De britiske statsviterne Roger Eatwell og Matthew Goodwin har i en grundig belagt bok, den makeløst gode og viktige National Populism. The Revolt Against Liberal Democracy, tatt for seg det som kanskje er den sterkeste politiske strømning i vår tid, og en som etter alt å dømme kommer til å bli ennå sterkere.
Politikken, slik man finner den i vestlige land, det liberale demokratiet, har fjernet seg mer og mer fra det folk flest ønsker, og motviljen mot dem, eller oppgittheten, har blitt sterkere og sterkere, tiår for tiår.
Folkets reaksjoner, skriver de to, har blitt feiltolket av massemedia og andre fordi disse bare har sett dem i korttidsperspektiv, som reaksjon på forbigående kriser som finanskrisen av 2008 eller flyktningkrisen av 2014, valget av Trump eller Brexit.
Forskningen viser også at det er villedende å påstå at nasjonalpopulistene er irrasjonelle bigotte, arbeidsløse tapere og sinte gamle menn. Ser man på primærvalgene i USA, tjente den gjennomsnittlige Trumptilhenger 72.000 dollar, den gjennomsnittlige Clintontilhenger 61.000 og gjennomsnittsamerikaneren 56.000. I virkeligheten spilte økonomi liten rolle; det som tellet var holdninger til rase, kjønn og kulturell endring.
Det dreier seg, som Eatwell og Goodwin viser, ikke om en autoritetsdyrkende strømning, en som setter sin lit til en mektig fører. Tvert imot ønsker nasjonalpopulistene mer demokrati, eller et virkelig demokrati for å bruke det uttrykket, og de står fjernt fra nyfascistiske bevegelser. Dette henger sammen med politiske motsetninger innen vestlige demokratier der store grupper (med god grunn) føler seg tilsidesatt og tynt (her i Norden har Lars Olsen skrevet boken Eliternes triumf og Det forsvundne folk) mens andre mindre men mektigere grupper er godt fornøyd med situasjonen.
Nasjonalpopulismens voksende styrke og det liberale demokratiets svekkelse tap skyldes fremfor alt det som forfatterne har oppsummert som de fire D’ene, Distrust (Mistillit), Destruction (Ødeleggelse), Deprivation (Berøvelse) og De-alignment (Flokkoppløsning).
Mistilliten (Distrust) skyldes at demokratiene blir stadig mer dominert av en høyt utdannet elite, og i tilknytning til denne en politisk korrekt agenda som særlig er rettet mot identitetsspørsmål. I tillegg kommer de ledendes frykt for folkemakten, som ble forsterket av fascismens og lignende bevegelsers fremvekst i forrige århundre. Overnasjonale organer blir følgelig betraktet som vernetiltak mot folkemakt, og blir stadig flere og sterkere, mens folkets og de ledendes holdninger mer og mer tar hver sin retning: 71 prosent av EUs politiske og økonomiske elite mente de hadde tjent på medlemskapet men bare 34 prosent av folket mente det samme, og mens så mange som 50 prosent av elitene mente at politikerne ikke brød seg om hva folket mente, syntes nesten 75 prosent av folket det samme (104).
Grupper med høy utdannelse har usurpert mer og mer av makten i liberale demokratier: I 1945 var halvparten av den britiske Labour regjeringen arbeidere, men under Tony Blair i slutten av 1990-årene var bare en statsråd det, og prosenten parlamentsmedlemmer med slik bakgrunn var i 2017 bare 3 prosent. Norge og de andre liberale demokratiene kan sikkert utvise noe tilsvarende. Mistilliten er altså vel begrunnet.
Ødeleggelsen (Destruction) viser seg i form av innvandring. Legitime, og viktige, spørsmål om innvandringen blir ikke tatt opp av ledende politikere og massemedia. Det er, skriver Eatwell og Goodwin, god grunn til å drøfte hvor mange innvandrere man kan gi plass til, hvilke ferdigheter disse innvandrerne bør ha, og om innvandrere bør ha samme adgang til fellesgodene som de innfødte har. Og, som norsk forskning nylig viste, betyr innvandring et angrep på det norske likhetsidealet – den norske underklassen taper mens overklassen vinner.
Det bidrar trolig til å delegitimere velferdsstaten: Den amerikanske statsviteren Martin Gilens viser i boken Why Americans Hate Welfare, at hovedgrunn til hatet er at velferden går til fattige som ikke fortjener det, det vil si late mennesker som ikke vil arbeide – som det etter deres mening finnes flest av blant afroamerikanere.
Men om innvandrerne har ønskelige ferdigheter, er også et spørsmål som blir neglisjert: I USA er bare 15 prosent av innvandringen begrunnet med yrke mens 65 prosent er begrunnet med familiebånd – slik den trolig er her og i andre vestlige land. Likeså neglisjerer man spørsmålet over hvor mye av fellesgodene som skal gis til innvandrere i form av økonomisk støtte.
Selv en ikke særlig tallrik innvandring kan også endre landet på andre måter – derfor frykter folket at den kan ødelegge rotfestet levemåte: I åtte av ti europeiske land er over femti prosent enige i at innvandringen fra muslimske land må stoppes mens fra ni til 32 prosent er uenige. Synet, at verdifulle trekk i nasjonalkarakteren bør bevares, har mye for seg: Hva, for eksempel, med den usedvanlig høye tilliten nordmenn imellom som kan ha vært like høy i middelalderen – det viser behandlingen av den tids drapssaker.
Betegnelsen blåøyd for (vel stor) tiltro til andre er et indisium på at nordmenn har vært klar over dette særtrekket. Og nasjoner er, som Azar Gat viser i sin Nations, ikke nyskapninger, laget av overklassen (Gud være lovet for det), men har dype, gamle røtter: Norge er en gammel nasjon – svenskene brukte for mer enn 750 år siden klengenavnet bagger (sauebukker) på nordmenn, som Håkon Håkonsons saga viser.
Hva angår berøvelse (Deprivation) har, slik Thomas Piketty i sin Capital in the 21st Century, viste, utviklingen mot større likhet i inntekt og formue stanset opp. I stedet har den økonomiske ulikheten økt fra 1985 til 2013 i land etter land – i Sverige, Danmark, Norge, Tyskland, Nederland, Italia, Canada, Frankrike, Japan, Australia, Storbritannia, USA, dette fordi den del av bruttonasjonalinntekten som går til arbeidere krymper – hovedgrunnen er økte lønninger til de best betalte. En undersøkelse av 9 europeiske land, pluss USA og Canada viser at i alle land, bortsett fra Tyskland, Belgia og Canada, mener over 50 prosent at samfunnet er brukket opp og at det er i forfall. I de samme landene, unntatt Sverige og Polen, mener over 50 prosent at deres barn vil få et verre liv enn de har.
Resultatet av denne utviklingen ser vi som flokkoppløsning (De-alignment), større skifter fra parti til parti ved valg, voksende vilje til å støtte nye partier, nye verdistyrte konflikter, sterkere følelse av fremmedgjørelse og apati, særlig hos arbeiderne, og et slående forfall av grunnfjellsstøtte for bevegelser som en gang var dominerende.
Spørsmålene man strides om endret seg også. Før var det økonomisk omfordeling, arbeide, skattlegging og statens rolle i økonomien. Nå er det innvandring, etnisk endring, europeisk integrering, flyktninger og sikkerhet (islam og terrorisme). Dette viser seg som en dyp kulturkonflikt, en kamp mellom uforlikelige verdier. I Europa har prosenten som ikke følte seg knyttet il noe parti økt til 45 – omtrent den samme utviklingen som i USA.
Skal man tenke fremover, må man ta i betraktning disse fire D’ene som skyldes at eliten får et stadig fastere grep om styringen i de liberale demokratiene som, naturlig nok, har ført til at de brede lag av folket er på leting etter løsninger som svarer bedre til deres ønsker – og derfor dårligere til elitens. Det kommer til å fortsette: Det er lite sannsynlig at eliten kommer til å lykkes med sine forsøk på å dressere folket til å glemme sine ønsker og interesser.