Det er to grunner til at jeg er mot abort. For det første er å avslutte et påbegynt menneskeliv. Uansett hvordan man vrir og vender på det, blir det galt. Den andre grunnen til at jeg er mot abort, er hensynet til kvinnen. Å avslutte et menneskeliv vil forfølge henne resten av livet. Tro meg. Jeg er en av veldig mange kvinner som lever med et menneskeliv på samvittigheten.
Første gang jeg var gravid, var jeg seksten år gammel. «Heldigvis» spontanaborterte jeg, og slapp å ta avgjørelsen om å terminere livet som vokste inne i meg. Den andre gangen var jeg passert tjuefem. Da valgte jeg abort. Avgjørelsen føltes riktig, gitt at fri abort nettopp var innført og ble hyllet som en del av et gode jeg hadde blitt tildelt som kvinne i feminismens navn. Det passet ikke å få barn, verken økonomisk, eller på andre måter. (Når passer det egentlig å få barn?) Den avgjørelsen har kommet tilbake og bitt meg. Hardt. Aborten står og forblir øverst på listen over valg jeg har angret mest på i mitt godt over middagshøyden, liv.
Jeg tok feil
Når en gjeng rødkledte aktivister med Sigrid Bonde Tusvik i spissen inntar slottsplassen under regjeringsutnevnelsen med krav om fritak fra å være «fødemaskiner», blir jeg fysisk uvel. Min første tanke er at med havet av prevensjonsmuligheter i dagens moderne samfunn, er det ingen som trenger å ende opp med uønsket graviditet. Uønsket graviditet er lik uansvarlighet i de aller fleste tilfeller. Med uansvarlighet følger konsekvenser i alle andre av livets situasjoner. Konsekvenser vi mennesker må ta og leve med. Å bære fram et barn etter at man har vært uansvarlig skal altså være unntatt? Jo da. Det var nettopp det jeg trodde da jeg valgte abort for over tretti år siden. Det var en slik uansvarlighet min regjering applauderte. Og Gud bedre så feil jeg tok da jeg fulgte deres anbefalinger.
Abort er heldigvis ikke en enkel utvei (for folk flest)
I dag har jeg et barnebarn, hvis mor så abort som noe som var fullstendig utelukket, til tross for feminismen som herjet, og at det ikke passet å få barn på noen som helst måte. Jeg stilte i rekken av alle som mente uansvarligheten lå i å få et barn i en livssituasjon som ikke var tilrettelagt for det. Jeg endret mening i det øyeblikket jeg holdt den nyfødte. Det er aldri uansvarlig å bringe et menneske inn i verden. En eventuell uansvarlighet begynner lenge før. Og heldigvis er det mange kvinner, som på tross av fri abort, velger å trosse både det nedverdigende begrepet «fødemaskiner», og risiko med flerlingfødsler, (som med dagens moderne medisin ikke er så risikofylt lenger) ønsker barna sine velkommen, elsker dem, og gjør det beste ut av det. Det er disse kvinnene som fortjener hyllesten på slottsplassen.
Hensynet til kvinnen
Ingen skal fortelle meg at kvinner går ubemerket fra valget om å avslutte et menneskeliv. Det er en tung avgjørelse som er enda tyngre å gjennomføre, som med betydelig innsats kan fortrenges i store deler av et livsløp. Men det blir aldri glemt. I dag gremmes jeg over at politikken fullstendig ignorerer de psykiske skadene en kvinne kan få av å ta abort. Jeg antar at politikerne ser fri abort som noe som i noen tilfeller kan være både kostnadsbesparende og en fordel for antall stemmer de kan oppnå ved politiske valg, men riktig blir det aldri, spesielt ikke for kvinner som velger en slik løsning i troen på at det er en frihet de er tildelt.