I det kommende valget for Europaparlamentet i mai ligger nasjonalkonservative og populistiske krefter an til å gjøre et brakvalg – noe som kan resultere i merkbar politisk innflytelse i europeisk politikk for første gang i historien.
Valget finner sted i alle EUs medlemstater over hele kontinentet mellom 23. og 26. mai i år og alle meningsmålinger peker i samme retning. De tradisjonelle pan-europeiske partiene som har dominert europeisk politikk i flere tiår risikerer å gå kraftig tilbake, mens euroskeptiske krefter ligger an til å gjøre det bedre enn noen sinne.
De nasjonalkonservative kan realistisk sett bli den nest største blokken i Europaparlamentet, og målet er reell innflytelse over europeisk politikk – intet mindre. Lykkes de, vil et aldri så lite politisk jordskjelv finne sted som vil rokke ved selve fundamentet til EUs liberale grunnpilarer. Gitt de høye innsatsene, blir dette utvilsomt det mest avgjørende valget i institusjonens historie.
Europeiske nasjonalkonservative og populistiske partier over hele kontinentet er bedre samordnet enn tidligere var tilfellet. De har begynt å kommunisere, utveksle idéer og koordinere med hverandre i større grad enn før. I bakgrunnen sitter Trumps tidligere sjefsstrateg Steve K. Bannon og heier frem og bistår Europas anti-globalistiske krefter gjennom sin nyopprettede NGO basert i Brüssel – kjent som «The Movement» eller «Bevegelsen».
Gitt den siste tidens politiske hendelser har interessen rundt valget eksplodert og valgdeltagelsen er ventet å være skyhøy. Valget er spådd til å dominere forsidene i europeiske aviser i flere måneder for første gang i historien i tiden fremover. Resett er tidlig ute med en forklaring og en oversikt over situasjonen.
Føderalistenes dominans i Europaparlamentet går mot slutten
De sentrumsorienterte og «statsbærende» paneuropeiske partiene kjent som «Det europeiske folkepartiet» (EPP) og «Den progressive alliansen av sosialister og demokrater» (S&D) har dominert europeisk politikk i flere tiår – selv om de har operert under forskjellige navn. De har sammen hatt absolutt majoritet mellom seg i alle parlamentariske sammensetninger helt siden Europaparlamentet ble etablert i 1979.
Selv om partiene skiller seg fra hverandre på flere områder – spesielt innen økonomisk og sosial politikk – har de en viktig ting til felles. Det har alltid kjempet for stadig dypere europeisk politisk integrasjon. De ønsker en gradvis nedbygging av nasjonal suverenitet og kjemper for sentralisering av beslutninger på europeisk nivå. Historisk sett, når slike spørsmål kommer på dagsorden, stemmer de som oftest sammen. De har således vært hoveddrivkraften bak europeisk politisk integrasjon i EUs lovgivende makt, Europaparlamentet.
I den siste tids meningsmålinger over hele Europa kan man se klare tendenser på at disse «statsbærende» europeiske partiene kommer til å gå kraftig tilbake. Fra å oppnå 29,4% og 25,4% av stemmene i 2014, som tilsvarer henholdsvis 221 og 191 (=412) av totalt 751 seter, ligger EPP og S&D an til å få 21,4 % og 17,8 %, i 2019, som tilsvarer henholdsvis 191 og 129 (= 320) mandater. Står disse meningsmålingene seg, kommer de til å miste den absolutte majoriteten de har mellom seg i Europaparlamentet for første gang i historien.
Fremveksten av de nasjonalkonservative
På samme tid som de liberale sentrumspartiene er på vikende front, fosser de populistiske og nasjonalkonservative kreftene frem i meningsmåling etter meningsmåling. De er nå anslått til å bli Europaparlamentets nest største gruppering med 132 seter ifølge siste meningsmålinger. En slik oppslutning vil gi dem muligheten til å sette stokker i hjulene på flere politiske tiltak på det europeiske plan – blant annet finansiell regulering, sosial velferd og migrasjon.
Fra å være en nisjegruppe, har EU-skeptiske og anti-globalistiske partier vokst gradvis og spredt seg til land over hele kontinentet i løpet av det siste tiårene. Høyrepopulister og nasjonalkonservative har blitt en del av det politiske landskapet i nesten alle EU-medlemsstater, og har i flere tilfeller endt opp i maktposisjoner. De har blitt en del av regjeringene – eller fungert som støttepartier til regjeringene – i Italia, Østerrike, Polen, Ungarn, Slovakia, Danmark og Finland.
Selv om dette aspektet ofte blir sterkt overdrevet av den liberale pressen, har Europas nasjonalkonservative partier også blitt mer koordinert enn tidligere. De snakker i større grad med hverandre enn før for å utveksle politiske idéer, informasjon og strategier. Målet er å bekjempe en felles fiende i de liberale EU-føderalistene i Brüssel – best symbolisert gjennom EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker.
Steve Bannons inntog i europeisk politikk
Etter Steve Bannon fikk fyken som president Trumps sjefsstrateg, fikk han et nytt kall i livet. Han ville samle Europas nasjonalkonservative og populistiske partier og grupperinger i en felles bevegelse for å ta opp kampen med kontinentets liberale og globalistiske krefter. Ønsket er intet annet enn en revolusjon mot den europeiske eliten og etablissementet i Brüssel ved å samle anti-euroføderale grupperinger over hele Europa under ett politisk banner.
Målene til Bannon er mer nasjonal suverenitet for EU-medlemsstater, sterkere europeiske yttergrenser, mindre innvandring, samt å fjerne radikal islam fra Europa. Det er også nulltoleranse for etnonasjonalisme og antisemittisme for partier som ønsker å tilknytte seg organisasjonen. Bannon kaller bevegelsen for «en klubb, eller en løs tilknytning» for populistiske og nasjonalistiske partier i Europa som «aldri har fått muligheten til å snakke sammen.» For å nå målene, satt han opp en NGO ved navn «Bevegelsen» rett etter valget i Sverige 9 september 2018.
Les også: Europas Vox Populi kommer ikke til å la seg kue av godhetstyrraniet
«Bevegelsen» ønsker å fungere som et felles valgkampsenter som bistår og hjelper Europas anti-globalistiske krefter. Den tilbyr å utføre meningsmålinger og dataanalyse, strategisk rådgiving, samt å sette opp kampanjer på sosiale medier. Så å si alle europeiske nasjonalkonservative og populistiske partier er invitert til å benytte seg av informasjonen og ekspertisen som bevegelsen tilbyr.
Det overordnede målet er å mobilisere anti-EU-krefter og populistiske grasrotbevegelser over hele kontinentet for å stemme i det kommende Europaparlamentsvalget ved å føre en koordinert politisk kampanje. Det er potensielt mange stemmer å hente. Slike valg har vanligvis veldig lav valgdeltagelse, bare 20-40 % avhengig av hvilket land det er snakk om, men den er spådd til å bli historisk høy i 2019.
Bannons begrensninger og aspirasjoner
Det har dog vist seg svært vanskelig å samle Europas nasjonalkonservative og populistiske partier inn i en enkelt bevegelse grunnet deres veldig forskjellige politiske profiler. Noen sikter for eksempel på å ødelegge EU fullstendig, mens andre ønsker å bevare unionen i en reformert tilstand. Det er også flere av lederne i disse partiene som ikke ønsker at en amerikaner skal blande seg inn i europeiske forhold, og som derfor holder Bannon og «Bevegelsen» på en armlengdes avstand.
Blant Europas populistiske og nasjonalkonservative partier som ikke ønsker å ta del i Bannons bevegelse er: Representanter for Alternativ für Deutschland (AfD) i Tyskland, Sverigedemokratarna, Sannfinnene i Finland, Borgerrettspartiet i Tsjekkia, Lov og rettferdighetspartiet i Polen, Flamsk interesse i Belgia, Dansk Folkeparti (DF), samt Österreichische Volkspartei (ÖVP) og Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) i Østerrike.
Les også: Tysklands godhetsregime splitter Europa
Ved siden av mange partiers offentlige uttalte motvilje mot å samarbeide med «Bevegelsen», finnes det også valglovgivninger i flere europeiske stater som kan sette en bremser på Bannons planer om å dreie europeisk politikk i en mer nasjonalkonservativ retning. Lover som forbyr, eller som setter alvorlige begrensinger på utenlandsk støtte til nasjonale valgkampanjer, eksisterer i Frankrike, Spania, Tyskland, Ungarn, Tsjekkia, Belgia, Østerrike og Polen.
Det finnes flere populistiske og nasjonalkonservative partier som har gitt blandede signaler om å bli en del av «Bevegelsen» – blant annet Fidesz i Ungarn og Vlaams Belang (flamsk interesse) i Belgia. I Nederland, har Geert Wilder og hans anti-islamske Partij Voor de Vrijheid ønsket initiativet velkommen, men er fortsatt avventende til å ta en aktiv del i bevegelsen. Det venstrepopulistiske italienske partiet Femstjernebevegelsen – overraskende nok – vurderer også å bli med.
Per dags dato har «Bevegelsen» dog kun tre medlemmer: Det høyrepopulistiske partiet Ligaen og nasjonalkonservative «Brødre av Italia» i Italia, samt det nasjonalkonservative Folkepartiet i Belgia. Selv om Marine Le Pen og hennes «Nasjonal union» i Frankrike innledningsvis var skeptisk til å gi en amerikaner som Bannon innflytelse i europeisk politikk, har hun nå forandret mening og partiet hennes kommer til å bli en offisiell del av «Bevegelsen» i nærmeste fremtid.
– Det handler om identitet, dummen!
Flere vestlige liberale medier gir Steve Bannon mye av skylden for at nasjonalkonservative krefter får økt oppslutning over hele Europa, men en slik analyse stemmer ikke overens med dataene. Den konservative bølgen startet lenge før Bannon i det hele tatt var en del av det offentlige politiske landskapet – både i USA og Europa.
Den nasjonalkonservative trenden i Europa startet for rundt to tiår siden og har forsterket seg gradvis over hele kontinentet helt frem til Den globale finanskrisen i 2008-2009 og den påfølgende Eurokrisen. I etterkant av disse krisene begynte trenden å intensivere seg voldsomt, før den virkelig skøyt i taket som en konsekvens av Migrasjonskrisen – og kulminerte i Brexit.
Bannon er således en del av større nasjonalkonservativ vekkelse, men ikke på noen som helst måte en person som har satt i gang en nasjonalistisk trend i Europa. Ifølge Dr. Alfred Gusenbauer, kanseller for Østerrike i 2007-2008, er grunnene bak utviklingen todelt. Det handler om spørsmål om identitet på grunn av masseinnvandringen, og det handler om deindustrialiseringen av store deler av det rurale Europa som har ført tap av jobber for arbeider- og middelklassen i hopetall.
Dr. Gusenbauer forklarer trenden som følger:
– På 90-tallet i USA handlet det om økonomi med Bill Clintons berømte utsagn: «Det handler om økonomi, dummen!». I Europa, i hvert fall for øyeblikket, kan man si: «Det handler om identitet, dummen!» Identitet virker å være den underleggende grunnen for Brexit, den katalonske utfordringen, økende xenofobi og antisemittisme, flyktningkrisen og elementer som er koblet til dette, argumenterte han under en konferanse i Berlin 13. desember 2018.
Han mener også den økonomiske utarmingen av distriktene spiller en viktig rolle i utviklingen:
– Det finnes steder i Europa hvor man klart kan se negative sosiale resultater av deindustrialisering. Ta for eksempel Frankrike. Tradisjonelt hadde man ganske robuste industrier i mindre byer, men dette finnes knapt ikke lenger. Byer som en gang hadde 50.000 innbyggere, har nå kun 2000-3000.
Les også: De gule vestene og maktesløse franske presidenter
– Det er som om det finnes flere mindre Detroit i store deler av det rurale Europa. Disse områdene opplever stor nedgang i tilbud i sosiale tjenester, utdanning og helse. Det finnes ikke heller offentlig transport – ikke engang barer eller restauranter hvor folk kan samles, sier han.
En politisk korsvei
Så lenge disse grunnleggende samfunnsrelaterte utfordringene fortsetter å ulme i overflaten, ligger alt til rette for at populistene og de nasjonalkonservative kommer til å fortsette å ha politisk medvind i seilene. For første gang i historien står Europas velgerne foran en reell politisk korsvei i et demokratisk valg for Europaparlamentet.
Enten blir det mer av det samme, eller så kan det liberale Europa bli vingeklippet av nasjonalkonservative krefter, og en ny vei staket ut.