et motsatt resultat av meldingens uttrykte målsetting om strengere tiltak.

ASYLPOLITISK OPTIMISME

Økningen i asylstrømmen på 1990-tallet ble ikke bare gjenstand for stortingsmeldingen (1994-1995) om flyktningpolitikken. Den førte også til flere offentlige rapporter om hvordan myndighetene skulle møte de problemene som asylstrømmen skapte, og hvordan man kunne sette i verk tiltak som skulle oppmuntre asylsøkere og flyktninger til å vende hjem. Norske myndigheter forsøkte (i hvert fall på papiret) å etterkomme henstillingen fra UNHCR om repatriering og satte ned tre tett-etterpå-følgende utvalg som skulle se nærmere på denne problematikken.

Det hadde allerede på 1980-tallet vært økonomiske støtteordninger for å hjelpe flyktninger å vende tilbake til hjemlandene sine. På slutten av 1980-tallet formaliserte myndighetene slike ordninger, ifølge en rapport i 2013 av Jan-Paul Brekke fra Institutt for samfunnsforskning. Bakgrunnen var den asylpolitiske «optimismen» etter Berlin-murens fall og den politiske utviklingen i land som Chile som gjorde det mulig for flyktninger å vende tilbake. Og i 1990 satte Kommunal- og arbeidsdepartementet (KAD) ned et utvalg som skulle legge grunnlaget for en norsk politikk om tilbakevending. Utvalget drøftet bare ordninger for tilbakevending av asylsøkere som hadde f ått oppholdstillatelse, ikke situasjonen for asylsøkere som hadde fått avslag, eller andre uten regulært opphold i Norge. Men utvalget frarådde en politikk som skulle oppfordre folk til å dra tilbake, fordi det kunne signalisere at flyktningene var uvelkomne. Tilbakevending skulle derfor være frivillig og bestemmes av asylantene og flyktningene selv, noe som slettes ikke signaliserte noen tilstramminger i asylpolitikken. Selv om UNHCR mente tilbakevending var den beste løsningen på flyktningsituasjonen, mente utvalget at det ikke ville være den beste løsningen for den enkelte flyktning (sic).

Og gruppen mente at integrering av flyktningene i det norske samfunnet skulle være et mål for norsk flyktning- og innvandringspolitikk. Tanken var at god integrering i Norge ville være det beste grunnlaget for repatriering.

I nok en tverrdepartemental rapport i 1992 (En helhetlig flyktningpolitikk) ble det foreslått at oppholdstillatelse for asylsøkere i prinsippet skulle være midlertidige. Begrunnelsen var at Norge bare hadde begrensede ressurser til å gi flyktninger beskyttelse. Hvis flyktningene kunne reise tilbake når forholdene var trygge i hjemlandet, ville det åpne opp for at andre kunne få beskyttelse i Norge.

I 1993 kom enda en rapport fra KAD (Beskyttelse i fokus) der man videreførte drøftingene om midlertidig opphold. I forbindelse med tilstrømmingen av flyktninger fra Bosnia, ble det åpnet opp for å sende dem tilbake, også med tvang, men det primære ønsket var at de skulle reise frivillig. Trusselen om tvang for bosnierne ble fjernet i 1996, og i 2002 ble tvang utelukket for dem som hadde fått permanent oppholdstillatelse, og man introduserte altså den før nevnte ordningen med assistert frivillig retur.

NGO-AKTIVISMEN

Som signalisert i tidligere stortingsmeldinger var frivillige organisasjoner (NGOer) på 1990tallet trukket inn som aktører i asylpolitikken, og de skulle tidlige markere seg som irettesettere og kritikere av asylpolitikken for å få i stand liberalisering av reglene og tiltak for at flest mulig kunne få opphold i landet. Dette arbeidet har hele tiden skjedd i nært samarbeid med mediene, der særlig riksaviser som Dagbladet og det statlige tvangsfinansierte NRK har holdt asylflagget høyt. I utgangspunktet hadde staten og politikerne vel sett på de frivillige organisasjonene som en slags allierte.

Men det skulle vise seg at de var en heller tvilsom alliert i arbeidet, da regjeringen i 1993 annonserte at den stod fast på at de ville hjemsende kosovo-albanere som hadde fått endelig avslag på asylsøknadene sine. Datidens justisminister, Grete Faremo, måtte i et møte med de frivillige organisasjonene «presisere» at alle asylsøkere som hadde fått avslag, skulle få sine søknader vurdert på nytt. Det var ikke aktuelt å sette i gang en «masseutsendelse» av kosovo-albanere, forsikret hun overfor organisasjonene. Flere hundre av disse asylsøkerne skulle få midlertidig opphold. Det gjaldt spesielt familier med barn som hadde såkalt sterk tilknytning til det norske samfunnet. Til mediene avvisste hun kategorisk at innkallingen til møtet med organisasjonene var et tilbaketog. Hun sa også at det var behov for en gjennomgang av flyktningspolitikken, og utelukket ikke at det kunne komme en stortingsmelding.

Midtsommer samme år signaliserte regjeringen at de i en stortingsmelding (1994-1995- som er gjennomgått foran) ville foreslå å gjøre asylpolitikken strengere, en større del av asylsøkerne skulle få midlertidig opphold og kunne tvangssendes når regjeringen mente det var trygt. Meldingen ville legge vekt på at flyktningene skulle hjelpes så nært hjemmet deres som mulig i stedet for å åpne den norske grensen (som vel var ganske åpen fra før). Regjeringen ville ikke gi inntrykk av at statusen som flyktning var permanent, men regjeringen ville på den annen side ville ikke ta tilbake flyktningstatusen fra dem som allerede hadde fått den. Det gir Flyktningkonvensjonen adgang til, men altså ikke den daværende, norske regjeringen. Samtidig sendte norsk medier journalister til Kosovo for å finne folk som kunne fortelle hvor livsfarlig det var å sende kosovo-albanere tilbake. «Livredd hjemsendelse», kunne man lese i Bergens Tidende.

Saken om kosovo-albanerne gir et godt bilde av sprikende, motsigelsesfulle og forvirrede målsettinger, av en politikk preget av paradokser og mangel på grensesetting, noe som har skapt et politisk vakuum og handlingslammelse der de frivillige organisasjonene og allehånde asylaktivister kan boltre seg. Og det har ofte skjedd med utgangspunkt i enkeltsaker der organisasjonene sammen med mediene har fått opinionen over på sin side og kunnet trenere og sabotere den politikken som er vedtatt av myndighetene. Dette bildet er siden bare blitt forsterket, slik at det i dag knapt er mulig å føre en asylpolitikk på tvers av interessene til asyllobbyen, ledet av NGOene, og de føringene lobbyen legger, særlig sammen med partier som KrF, Rødt, SV, V og MPDG.

OM ASYLRETUR OG FORSVINNING

Det tilbakevendingsprogrammet (repatrieringsprogrammet) som i 1992 ble opprettet for personer som hadde fått innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag (som var det vanligste), ble altså ingen suksess, men heller en fiasko. Noen viktige årsaker til det er påpekt foran, men det skyldtes også andre forhold, uten at det skal drøftes nærmere her.

Repatrieringspolitikken hadde altså ikke gitt resultat, men fortsatte i det små. I 2008 forsvant tilbakevendingselementet i den økonomiske støttordningen for asylanter som ville reise hjem (repatrieres). Den har siden vært en sovende ordning, som likevel eksisterer og som gjorde at 50 personer i snitt vendte tilbake til sine hjemland i årene fra 2002 til 2013, ifølge rapporten til Jan-Paul Brekke. Repatrieringspolitikken var altså i praksis avskaffet. Det som nå skulle gjelde, var å integrere dem som kom, slik at de ble i landet. Ved hjelp av intervjuer med ansatte i asylforvaltningen fant Brekke at de ikke kjente ordningen med repatriering, de kunne heller ikke skille mellom tilbakevending og assistert retur engang. Hele ordningen var i løpet av kort tid, blitt henvist til historisk glemsel. Og det var neppe noen tilfeldighet. Hvorfor det var blitt slik, har ikke Brekke noe svar på i rapporten sin.

Fra 2002 skulle man altså satse på å få dem som ikke får opphold, til å reise tilbake til sine hjemland. Å få folk som har reist tusenvis av kilometere og finansiert reisene ved å selge hus og heim og ta opp lån for å kunne emigrere, til å reise hjem igjen, er ingen enkelt sak. Og det er ikke snakk om få personer som skal overtales til å reise tilbake. En annen sak er hvor mange som faktisk reiser frivillig, med assistert retur. Fra 2002, da programmet med frivillig retur begynte, var det de første årene noen hundre som benyttet seg av ordningen. I 2006 var det for eksempel 430 personer som fikk assistert retur. Antallet økte og nådde en topp i 2013 da 1.900 reiste tilbake på denne måten, men så minsket antallet og gikk etter hvert drastisk ned, slik at antallet i 2018 var på 240 personer. Og det skjedde til tross for at UDI i flere år hadde forsøkt seg på realitetsorienterende (sic) tiltak som å snakke med asylsøkerne, såkalte vedtakssamtaler, som UDI gjennomførte 1.300 av i 2017.

Ser vi på 10-årsperioden fra og med 2008 til og med 2017, var det 84.510 personer som fikk avslag på sine asylsøknader, mens 79.951 fikk asylopphold. Til sammen reiste 12.346 asylsøkere tilbake med assistert retur i denne 10-års-perioden, mens 72.164 altså ikke benyttet seg av ordningen. Som tidligere sagt, var det en topp i 2013 i tallet på dem som benyttet seg av ordningen, mens det senere har vært en sterk minskning i tallet, med en bunn i fjor med 240 personer. Det betyr at asylsøkere som får avslag, blir stadig mindre innstilt på å dra hjem.

HVOR AVVISTE ASYLSØKERE DRAR

Med 84.510 personer som fikk avslag på asylsøknadene sine og 12.346 som benyttet seg av assistert retur, var det 72.164 i denne tiårsperioden som måtte sendes ut av landet på en annen måte. En stor del av dem som ikke får asylopphold her i landet og som ikke vil dra hjem «frivillig», blir tvangsutsendt med politifølge. Ifølge Politiets utlendingsenhet (PU) ble 58.348 personer utsendt med tvang i tiårsperioden 2009-2018, mens det var vel 72.164 med avslag på asylsøknadene sine som ikke ville benytte seg av assistert retur. Altså var det 13.726 av de vel 72.164 asylsøkerne som myndighetene ikke fikk sendt ut av landet fordi de verken reiste hjem med assistert retur eller med tvang i denne tiårsperioden.

PUs oversikt over personer som blir tvangsutsendt omfatter tre hovedkategorier. En av kategoriene blir kort og godt kalt Asyl, en annen blir kalt Dublin/ trygt tredjeland og den tredje kategorien er Bort- og utviste. Den siste kategorien er den klart største, viser oversikten fra PU for tidsrommet fra og med 2005 til og med 2017. For kategorien Asyl er 2014 året med fleste utsendelser, 1.804 personer. For kategorien Dublin/trygt tredjeland er 2010 året med flest utsendelser, med 1.979 personer, mens 2016 er året med fleste utsendte i kategorien Bort- og utviste, med 5.371 personer. Kategoriene Asyl og Dublin/trygt tredjeland gjelder asylsøkere, mens kategorien Bort- og utviste også omfatter personer som ikke er asylsøkere.

Folk kan bortvises fra landet hvis de ikke har pass, visum, ikke har sannsynlig grunn for å være i Norge, ikke har penger til å være i Norge eller at de skylder den norske staten penger. Bortvisning er midlertidig, og folk kan komme tilbake om de ordner opp i det som var årsaken til bortvisningen. Utvisning, derimot, kan medføre at man ikke får lov til å komme inn i landet på fem år. Utvisning rammer de som oppholder seg i landet uten oppholdstillatelse, de som har oppgitt falsk identitet eller som har pådratt seg straffedom. Hvis en person har sterk tilknytning til Norge i form av barn, kan utviste personer med innreiseforbud til Norge få opphevet forbudet eller få det redusert.

Den tallmessig største gruppa er, som sagt, kategorien Bort- og utviste, og en god del av personene i denne gruppa er altså ikke asylsøkere, men personer som har tatt seg inn i landet av andre grunner enn å søke asyl. Hvor mange dette gjelder, er usikkert, det som er sikkert, er at tallet på 13.726 asylsøkere i tiårsperioden 2009-2018, som verken ble tvangsutsendt eller som fikk assistert retur, er altfor lite, ja, trolig mange tusen for lite.

Og hvor blir så disse menneskene av? De forsvinner til andre EU-land der de slutter seg sammen med andre asylsøkere som ikke har fått opphold i noe EU-land. Der lever de uregistrert og er en viktig bestanddel i den svarte økonomien og i kriminelle gjenger. Noen oppsøker også familie de har i andre EU-land og får støtte av dem til å overleve, og andre søker også asyl i det nye landet de har rømt til (som det ikke skal være adgang til, ifølge Dublin-konvensjonen), og noen reiser vel også tilbake til sine hjemland.

EUs flyktningpolitikk og Schengen-samarbeidet gjør at asylsøkere uten oppholdstillatelse beveger seg fritt innenfor EU-grensene. Selv om det ikke foreligger tall, er det snakk om hundretusener av personer, om ikke millioner, som skaper problemer for myndigheter, politi og vanlige samfunnsborgere i EU- land og EØS-land som Norge. Men for arbeidsgivere som er interessert i billig arbeidskraft, er de «lovløse» asylsøkerne en «velsignelse», der de undergraver lov og orden og det hvite arbeidsmarkedet i EU og i Norge.

ASYLPOLITIKK UTEN KONTROLL

Norge og EU-landene praktiserer altså en asylpolitikk uten tilstrekkelig kontroll. Det viser den asylpolitiske praksisen, men også den stadig endrede lovgivingen på området. Det kan se ut som om at det siden 2009 er foretatt mange og hyppige endringer og tilføyelser i Utlendingsloven i den perioden som er drøftet i denne artikkelen, særlig er det svært mange endringer i denne loven siden 2009 og fram til i dag, uten at dette emnet skal drøftes nærmere ved denne anledningen. Disse endringene bare forsterker inntrykket av vingling og kaos og mangel på mål og mening som preger asylområde. Men denne mangelen på kontroll er en tvangstrøye som er påført Norge og EU gjennom landenes egen politikk, en politikk, som tidligere påpekt, i Norge er sterkt påvirket av utenomparlamentariske krefter. Hvor sterk denne tvangstrøya er, viser et forsøk fra de norske myndighetene i fjor på å få tilbakekalt den midlertidige oppholdstillatelsen for 1.600 (ifølge NTB) og 1.300 (ifølge Justisdepartementet) somaliske asylsøkere, slik at de kunne returneres til hjemlandet før de hadde oppholdt seg i landet i mer enn 3 år og dermed fått grunnlag for permanent opphold. Det er Justisdepartementets reviderte instruks (GI-14/2016) som er utgangspunktet for disse sakene, men resultatet av den reviderte instruksen (til UDI) er svært magert. I en e-post til undertegnede den 25. oktober i 2018 opplyser Justisdepartementet at det bare er fattet tilbakekall i ett tilfelle. Ved årsskiftet var UDI ikke kommet noe lengre i dette arbeidet, og man unnskyldte seg med at man ikke hadde noen praksis i håndteringen av den endrede instruksen. UDI vet med andre ord ikke hvordan de skal behandle slike saker, en kunnskap som ser ut til å ha gått tapt hos norske asylmyndigheter fordi man ikke har praktisert tilbakekalling av flyktningstatus på årevis, en glemt kunnskap i det asylliberale Norge.

Med Justisdepartementets ord heter det at den reviderte instruksen representerer en stor omlegging av forvaltningspraksis som byr på problemstillinger som må avklares løpende. De asylpolitiske refleksene i UDI og i Justisdepartementet er med andre ord tilvennet et regime der man ikke endrer på asylstatusen til folk som har fått midlertidig opphold, et resultat av 30-40 års liberal politikk og praksis. Opplysningene fra departementet står i motstrid til de opplysningene UDI gikk ut med da de i august i fjor meldte at det var et tjuetall somaliere som kunne returneres av de par hundre som var blitt vurdert. De aller fleste av dem som til da var vurdert, fikk altså bli her i landet. Like før årsskiftet opplyste UDI til undertegnede at situasjonen var uforandret.

Denne saken kan også illustrere NGOenes (asyllobbyen) rolle og betydning i asylpolitikken. Så snart opplysningene fra UDI om tilbakekalling av flyktningstatusen for somalierne ble gjengitt i mediene i fjor sommer, var NGOene ute og anklaget regjeringen for å bryte med internasjonale regler og ødelegge for integreringen ved å frata 1.600 somaliere flyktningstatus. I en rapport fra Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Redd Barna og LO-forbundet Fellesorganisasjonen, ble regjeringen og utlendingsmyndighetene anklaget for å bryte med Flyktningkonvensjonen, Den europeiske menneskerettskonvensjonen og den norske utlendingsloven. De tre organisasjonene meldte også at de ville hjelpe en av somalierne med å ta saken til retten for å tvinge regjeringen til retrett.

DEN ASYLPOLITISKE TAUSHETEN

Den asylpolitikken som har vært ført og som føres i Norge og i Vest-Europa er et resultat av politisk forvirring og apati, uklare mål, politisk korrekthet, godhetspretensjoner og utenomparlamentarisk press der man har latt NGOer med statlig finansiering få spillerom til å trenere de forsøkene som har vært på å få gjennom tiltak og en politikk som er i tråd med Flyktningkonvensjonen og UNHCR, og et minstemål av sunn fornuft. Det man har fått, er tilstander som kan kalles et asylpolitisk galehus og en politikk som undergraver det norske “samfunnslegemet” og som årlig koster svære milliardbeløp (et beløp som ingen vil, tallfeste skikkelig). Norge har opprettet et svært sentralt asylbyråkrati (UDI med 1.200 ansatte som ser ut til i stor grad å følge sitt eget asylpolitiske løp), og gjennom sin asylpolitikk innført fremmedlandske subkulturer og en kriminalitet som allerede er en trussel mot rettstat og demokrati og mot livsformer med utgangspunkt i nasjonal tradisjon. Og det synes ganske utrolig at dette blir akseptert av det store flertallet av befolkningen. De som utgjør toppene i de økonomiske, sosiale og kulturelle samfunnspyramidene, går selvsagt i brodden for denne politikken og utviklingen som de ønsker så sterkt.

Det store spørsmålet er hva som er de underliggende årsakene til at landet kunne skape en slik politikk og havne i en slik situasjon. Men det er ingen offentlige interesse for å få spørsmålet utredet, fordi kritikk av asylpolitikken er et av dette samfunnets tabuområder. Det er et spørsmål som det politiske Norge stilltiende har bestemt og godtatt skal ligge tilslørt og godt gjemt i glemselens bok. At spørsmålet til tider kan streife myndighetene, antydes i den før nevnte reviderte instruksen om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse fra 2016 (GI-14/2016). Der heter det at adgangen til å tilbakekalle flyktningstatus og oppholdstillatelse i liten grad og ikke systematisk har vært benyttet verken i Norge eller i andre europeiske land. Og om tilbakekalling av flyktningstatus heter det at det vil stride mot langvarig praksis og forståelse. Hvordan og hvorfor denne praksisen er oppstått, forbigås i taushet.

Tidligere dommer i menneskerettsdomstolen i Strasbourg, Hanne Sophie Greve, sneiet disse problemstillingene i en kronikk i Aftenposten i 2016, der hun skrev om asylinstituttet og spørsmålet om gjenbosetting i tredjeland, dvs. om asylsøkere kan reise via et land der de har trygghet for liv og lemmer, til et tredje land og kreve asyl der. Ingen flyktning har krav på gjenbosetting, men en ordning med gjenbosetting har ikke desto mindre utviklet seg i henhold til gjenbosettingslandenes interne beslutninger. Gjenbosetting hviler på nasjonal lovgivning og er således for nasjonalstaten å definere. En flyktning har krav på asyl som nødhjelp, men kan ikke kreve permanent bosetting i et nytt land, skrev Greve og sammenlignet asyl med et sykehusopphold og nødhjelp etter behov som en midlertidig ordning.

KRIMINELLE NETTVERK

Hun kom også inn på at de store pengene som er knyttet til dagens asyltrafikk (menneskesmugling), er med på å forklare gjenbosetting. Menneskesmuglerne forteller asylsøkerne at de kan velge hvilket land de vil søke asyl i, og derfor kommer det for eksempel tusenvis av asylsøkere så langt nord som til Norge via tredjeland.

Ifølge en rapport fra Europol og Interpol i 2016 kommer nesten alle flyktninger og immigranter til EU ved hjelp av smuglernettverk. Disse kriminelle nettverkene omfatter folk fra over 100 land, og den anslåtte inntekten til nettverkene i 2015 var 5-6 milliarder dollar, eller 41-50 milliarder kroner. Smugling av immigranter og flyktninger utgjør dermed en av de største inntektskildene for organiserte, kriminelle nettverk i Europa, heter det i rapporten. Og rapporten kunne også ha lagt til at dette er en «næring» i sterkt vekst, blant annet fordi det er forbundet med ingen eller liten fare for straff å drive denne virksomheten, og at politikerne legger forholdene til rette for at virksomheten skal trives og blomstre.

Asyl er, ifølge Greve (og Flyktningkonvensjonen), altså et tidsavgrenset opphold utenfor sitt eget hjemland. De to hovedbegrepene i flyktningretten er asyl og repatriering, dvs. tilbakevending til eget land, og repatriering er hovedløsningen for verdens flyktninger, slik det var i Europa etter andre verdenskrig da store folkemasser kom tilbake til land de hadde måttet forlate, slik norske flyktninger kom tilbake fra Sverige og Storbritannia etter krigens slutt, påpekte Grever i kronikken.

Gjenbosetting har altså ikke grunnlag i Flyktningkonvensjonen, men er likevel blitt en etablert ordning i mange land i Vest-Europa, en ordning som først og fremst hviler på nasjonal lovgivning og ikke på konvensjonsrett (folkerett). Og på denne bakgrunnen kan man si at det er nasjonale ordninger som har satt de vestlige landene i dagens situasjon, der de oversvømmes med millioner av immigranter som de godtar som asylsøkere. Og ikke bare det, asylsøkerne får også, i strid med Flyktningkonvensjonen, permanent opphold selv om de kommer via ett eller flere land til et tredjeland for å søke om asyl. Asylsøkerne i dag er stort sett immigranter som ikke flykter fra politisk forfølgelse, men som ser seg økonomisk tjent med å komme seg til vest-europeiske land. Men Flyktningkonvensjonen er, slik Greve påviste i sin kronikk, innrettet slik at landene skal kunne slutte seg til den uten å måtte frykte demografiske endringer i mer eller mindre grad. Og slike endringer har allerede inntruffet i land som Frankrike, Sverige og Tyskland. Men ikke i Norge?

MÅ KUNNE OPPHEVE FØDESTEDSTVANG

Greves kronikk møtte ikke annet enn den vanlige, øredøvende tausheten, så å si ingen kommenterte kronikken. Fra politikerne, fra synserne, samfunnsdebattantene, fra menings-matadorene og fra den nasjonale skravleklassen kom det selvsagt ikke et pip. Men slik har det vært i mer enn en generasjon nå. Det er og har vært et tabu å peke på fakta som ikke stemmer med det flyktningpolitiske kartet som politikerne, NGOene og mediene har tegnet opp. På dette kartet er Flyktningkonvensjonen kommet i bakgrunnen, mens politikerne tyr til stadig utvidede menneskerettsbestemmelser og FN-konvensjoner for å liberalisere asylinnvandringen og dele ut borgerrettigheter (menneskeretter) til all verdens folk og personer. Ja, denne rettighetstankegangen får helt absurde dimensjoner når såkalte menneskerettsforkjempere mener at vi alle fritt må få velge hvor i verden vi vil bo, fordi vi er fratatt dette valget når vi fødes. Vi kan jo ikke velge våre foreldre, og hvor vi fødes, er det jo våre foreldre som bestemmer, og de tar dermed fra oss det frie valget av nasjonalitet og bosted, er budskapet fra slike «menneskerettsforkjempere».

Den asylpolitikken som de vestlige landene fører, hører også hjemme i absurditetens verden, men den er dessverre brakt inn i hver stue, hvert hjem og hvert sinn hos det store flertallet av innbyggerne og blitt til en overveldende, politisk konsensus i vår del av verden. Det er ikke til å komme unna at det å få i stand en slik konsensus, er en fantastisk prestasjon. Å hjernevaske hele nasjoner bare med «demokratiske» virkemidler og ikke nakkeskudd, utryddelsesleire, fengsel og psykiatriske tvangsinstitusjonalisering, kan ikke kalles annet enn en bedrift. Og, de vestlige landenes eliter har gjennomført en asylpolitisk operasjon og en medfølgende politisk bombe som vil gi ekko og kanskje mer til for mange generasjoner framover.

DEN NYE ADELEN
Opinionen i de vestlige landene er, som sagt, stort sett enig i den asylpolitikken som føres. Men de fremste bærere og talsmenn for den vestlige asylgodheten, er ofte folk uten tilknytning til de aktuelle statenes materielle produksjon som er basisen i økonomien. Dette er folk som ofte jobber ideelle organisasjoner, helsearbeidere, administrativt personell, sosialarbeidere, journalister, mediefolk, lærere, samfunnsvitere, politikere, kunstnere, kulturarbeidere og forlagsfolk osv., med andre ord folk som i sitt arbeid har en tilknytning til offentlige sektor og som (kanskje også derfor?) har utviklet en tro på at samfunnet kan bære nærmest alt av utgifter, og at velferd er noe man kan bevilge seg over et statsbudsjett. Ja, det kan virke som om disse samfunnslagene mener at samfunnet har uendelige med ressurser, penger og kapital som kan brukes til å hjelpe all verdens fattige og ulykkelige, og hvis fattigdom, de ser ut til å mene, er den vestlige verden og den hvite manns feil. Dette er mennesker som lever i papirenes og dokumentenes verden og som lever av å produsere administrative beslutninger og meninger i bred forstand. Og liksom adelen i det feudale Europa, er denne middel- og overklassens materielle velferd og levemåte garantert av staten. Det er kanskje derfor de oppfatter det som sin oppgave å fortelle andre hvordan virkeligheten er og hva folk skal tro og mene og hva som er den gode moral.

Det de ser bort fra, er at den velstanden de selv nyter, er et resultat av et samfunn som har visst, og som stadig vet, hvordan den materielle produksjonen skal organiseres etter moderne prinsipper, og hvordan man ved hjelp av europeiske «oppfinnelser» som vitenskap, moderne teknologi, markeder og offentlig tjenester kan bygge et velferdssamfunn. Ja, de virker som om de ser bort fra at det moderne, vestlige velferdssamfunnet er et direkte resultat av den innsatsen, det arbeidet, den kløkten, den materielle og forvaltningsmessige organiseringen og det politiske demokratiet som er lagt ned i disse samfunnene, og at den vestlige verdens rikdom ikke skyldes den øvrige verdens fattigdom. Ja, Vesten er ikke rik fordi resten av verden er fattig, slik den politiske korrektheten propagerer med sin nære slektskap med kristendommens samfunnsøkonomiske vrangforestillinger (at velstand oppnås med veldedighet), den protestantiske samvittighetslæren og Lenins imperialismeteori.

Den feilen og den store misforståelsen som den politiske korrektheten gjør seg skyld i, er å universalisere sine lover, sine begreper om rett og galt og en vestlig samfunnsforståelse til å gjelde i deler av verden med andre strukturer, mentale, sosiale, kulturelle og økonomiske strukturer og med andre tradisjoner enn det som frambrakte og skapte moderniteten i Vesten.

Den politiske korrektheten fornekter at rettighetstenkningen og strukturer med opprinnelse i bestemte kulturer ikke uten videre kan overføres til andre kulturer, uten at det får uheldige konsekvenser. Og sier man til folk fra «failed states» at de kan komme og få sine menneskerettigheter og velstand i Vest-Europa, så burde man ikke forundres om de kommer, i millioner.

MENNESKET PÅ BEGREP MED SEG SELV

Under hele den vestlige moderniteten med sin rettighetspolitikk ligger det en utviklingstanke som har vært konsipert og propagert særlig av tysk idealistisk filosofi og filosofer som Immanuel Kant, Georg W. F. Hegel og Karl Marx. Hos dem er hovedtanken at mennesket skal komme til begrep om seg selv som menneske, at menneskene skal realisere et i menneskeheten nedlagt potensial, altså en form kollektiv selvrealisering, som hos Hegel tar form i datidens preussiske stat og hos Marx i det postrevolusjonære, kommunistiske samfunnet.

Et slikt begrep om menneskehetens (selv-) realisering forutsetter igjen et begrep om utvikling, og dette begrepet om utvikling er intimt knyttet til og betinget av de samfunnsformasjonene som vokste fram i Vesten, under Kapitalismen, og dens preludium, Renessansen. Det var først på dette trinnet i den europeiske historien at begrepet om samfunnsutvikling kunne oppstå og faktisk også oppstod og gjennom utviklingen av industrisamfunnet ledet fram til folkestyre og demokrati, et demokrati som i dag er omskapt til et politisk korrekt tyranni, helt i samsvar med Hegels dialektiske innsikt i at en historisk utvikling og epoke frambringer sin motsigelse og opphevelse.

Men det europeiske begrepet om samfunnsutvikling og realiseringen av det menneskelige potensial, ble også konstituert av eksterne faktorer, den verden som den vestlige ekspansjonen og kapitalismen møtte utenom Europa. Også i konfrontasjonene med sivilisasjoner som var den europeiske langt underlegen, teknologisk og organisatorisk, var viktige for konsiperingen av dagens begrep om det universelle mennesket. Den moderne rettighetstenkningen og den politiske korrektheten i dag krever at også verdenen utenom Europa skal komme på begrep med seg selv (NB: med Vesten). Men i nettopp konfrontasjonen med den utenom vestlige verdenen viser den europeiske universaliteten seg å være et relativistisk krav, et relativistisk krav som pretenderer universalitet og som møter sterk motstand fra ideologier som Islam. Men den møter også motstand andre steder, om enn i minsket og mildere form, som i Kina (som har overtatt USAs rolle som verdens økonomiske motor.)

Kina er en nasjon som med sin statskapitalisme og med sin statlige kontroll over folks tro og meninger, har lært en god del av Vestens tenkning og praksis, men i en forkvaklet form som kan ligne på den politiske korrektheten som i dag råder i de vestlige landene. I sin blinde tro på å påføre all verden sin rettighetstenkning, sine verdier, sitt demokrati, og med forventning om at verdens folk vil ta imot denne «gaven» fra Vesten, enten via bistand eller ved å la millioner av asylsøkere strømme til Europa i universalismens navn, relativiserer og undergraver Vesten seg selv og legger seg åpen for destruktive krefter.

Hvis man kunne, burde man vekke de gamle greske tragedieforfatterne til live. For det som er i ferd med å skje, er en tragedie i en form og i et omfang som verden aldri før har sett, og denne gangen er det ikke skuespill, selv om det for en kritisk sjel kan se ut som om det nettopp er det den politiske korrektheten framstiller denne alvorlige saken som.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon