Jeg skal forsøke å gi en oppskrift på en human og bærekraftig innvandringspolitikk. Det vil dukke opp ord som umiddelbart dømmer meg som ekstremist. Men jeg bryr meg ikke.
Vi – det vil si Norge som nasjon – er i en alvorlig situasjon som vil føre til nasjonal utslettelse i løpet av få tiår, hvis dagens politikk videreføres.
Jeg kikket nylig på en video av den omstridte kanadiske filosofen Stefan Molyneux, hvor han tar for seg et offentlig dokument utarbeidet av irske myndigheter. Hovedpoenget er: Hvordan kan Irland tilpasse seg det faktum at befolkningen vil øke med minst en million mennesker fram mot 2040. Det snakkes om boligbygging og andre tiltak.
Men som Molyneux påpeker: Dette er ikke en uunngåelig fremtid, dette er politiske valg. Våre politikere velger faktisk å bytte ut befolkningen. Migrasjonen kan stanses så og si over natten med enkle grep. Men det mangler politisk vilje.
Europa har mistet viljen til å overleve, som Douglas Murray skrev i sin tankevekkende situasjonsrapport Europas underlige død.
Vil Tyskland fortsatt være Tyskland hvis det ikke bor noen tyskere der, og alle Bierstuber er omgjort til moskeer? Er Tyskland bare et stykke land? Helt uten kultur, historie, tradisjon? Er det derfor Merkel føler avsky når noen gir henne et tysk flagg?
Det samme spørsmålet kan man stille om Norge. Vi er en supertanker uten skipper, vi er Helge Ingstad på vei mot katastrofen. Men ingen bryr seg. Vi må fortsette som før, late som ingenting, sier Bent Høie i begravelsen til en halshugd ung norsk kvinne.
Jeg har unger som liker såkalt avansert LEGO. Noen ganger gjør de en liten feil, så opplever de noen timer senere at de plutselig ikke kommer videre. Da sier jeg, tross den gråten som umiddelbart kommer:
– Du må rive alt, og begynne på nytt.
Slik er det med vår innvandringspolitikk. Den er basert på løgner, feil virkelighetsoppfattelse og mangel på sunn fornuft.
Men innvandrerne som har kommet hit er ikke skyldige. Det er oss, dvs. velgere, politikere, media og akademia som har sviktet. Jeg vil se barna mine i øynene om tyve år, derfor legger jeg ut mine tanker om en bærekraftig innvandringspolitikk her.
Punkt 1: Steng grensene
Dette punktet forklarer seg selv. Når vi vet at hver eneste ikke-vestlig innvandrer koster felleskassen et sted fra 4,2 milloner (Brochmann 1) til 10 millioner eller mer (Finansavisen) så sier det seg selv at vi kan ikke fortsette å fylle på uten at oljepengene tilslutt er brukt opp.
Dessuten er det vanskelig å finne tegn på alle de kulturelle fordelene som vi har blitt lovt i flere tiår. Det fargerike fellesskapet er en utopisk drøm. Det vi opplever nå er en diaspora, som Paul Collier har beskrevet så godt.
Hvordan stenge grensene? Her følger noen enkle regler som kan innføres, uten å bryte med noen internasjonale lover:
a) Ikke aksepter asylsøkere som kommer fra trygge land (omfatter så og si alle asylsøkere)
b) Overfør kravet om identifikasjon til den som søker asyl
c) Kutt ut mesteparten av den økonomiske støtten til de som søker asyl
Punkt 2: Slutt å del ut statsborgerskap til alle og enhver
Folk som har rømt på grunn av forfølgelse trenger ikke norsk statsborgerskap for å bli beskyttet. Dette gjør det lettere å returnere folk når en krig er over, slik intensjonen i alle internasjonale traktater om flyktninger faktisk er.
Punkt 3: Kriminalitet tolereres ikke, fører til umiddelbar utvisning
Jeg snakker om grov kriminalitet, ikke parkeringsbøter, bare så det er helt klart. Hvis vi gir folk beskyttelse, og de svarer med voldtekter, narkosalg og gatevold, så må vi faktisk sette foten ned. Slike elementer er akkurat de som gjør at den totale kostnaden ved innvandring blir så høy, både økonomisk og menneskelig.
Vi kan ta en liten pause her. Hvis disse tiltakene er tilstrekkelig, så kan vi kanskje leve med å bruke noen tusen milliarder på resultatene av 40 års mislykket innvandringspolitikk. Men: Ønsker vi å opprettholde en viss form for velferdsstat, og bygge et trygt og velstående samfunn for våre barn? Da må vi faktisk gjøre flere tiltak.
Punkt 5: Gjør som Prøysen, rett opp feila fra i går (eller fiks LEGOen)
Mange titusener har fått opphold i Norge på feilaktig grunnlag. Det er selvfølgelig ikke uproblematisk med repatriering. Det er tross alt ikke innvandrerne som har skyld i at norsk asylpolitikk har vært naiv og idiotisk i lang tid. Selv de som har løyet for oss har jeg forståelse for, belønningen er tross alt evig forsørgelse på noen andres regning.
Men: Jeg vil argumentere for en human, trinnvis og tydelig politikk som tar til orde for massiv repatriering, på frivillig grunnlag.
Også her kan man starte med de som nettopp har ankommet. Flesteparten av disse kan sendes tilbake uten særlig seremoni. Syrere, irakere, afghanere, marokkanere, somaliere, flere kan nevnes. Vi bør dog behandle de med respekt, siden våre idiotiske ledere nesten har invitert de hit.
Vi kan for eksempel gi de et tilbud om en engangssum for å få en god start etter retur. 100.000 norske kroner er en formue i de landene de kommer fra. Men samtidig må vi understreke at dette tilbudet er åpent i en kort periode.
De må samtidig få beskjed om hva som skjer videre for de som ikke tar imot tilbudet om frivillig hjemreise. Da handler det om redusert økonomisk støtte, og i ytterste konsekvens tvangsutsending uten økonomisk kompensasjon.
Så kan man egentlig bare fortsette så langt det er nødvendig. Målet er å skape et godt Norge for nordmenn, men også for innvandrere som jobber, bidrar og er positive innslag i vårt samfunn.
Jeg vil også argumentere for at alle innvandrere som forsørger seg selv, og ikke belaster fellesskapet, skal få et amnesti fra alle mine overnevnte forslag. Er du en som går på jobb, forsørger din familie, betaler skatt og ikke bedriver kriminalitet? Da er du etter mitt skjønn velkommen.
Dessverre er slike innvandrere, særlig hvis vi snakker om MENA, i mindretall.
Er dette realistiske politiske idéer? Selvsagt ikke. Som Mark Steyn sier det:
– Vi vil være opptatt med å diskutere kjønnsnøytrale toaletter når mullahene atombomber Washingthon DC.