Trøndelagsbenken på Stortinget piper over at det ikke er trøndere med og SV gnåler programmessig om at ingen minoriteter er representert i regjeringen selv om SV-benken selv er så blendahvit som den kan få blitt.
Det er imidlertid ingen som er opptatt av at både Stortinget og Regjeringen er overrepresentert med rene partibroilere og karrierepolitikere uten noen yrkeserfaring i det hele tatt eller med minimal sådan? Kanskje ikke så rart når vi vet at det er et tverrpolitisk fenomen. SV er faktisk verstingen.
Hele 12 av den nye regjeringens 22 medlemmer har ingen eller helt minimal yrkesbakgrunn, inklusive Statsministeren, Finansministeren, Næringsministeren og Arbeidsministeren. De er rene partibroilere og karrierepolitikere.
Hva har statsråder, som bare har jobbet med politikk og som ikke har noen bakgrunn fra det virkelige livet utenfor partikontorene og Stortingets fire vegger, å trekke på av erfaring når de skal ta beslutninger for alle oss andre som lever og virker i det virkelige livet og som føler på kroppen hva det vil si å være ansatt eller industrileder eller gründer, skattebetaler eller stønadsmottaker?
Hvor robuste beslutninger kan fattes av politikere med begrenset praktisk erfaring og dermed begrenset kunnskap om de sakene de skal fatte beslutninger om? Hvilket eierskap har slike skrivebordspolitikere til de politiske sakene når de aldri har følt noen av de aktuelle problemene og utfordringene på kroppen selv og i stor grad er skjermet for konsekvensene av de vedtak de fatter?
Mens vanlige folk og skattebetalere som bor på Haugerud risikerer å oppleve overfallsvoldtekter, ran og få bilen sin brent opp eller bli nærmeste nabo til asylmottaket på Forus, bor Erna i Parkveien bak slottet og Jonas i Holmenkollåsen og langt unna nærmeste asylmottak.
Se også: Feil om Stortingets byggeprosjekt
Mens en vanlig fattig stakkar kan bli forfulgt av likningsmyndighetene i årevis for en bagatellmessig forseelse, var det få som brydde seg da Olemic Thommessen og de fem andre i presidentskapet i Stortinget kastet bort 2,8 milliarder av skattebetalernes penger til en stortingsgarasje ingen hadde bruk for.
Det kan bli avgiftsparkering i stortingsgarasjen.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
På samme måte som det er lett å være lettsindig med felleskassa når en slipper å bli stilt personlig til ansvar, er det lett å fatte lettsindige og kortsiktige beslutninger når de ikke rammer en selv.
Stadig flere stortingspolitikere har kun bakgrunn fra politikk eller interesseorganisasjoner. Hele 36% av de som kom inn på Stortinget ved siste valg, ifølge Civita og tall fra Pollofpolls.no. Verst er det som sagt på sosialistisk side. 47% av Arbeiderpartiets representanter og hele 75% av representantene fra SV kan karakteriseres som rene partibroilere.
Hva gjør det med demokratiet? Hvilke konsekvenser har det for folkestyret at store velgergrupper utelukkes fra representasjon samtidig som rekrutteringen i stadig større grad finner sted fra et særdeles ensidig miljø fjernt fra vanlige folks hverdag?
Ønsker vi virkelig slike politikere? Kan vi stole på politikere som har gjort politikken til levebrød og karrierevei? Har vi virkelig tiltro til politikere uten praktisk erfaring fra livet utenfor partiet og Stortingets fire vegger og hvis langvarig kommunikasjonstrening har gitt dem talegaver som ofte overgår erfaring og kunnskaper?
Folkestyret forvitrer. Stadig flere beslutninger tas administrativt av byråkratiet i en offentlig sektor som blir stadig større og mer sentralisert, av karrierepolitikere i Storting og Regjering stadig fjernere fra vanlige folks hverdag samt av et internasjonalt byråkrati i Brussel som er så fjernt fra norske velgere som det vel er mulig å komme. Denne utviklingen må stoppes.
Valgordningen er moden for revisjon og sperregrensen må opp. Men først og fremst må partisystemet revideres.
Vi trenger ikke karrierepolitikere og partibroilere. Vi trenger folkevalgte som har erfaring fra virkeligheten og som tar beslutningene nærmest mulig der folk lever og bor.
Vi trenger ikke kortsiktige opportunistiske politikere som skalter og vralter med fellesmidlene og som skygger unna de store og viktige sakene. Vi trenger politikere som tar ansvar og som blir stilt til ansvar.
Velgerne må få sterkere innflytelse på nominasjonsprosessen, eventuelt ved at det innføres direkte personvalg. Politikerne bør ikke få sitte for lenge, kanskje maksimalt to perioder.
Å være folkevalgt er å gjøre en innsats for fellesskapet. Det skal ikke være en karrierevei for å pleie egne interesser. Broilerne må ut av både Regjering og Storting.