God dag, mitt navn er Herr Oslo. Jeg bor og jobber i Europas raskest voksende hovedstad. De siste årene har livskvaliteten min sunket. Det er som om sopp, mugg og råtne tanker har stengt meg inne. De vil åpne opp byen vår, sier byrådet vårt.
Men alt jeg ser er shariaskåler, forbudtskilt for biler og no-go-soner. Jeg har en bønn til deg som leser dette: Hjelp meg å tuppe byrådet, og særlig de fordekte kommunistene MDG, på trynet ut av Rådhuset, så vi kan få byen vår tilbake.
Det var så jeg ikke trodde mine egne linser da jeg leste at det var stemning for et blått byråd igjen i en meningsmåling nå nylig. Med tanke på Oslos demografiske situasjon var det utenkelig slik jeg så det. Innvandrere flest stemmer til venstre. Og de yngre, som det er mange av i de indre løkker av denne hippe by, gjør ofte det samme.
Så jeg innstilte tålmodigheten på fire nye år med stadig synkende livskvalitet. Finnannonsen for bilen pusser jeg på om kveldene, kvier meg for å legge den ut. Men jeg kan jo ikke ha en bil jeg bare har råd til å bruke i feriene.
Skal jeg være ærlig så er dette pratet om bil bare en oppvarming. Selv om jeg ikke lenger kan kjøre bilen min forbi Rådhuset vårt, så er det andre tema som opptar meg mer. Få snakker om dem. Det har liksom ikke skjedd noe i denne byen de siste årene. Men det har det. Over huset hører jeg et helikopter mens jeg tenker og skriver. De visper opp drabantbyfreden vår ukentlig. Minst. Da galningen på Utøya holdt på var de ikke å oppdrive. De kan da ikke ha øvelser så ofte? Og hvorfor her?
En annen ting er skolen som barna går på. De kommer hjem og forteller meg om Trump og Israel. Ting de vet, siden kontaktlæreren deres har fortalt dem det. Trump hater kvinner og er den verste presidenten noensinne i USA. Israel elsker å fengsle barn. Også Trump liker å ta barn fra foreldrene sine, sier de. Jeg kan leve med det, for det går jo an å spørre dem litt tilbake. Men når ble det lærernes jobb å gi sin egen fasit til elevene før de har fått lete etter svaret?
Disse skolebarna kommer hit på bursdagsfeiringer. Og de setter meg ut. Ikke skal de ha pølse, selv ikke kalkunpølse. Den var ikke halal. Det var bra vi hadde igjen en pakke vegetarpølser i fryseren etter onkel Jørgen, hvis ikke hadde de gått sultne hjem. Men de var rimelig vanskelige ikke-muslimene òg. Ingenting var bra nok. Ikke pølsene, ikke hamburgerne, ikke pizzaen, heller ikke kyllingnuggetsene. Jeg stekte noen kjøttboller. Kunne like godt latt være. Rett i bosset etterpå.
Får de oppdragelse?
Har foreldrene ryggrad til å si sitt avkom imot? Eller er det en bevisst strategi å la dem styre showet? Kanskje de ikke vil stenge deres kreative årer? De sier så og si alt de tenker og føler. Gjør det òg. Greit nok det, hjemme hos foreldrene som tydeligvis ønsker det. Men hos meg? Etter maten begynte de å skrive med kritt på husveggen og kaste søle fra oppkjørselen på naboens vegg. Jeg holdt på å tilte. Takk og pris for at madammen tok over den scenen. Jeg gikk i garasjen og hamret litt på noen rustne muttere.
Fire av femten bydeler i byen har flere innvandrere enn de som er født her. I seg selv utrolig. Var det planen på 80-tallet?
Våre politikere skulle blitt tvunget til å leve i blokkene som slites ut i de bydelene. De skulle blitt tvunget til å sende barna sine på skolene der folkeskikk og arbeidsro er fantomer fra en annen tid. De skulle blitt tvunget til å bo midt mellom en moske og et asylmottak. Det er de som vedtar at det skjer. De burde ta konsekvensene av valgene sine. De de tar for oss alle. Men det er det vi som kjøpte familiehus i en drabantby som må leve her. Vi kjøpte dem fordi det var så nærme naturen og så kom det til en overkommelig pris. Alternativet nå er å flytte hele familien inn på en 50, kanskje 60 kvadratmeter stor blokkleilighet på Oslo vest. Hvis man vil bo i byen man er glad i da.
Det koster 200 kroner bare i bom og parkering å kjøre til og fra jobben. Den første timen jeg jobber betaler jeg bare på det. Byrådet vil jeg skal ta kollektivtransport, men jeg har klaustrofobi. Tar konsekvensene og klager ikke, men lurer på hvorfor beboere som før parkerte gratis må betale flere tusen i året for det samme, nå sånn plutselig. At jeg, som låner plassen deres, må betale litt er greit. Men 140 kroner for en arbeidsdag er mye. Vil jeg parkere i rimelig gåavstand må jeg ut og flytte bilen hver andre time. Det likte ikke sjefen så godt.
På byen drar jeg ikke lenger etter at jeg ble slått ned på Grønland en kveld med gutta fra gamleklassen. Tannlegen min gav meg sympatirabatt. Det er så ille at bare innvandrere kan si det. Tannlegen min, en inder som kom til Norge for tjue år siden, ristet på hodet allerede i 2015. Det var migrantstrømmen de snakket om på radio, den gang det var FM-nett. «Det er bare tull å slippe inn så mange uten utdannelse. Hvordan skal de få seg jobb? Hva tenker regjeringen på? Bryr de seg om landet?» «Nei …,» sa jeg som god nordmann.
Jeg liker jo å være god. Likte det i hvert fall før. Nå vet jeg ikke lenger.
Men tilbake til valget til høsten. Kan dere hjelpe meg å få disse idealistiske galningene ut av Rådhuset? For ærlig talt: Det har aldri stått verre til i hovedstaden. Det måtte i så fall ha vært under Terboven. Jeg er med på forandringer, men når de velter inn døren din uten at du har fått lov til å tenke deg om, så blir det for mye. Og til slutt, om jeg skal være helt ærlig: det hadde vært godt å få denne Eivind Trædal ut av Rådhuset. Det er hva jeg kaller en muggen type. En grønnskolling.
Jeg er bare en som lever som best jeg kan mellom jobb, familie og sære interesser jeg dyrker med meg og mine i Norges hovedstad. Men jeg skulle gjerne hatt litt mer alburom. Både økonomisk og når det gjelder å ytre seg. Derfor sender jeg dette til denne nye nettavisen Resett, i håp om at de publiserer det som Aftenposten og den lokale budstikka ikke ville ha.