Skjev fremstilling av vestlig og islamsk historie er et problem, mener Kristoffer Tyssøy Høisæther.
Kristoffer Tyssøy Høisæther skrev i forrige uke en mye lest og delt tekst om de svært forskjellige fremstillingene av vestlig og islamsk historie i norske lærebøker. Han skrev først kun med fornavn, men etter at flere nettsteder har omtalt ham med fullt navn, velger han nå å stå frem i Resett.
Han forteller om hvordan han kom på sporet av temaet.
– Det var helt tilfeldig. Vi hadde et forberedende fag til masteroppgaven og i et av fagene skulle vi analysere en fremstilling i et medie. Så fant jeg en lærebok på biblioteket og tenkte jeg skulle analysere hvordan det skrives om middelalderen, et tema jeg har sterk interesse for og mye kunnskap om. Mitt førsteinntrykk var at det forelå helt andre premisser for måten vestlig historie fremstilles på i forhold til historien til andre kulturer. Korstogene fikk en spesielt kritisk vinkling, med mye blod og gørr.
Da han i andre semester skulle lage en prosjektoppgave, hadde han skiftet tema til lærebokanalyse om forskjellen ei fremstillingen av vestlig og islamsk verdenshistorie.
– Jeg merket motvilje. Ikke fra veilederen, men i seminargrupper møtte jeg motstand fra andre universitetsansatte.
Bakgrunn: Norske lærebøker fremstiller eureopeere som overgripere og skjønnmaler islam
Søppel
Året han skulle skrive masteroppgaven deltok han på et seminar.
En professor ved universitetet hadde fått i oppgave å gi studentene en detaljert tilbakemelding.
– Han brukte ordet søppel om oppgaven, og han virket opprørt og nærmest personlig fornærmet over hva han leste. Kildene var upålitelige fordi jeg refererte til Bernard Lewis, en anerkjent Midtøsten-historiker som har stilt seg kritisk til akademiske utviklinger innenfor sitt felt de siste tiårene. Jeg hadde også en referanse til Bat Ye’or for å sette søkelyset på en rekke historiske hendelser med kristne i en klar offerrolle, som ikke blir viet noen oppmerksomhet i lærebøkene. Kritikken baserer seg ikke på hva forfatterne skriver, men det virker som om de avfeies basert på professorenes oppfatning av deres politiske ståsted.
Ifølge mastergradstudenten ville professoren ikke engang lese hele oppgaven.
– Det fascinerende var at jeg ikke ble arrestert på noen argumenter. Det var mer konklusjonene og måten jeg satte ting på spissen som ble kritisert.
Han forteller at han i sensuren ble kritisert for å vise manglende evne til å nyansere og kontekstualisere sine funn.
–Er det en fare for at du har gått i motsatt retning og blitt unyansert selv?
–Det virker som det mangler en middelvei. Om man trekker noen “uønskede” slutninger blir man med en gang stemplet. Andre må svare på om jeg går i motsatt retning, men jeg mener å ha avslørt en tydelig dobbeltstandard i historiefremstillingen.
– Hvorfor er dette et etisk problem?
– Det handler om hva slags versjon av historien som blir videreformidlet. Det skaper et galt inntrykk av historien og noe jeg har møtt flere ganger på universitetet. En vanlig holdning er at Vesten har mye mer å skamme oss over enn andre. Man har en selektiv utvelging av hvilke tema man snakker om og hva man ikke omtaler.
–Hvorfor har det blitt slik?
–Jeg leser jo kommentarfeltet i innlegget mitt, hvor enkelte peker på ulike årsaker til dette, som stortingsmeldinger eller internasjonale initiativ. I hovedsak tror jeg det dreier seg om kulturen og samfunnet disse bøkene er produsert i. For forfatterne er det en kultur hvor det er legitimt å utøve kritikk av Vesten, men skriver man noe som kan tolkes som støtende overfor minoriteter, så står det statsfinansierte pressgrupper og journalister klare til å kritisere deg. Forfatterne er nok i det minste underbevisst klar over dette og det preger måten de skriver på. Det er heller ikke til å legge skjul på at enkelte av forfatterne har mer tydelige politiske overbevisninger de forsøker å fremme.
– Ingen vil skrive eller utgi en lærebok som blir kritisert for å være stigmatiserende overfor minoriteter. Veldig få skoler vil tørre å kjøpe lærebøker som får denne typen kritikk, så det er nok også økonomiske årsaker til det hele.
– Har lærebokforfattere reell ytringsfrihet?
– Jeg tror de er selvsensurerende, fordi de vet hvor rammene går for ytringsfriheten. Man kan selvsagt skrive hva man vil, men da blir det ikke utgitt. Om man vil fortsette å skrive lærebøker er det reelle begrensinger.
– Har du noen planer om å videreføre arbeidet ditt med lærebøker?
–Jeg tror at mitt masterarbeid kun viser toppen av isfjellet, og det er en rekke temaer som kunne vært interessant å undersøke. Akkurat nå er hvordan kvinner og kjønnsroller fremstilles noe jeg ønsker å undersøke mer gjennomgående. Én av lærebøkene går for eksempel svært langt i å demonisere moderne husmødre, og som nevnt i innlegget mitt gir også lærebøkene inntrykket av at europeiske kvinner historisk sett har blitt mer undertrykt enn kvinner ellers i verden . Dette er en tidkrevende prosess som blir på eget initiativ og egen fritid, siden jeg for tiden studerer til å bli lektor.