I den senere tid har vi vært vitne til en kamp mellom president Trump og sjefen for den amerikanske sentralbanken Fed, Jay Powell.
Og denne uken kunne Trump inkassere en seier.
Powell har ønsket å «normalisere» pengepolitikken, det vil si øke renten og redusere Feds balanse ved å selge amerikanske statsobligasjoner og pantobligasjoner. Dette har ført til et svakere aksjemarked og fallende kurser. Dette passer svært dårlig for Trump fordi et sterkt aksjemarkedet brukes som argument for at økonomien er bra. I tillegg gir et sterkt aksjemarked høyere skatteinntekter.
Powell har sett at lave renter skaper store problem for sparere som blir de store taperne, og for å jevne ut fordelene som låntagere får og ulempene som långivere (sparere) opplever så ønsker Powell renter som settes av markedet, såkalt fri prisdannelse. I stedet for renter som er manipulert ned av sentralbanken.
Etter finanskrisen som for alvor ble utløst høsten 2008 startet Fed en aggressiv pengepolitikk som førte til nullrente og store kjøp av statsobligasjoner som igjen skulle bedre bankenes mulighet for kreditt ekspansjon. Denne elleville ferden stoppet høsten 2014 og planen var å stramme inn. Men det tok tid å sette planen i virksomhet og når man først startet innstrammingen i 2018 så førte høyere renter til et svakere aksjemarkedet.
Og nå har Powell kapitulert. Planen er nå endret. Det vil si at rentehevinger er satt på vent samtidig som Fed sier at salg av obligasjoner, det vil si slanking av balansen, også skal settes på vent.
Da står vi ved et veiskille hvor man ikke velger veien som heter strammere pengepolitikk. Valget ser ut til å falle på «mer av det samme», med andre ord fortsatt lave renter, eller til og med lavere renter, og ny stimuli. Det betyr mer pengetrykking for å stimulere til mer kreditt vekst i bankene.
Pengetrykking og stimuli i denne sammenhengen er det samme som økt gjelds mengde ettersom valuta skapt av sentralbanken lånes inn i eksistens.
Da Fed startet sin aggressive pengepolitikk høsten 2008 var planen å «exit» denne sommeren 2009. Det skjedde aldri. Nå har man gjort det nytt forsøk i 2018 som måtte gis opp. Og nå er vi på vei inn i en ny fase med eksplosiv ekspansjon i kreditt mengden.
Dette er gode nyheter for låntagere med store boliglån, men særdeles dårlige nyheter for sparere som pensjonskasser og andre.