Ragnhild Sørbotten Moen har i to år intervjuet såkalt «tidligere radikaliserte islamister» fra Norge, og har fått uventede svar, ifølge en kronikk i Aftenposten.
Moen har mastergrad i Religion, etikk og samfunn fra universitetet i Agder. Målet med doktoroppgaven er å finne ut hvorfor noen blir ekstremister. Metoden er dybdeintervjuer med tidligere ekstremister. Moen har mange teorier, jeg vil gå gjennom noen av disse punkt for punkt. Alle uthevelser i sitatene er Moens egne.
Det er mulig Moen blir overrasket over sine egne konklusjoner. Men dette har vi hørt utallige ganger før. Hun skriver:
– Før jeg startet arbeidet, hadde jeg en forventning om at svarene jeg skulle få ville dreie seg om hat, om ideologisk, politisk og religiøs makt og forklares som valg basert på, etter deres mening, rasjonelle begrunnelser. Der tok jeg feil. Historiene de har fortalt meg, handler om helt andre ting, som brutte bånd, sårbarhet, utenforskap og skam.
Dette kan vel også ikke-muslimer oppleve? Hvorfor er det så ekstrem overvekt av nettopp muslimer som velger terrorens vei? Kan det ha noe med forbildet Muhammed, det perfekte mennesket, som slaktet ikke-muslimer for fote? Kan det handle om alle versene i Koranen som befaler muslimer å begå slike grusomheter? Kan den voldelige klan- og æreskulturen ha noe av skylden? Neida, Moen fokuserer ikke på slike forklaringer.
Hun innrømmer at de hun har snakket med ikke har vært involverte i de mest ekstreme grupperingene, og at de som har deltatt på slagmarken kanskje ville svart annerledes. Men det får vi aldri vite, ifølge Moen.
Vel: Hvorfor ikke? Kanskje fordi slike ekstreme islamister gir noe mer ubehagelige svar på disse spørsmålene? Og slike ting VIL man ikke vite?
Emosjonelle sår
– Likt for dem jeg har snakket med, har vært at de bar med seg emosjonelle sår som hadde skapt en skamfølelse og en søken etter gjenreisning av verdighet og mening. Og den islamistiske propagandaen tilbød nettopp dette.
Hvorfor tilbød den islamistiske propagandaen nettopp dette? Tar ikke propagandaen utgangspunkt i islam? Har Moen åpnet Koranen eller hadithene?
– De er heller ikke samfunnstapere eller «utskudd» som stereotypiske fremstillinger ofte vil ha det til, snarere tvert imot. Dette er ressurssterke mennesker med stort idealistisk driv og handlingslyst.
Man må jo spørre: Hva hjelper det oss, når de bruker ressurser, idealisme og handlingslyst til å bedrive terrorisme?
Samme gamle leksa
Moen fortsetter i det samme velkjente spor:
– (D)årlige relasjoner til andre (…) svik fra mennesker som sto dem nær (…) vold og mobbing (…) marginalisering og indoktrinering.
Dette er vel ikke noe som kun rammer muslimer? Hvor er terroraksjonene fra de trakasserte ungdommene på Rosenborg skole i Trondheim, eller i alle Oslo-skolene med stort mindretall av etnisk norske elever?
Les også: Innvandrergjenger skaper frykt på Rosenborg skole i Trondheim
Og hvis de møter skepsis i «speilbildet av den andres blikk», kan dette ha noe å gjøre med de utallige historiene om vold, voldtekter og trakassering som påføres andre i islams navn over hele verden? Hvem blir ikke redd hvis noen plutselig begynner å rope Allahu Akhbar?
Mennesker som hjalp
Moen skriver at alle fortalte om menneskene som har hjulpet dem, at gode relasjoner åpnet dørene ut av de ekstreme gruppen.
Underforstått: Det er vårt ansvar, VI må hjelpe, VI må bidra til «hverdagsintegrering». VI må betale. Gratis førerkort, garantert jobb, gratis leilighet, slik som flere politikere har foreslått også i Norge (i Sverige er dette standard politikk).
Hva blir det neste? En kampanje for å «Ta en kopp te med en IS-morder?»
Moen avslutter med noen ord om frykten for terror, og nevner Leo Ajkic serie Uro og hvordan han forsøker å finne «håp rundt samfunnstruslene».
Kjære Moen: Terror er noe reellt, selv om vi i Norge ikke har opplevd noe stort jihadistisk terrorangrep. Men et stort antall europeere har blitt rammet av dette. For ikke å snakke om de millioner som led i Syria og Irak på grunn av disse «sårbare og ressurssterke» intervjuobjektene dine.
Norske statsborgere har dessuten deltatt i grusomme terrorangrep i andre land. Alle våre naboland er rammet av jihad.
Dessuten: Det er jo ikke terroren som er det eneste problemet. Jeg går ikke rundt og er redd for terror i det daglige. Men alle mine våkne timer bekymrer jeg meg for mine barns fremtid, som kanskje må leve i et utarmet, fattig samfunn uten tillitt til sine medborgere, der en alt for stor andel av befolkningen tar ut sin «handlingslyst» i voldshandlinger og overgrep.
Moen avslutter:
– Kunnskap er makt og dialog knuser myter og gjør det lettere å forstå. Dette i seg selv reduserer frykt.
Til det vil jeg si: Dialog virker ikke når den bare går én vei, det handler ikke om myter, og alle med kunnskap burde forstå at frykten er reell.