Vi skal ikke tolerere hets eller trakassering. Men også minoritetspersoner som velger å være i offentligheten må kunne tåle sterke reaksjoner.
I offentligheten dreier mye av debatten rundt Resett seg om våre kommentarfelt, hvor det er høy terskel for å moderere vekk lovlige ytringer, så lenge det ikke dreier seg om hets eller trakassering av enkeltpersoner.
For oss er kommentarfeltene en del av vårt DNA. Vi ønsker en fri og åpen debatt. Samtidig ser vi at de etablerte meidene i større grad kutter sine kommentarfelt, eller i større grad ser på det som sin rolle å oppdra folk til å oppføre seg og skrive på en bestemt måte.
Gard Steiro er sjefsredaktør i VG. Han synes kvaliteten på dagens kommentarfelt er for lav og vil over til et system der man identifiserer seg med bank-id.
– Språkbruken er tidvis for aggressiv, og overtramp skjer med ujevne mellomrom, sier Steiro til Medier24.
Dermed er det slutt på å ytre seg anonymt, noe man alltid har kunnet gjøre i norske avisers leserinnleggspalter.
Det får være opp til VG om de vil la vanlige mennesker slippe til med sine meninger. Jeg vet heller ikke om Gard Steiro har tenkt gjennom det faktum at det for mange mennesker vil ha store konsekvenser å ytre seg under eget navn. Det får være noe han som sjefsredaktør eventuelt kan tenke gjennom.
Mer problematisk er den foraktfulle tonen avisens journalist og kommentator Shazia Majid (tidligere Sarwar) legger til grunn overfor kommentarfeltet i egen avis.
På en debatt i regi av Oslo Journalistklubb sa hun rett ut at hun ikke gidder å engasjere seg eller følge med på kommentarene på sakene hun skriver.
– Å engasjere seg i kommentarfelt og å følge med alle kommentarer i sosiale medier sluttet jeg med fordi det ble for tungt, slitsomt og massivt, la hun til.
Majid forklarer dette med at hun har minoritetsbakgrunn.
– Som kvinne, muslim, og mørkhudet er du gjenstand for kritikk fra alle leirer. Uansett hva du mener, sa Majid.
La meg i denne sammenhengen være helt tydelig. Hets og trakassering på bakgrunn av religion eller hudfarge er ikke greit. Det er viktig at blant annet politiet tar slike saker på større alvor. Uansett om den som blir hetset heter Sumaya Jirde Ali, Shurika Hansen eller Shazia Majid.
Når det er sagt så er ikke det å ha minoritetsbakgrunn noe frikort som gjør at du uten videre kan avfeie eller la være å forholde deg til reaksjoner.
Det får være opp til hver enkelt journalist hvor mye man vil engasjere seg i kommentarfeltene. Men å legge til grunn at du ikke trenger å lese tilbakemeldinger på dine egne saker fordi det kommer en del krasse reaksjoner, blir en lettvint trekning av et offerkort.
Det er billig retorikk i denne sammenhengen. Shazia Majid er ikke noe offer eller noen stakkarslig person.
Tvert imot er hun som journalist og tidvis kommentator i VG i en priveligiert posisjon. Ikke bare har hun en rimelig god lønn, men hun har selv makt til å definere og ta opp de problemstillingene hun selv mener hun er viktig. Hun kan avkreve politikere svar og sette dagsorden.
Da må man tåle reaksjoner. Så må man også lære seg å skille mellom hva som er sjikane og hva som bare er krasse og usaklige tilbakemeldinger.
Jeg er klar over at minoritetspersoner er særlig utsatte. Men selv jeg som er en hvit mann får med ujevne mellomrom trusler eller hets, særlig i sosiale medier som Facebook og Twitter. Jeg får også titalls meldinger daglig av varierende saklighetsnivå, særlig på Twitter. Mye av dette er i form av rasismeanklager, men også kommentarer om utseende og fremtoning. Ikke alt er like hyggelig.
Jeg mener likevel det er en del av jobben min å forholde meg til det. Det betyr ikke at jeg trenger å svare eller bruke så mye tid på alt. Men jeg forsøker i hvert fall å lese tilbakemeldingene jeg får. Også i vårt eget kommentarfelt.