I Aftenpostens nettutgave for 31.01.19 kan man lese en kronikk av Ragnhild Sørbotten Moen, stipendiat ved Universitetet i Agder, som er basert på hennes doktorgradsarbeid, der hun har intervjuet radikaliserte islamister som har kommet seg ut av det ekstreme islamistiske miljøet. Kronikken har tittelen «Derfor blir noen ekstremister», og tittelen gjør meg virkelig nysgjerrig på hva hun kan ha funnet ut.
Men jeg kan si med en gang, at jeg dessverre må konstatere at hun overser helt selve nøkkelinformasjonen, og overhodet ikke forsøker å finne ut hva som gjorde at disse personene helt spesifikt søkte mot den ekstreme islamismen, og ikke heller søkte tilhørighet til et annet miljø eller en annen organisasjon, for eksempel mer tradisjonelle kriminelle gjengmiljøer eller sågar et muslimsk miljø av mer moderat karakter.
Les også: Den stakkars radikaliserte muslimen
Hvorfor valgte de den sannsynligvis mest voldelige, brutale og diktatoriske utgaven av ideologier i vår tid? Men dette spørsmålet berører hun overhode ikke, og derfor må jeg dessverre si at hennes undersøkelse fremstår som overfladisk og temmelig uinteressant.
Selv synes Moen at de svarene de tidligere radikale islamistene gir som motivasjon for å slutte seg til ekstrem islamisme er overraskende, fordi de ikke forteller om hat, ikke om søken etter makt, men om «brutte bånd, sårbarhet, utenforskap og skam».
For min del, kan jeg si at jeg finner det særdeles overraskende, at Moen kan mene at dette er overraskende. Det er en velkjent sak fra mange tiår tilbake at unge mennesker som søker til ekstreme gjengmiljøer av ulike slag, har hatt en sterk opplevelse av utenforskap, manglende omsorg og trygge relasjoner og er på søken etter tilhørighet og vennskap i en gjeng av et eller annet slag.
At ekstreme islamister kan fortelle om det samme, burde ikke overraske noen og aller minst en forsker, som burde kjenne til all den viten som eksisterer om kriminelle gjengmiljøer, nynazister, rasistgrupper og andre ekstreme organisasjoner. Alle som kommer nærmere inn på dem som har søkt til slike miljøer, forteller om det samme. De fleste som har kommet inn i slike miljøer, har gjerne en oppfatning av å være utstøtt og av å ikke høre til noe sted, samt mangle trygge voksenrelasjoner.
Se også: Den sjokkerende historien om hvordan Norge åpnet døren for radikal islam
I den forbindelse bør det nevnes, at den selvoppfatningen unge mennesker har, og deres meninger om andres skyld i deres manglende trygghetsfølelse ikke umiddelbart trenger å være objektivt riktig. Mange mennesker går rundt i vårt samfunn og opplever seg selv som ofre for andres forsømmelser, uten at det alltid stemmer med virkeligheten. Deres opplevelse er virkelig nok, men det kan ofte være så som så med selvinnsikten hos mange unge mennesker.
I mitt arbeid som lærer gjennom snart 40 år, har jeg sett mange eksempler på mennesker som helt mangler innsikt i sin egen rolle overfor fellesskapet, og som er overbevist om at de er utstøtt, mobbet og mislikt av andre, mens alle vi rundt dem tydelig kan se at det er deres egne usympatiske holdninger og oppførsel overfor andre som gør at de er upopulære og mislikt av andre. Det er dessverre meget utbredt blant mange unge mennesker, voksne også, å gi andre skylden for sin egen dårlige oppførsel.
Jeg tviler ikke på at disse ekstreme islamistene som Moen har intervjuet, selv anser seg som ofre, og den følelsen er jo helt klart reell for dem selv, selv om den objektivt sett kanskje har en del nyanser som de ikke evner å se, men det essensielle spørsmålet for en forsker burde være, hvorfor i all verden søker disse menneskene mot ekstrem vold og brutalitet for å bøte på sin egen opplevelse av å være et offer for andres svik og omsorgssvikt?
Offerfølelse
De aller fleste av oss har hatt opplevelser av svikt, av utenforskap, av nederlag og ydmykelser i vår oppvekst. Men de fleste av oss forsøker på tross av dette å ikke hengi oss til offerfølelsen og ikke motivere våre dårlige handlinger med at det er andres feil, men vi oppsøker kanskje psykolog, vi forsøker å finne et sundt, inkluderende miljø, en sportsklubb eller en annen organisasjon, vi tar utdanning og håper å finne venner der.
Mange av oss har vært både usikre, hatt psykiske lidelser, angst, følt oss krenket og ydmyket, men dette har aldri motivert oss til å søke mot vold, brutalitet og undertrykking av andre. Så hva er det helt spesifikt som gjør at disse ungdommene, som søker den ekstreme vold og brutalitet i islamismen, søker mot akkurat dette?
Se, DET er det interessante spørsmålet i denne sammenhengen, og ikke deres egen opplevelse av utenforskap og svik, for det vet vi svært mye om fra før av, og det er noe som de aller fleste av oss har opplevd i mindre eller større grad. Særlig i min generasjon opplevde de fleste av oss å få juling, å bli straffet hardt og vært ofre for autoritære foreldres regime. Men søker vi dermed etter vold og brutalitet for å gjenopprette vår selvfølelse? Nei, i svært liten grad.
Og her er vi inne på et vesentlig poeng. Moen skriver følgende om disse krenkede personenes motivasjon for å slutte seg til ekstrem islamisme: «Likt for dem jeg har snakket med, har vært at de bar med seg emosjonelle sår som hadde skapt en skamfølelse og en søken etter gjenreisning av verdighet og mening. Og den islamistiske propagandaen tilbød nettopp dette».
Som man ser, er det viktig for disse personene å overkomme sin skamfølelse og gjenreise sin verdighet. Og denne gjenreisningen tilbyr altså den ekstrem islamisme. Men nøyaktig hva i den islamistiske propagandaen er det som innebærer en gjenreisning?
Her savner jeg meget sterkt en drøfting fra kronikkforfatteren av begrepet ære. Det hersker ikke tvil om at ære er et meget sentralt begrep for å forstå muslimsk kultur. Det er velkjent gjennom norske medier at en krenkelse av æren til en muslim eller en muslimsk familie, krever tiltak for å gjenopprette æren. Og jeg synes det er mer enn merkverdig at en doktorgradsstudent ikke kommer inn på dette meget sentrale begrepet for en muslim.
Æreskultur
Når hun skriver «gjenreisning av verdighet», så høres dette mistenkelig likt «gjenopprette æren» i mine ører. Og hvordan gjenoppretter en tradisjonell muslim sin ære? Jo, tradisjonelt sett skal æren gjenopprettes ved et offer, gjerne et drap. Æresdrapet kan være på en datter eller en kone eller et drap på en slektning av den som har krenket en families ære. Dette er den tradisjonelle muslimske tankemåten i mange muslimske land, og mitt inntrykk er at denne måten å tenke på, sitter dypt hos mange muslimer, som en grunnleggende slektsarv.
Norske gjennomsnittsmuslimer praktiserer ikke dette i sitt dagligliv, og all ære til dem for å begynne å tilpasse seg norske verdier, men tilbake hos svært mange av dem, sitter visst likevel en dyptfølt opplevelse av at det verste overgrepet de kan oppleve, er å få sin ære besudlet eller krenket. Og her er vi ved selve nøkkelen for å forstå hvorfor ekstrem islamisme har så sterk tiltrekningskraft på akkurat muslimer: Islamismen tilbyr rå makt, vold, brutalitet og fri tilgang til kvinnelige sexslaver. Alt det en muslimsk mann søker etter i de ekstreme utgavene av islamisme. Snakk om å få sin ære gjenopprettet som medlem av IS! Fritt frem for avkapping av lemmer, halshogging, rå brutalitet og daglig sex med kvinnelige slaver!
Det burde virkelig interessere en seriøs forsker å undersøke i hvilken grad disse meget autoritære og voldelige verdiene fra mange muslimske land fremdeles ligger og ulmer i ubevisstheten hos en del muslimske menn også i Norge. Samt om hvorvidt følelsen av å bli krenket og ydmyket trigger og utløser disse mekanismene som har dominert i mange muslimske land i uminnelige tider. Logikken som ligger bak det å gjenopprette sin ære, er at den krever ofre, i form av undertrykking og drap.
Lettkrenkete muslimer
Jeg vil på ingen måte mene at muslimske menn flest i Norge er potensielle islamister. Jeg kjenner mange muslimer og vet godt at de fleste av dem som lever i Norge er fredelige og godt integrert. Men jeg har hatt så mye med muslimske ungdommer å gjøre, at jeg har registrert at det synes å være et utbredt karaktertrekk å reagere meget sterkt på ydmykelser.
Mange unge muslimer fremstår som lettkrenket og nærtagende og deres tildels voldsomme reaksjoner på noe som for andre er småting, kan ofte synes uforståelige på omgivelsene. Og så er spørsmålet: Er det vårt ansvar å skjerme disse unge fra helt normale omgangsformer i Norge, for derved å ikke trigge en overdreven æresfølelse? Skal vi tilpasse oss de ekstremt nærtagende og lettkrenkede?
Jeg har inntrykk av det er det som er løsningen i det norske samfunnet. For ikke å trigge æresfølelsen og lettkrenketheten hos en del muslimer, finner vi oss i at det er vi som først og fremst bør tilpasse oss dem og ikke de som har ansvar for å akseptere at i Norge så må vi faktisk tåle en del krenkelser og ydmykelser fordi vi har full ytringsfrihet.
Tilpasningslinjen
Vi ser det godt når rasende muslimer går i gatene og protesterer mot blasfemi mot profeten og krever straff for blasfemi. Deres æresfølelse er av et helt annet slag enn vår, og troende i Norge må pent nøye seg med at deres tro krenkes og hånes på det groveste.
Her har våre myndigheter valgt tilpasningslinjen. Det er fint og flott å være vennlig mot våre nye landsmenn, men vi bør aldri ofre de idealene vi har kjempet hardt for gjennom mange generasjoner!