Den 20-årige russiske borgeren som er terrorsiktet etter knivstikkingen i en Kiwi-butikk i Oslo, er tvangsinnlagt på sykehus og utredes for psykisk sykdom. Det opplyste forsvareren hans, advokat Ola Lunde i forrige uke.
– Jeg har hele tiden hevdet at han var syk, og dette styrker det inntrykket, sa Lunde.
Forsvareren opplyser at det er mistanke om at klienten er schizofren.
– En del av etterforskningen handler om å få avklart hans psykiske tilstand, bekreftet pressekontakt Martin Bernsen i Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
Dermed ikke terrorisme?
Spørsmålet reiser seg dermed om denne saken dermed kan løftes ut av islamismens ideologi og helt over i patologiens? Mange islam-apologeter vil ønske det velkommen. På den måten kan man gjøre gjerningsmannen til et offer og berolige seg selv om at islam ikke er et problem. Gjerningsmannens handlinger hadde ingenting med islam å gjøre, han var bare psykisk syk.
Religion og schizofreni
Men det er ikke uten videre tilfellet. Det er påvist at religiøse forestillinger kan utløse schizofrene episoder. Ja, det er svært mange parallelle symptomer mellom paranoid schizofreni og religiøse forestillinger. Svenn Torgersen, som er professor emeritus i klinisk psykologi skriver følgende i Tidsskriftet Den norske legeforening under tittelen «Paranoid schizofreni, paranoide psykoser og personlighetsforstyrrelser»:
– Sentralt i klassifiseringen av paranoid schizofreni står såkalte bisarre vrangforestillinger. Begrepet «bisarr» innenfor dette systemet står ikke for hva man i dagliglivet vil betegne som bisart. Med bisarr mener man noe som er utenfor vårt naturvitenskapelige verdensbilde. Eksempler er at vi har «gjester» fra ekstraterrestrielle verdener i hodet eller hjernen, og blir styrt av dem. Vi kan styre, eller bli styrt gjennom tankeoverføring, kan bli frastjålet eller stjele tanker, deler av kroppen vår råtner bort (ikke-medisinsk), renner vekk. Eksemplene er utallige på slike umulige vrangforestillinger. Men her støter vi på et problem. Sannsynligvis inneholder nesten alle religioner slike bisarre forestillinger.
Han skriver videre at «når man vurderer om en diagnose foreligger, må man ta i betraktning om væremåten kanskje er i tråd med den kultur man tilhører eller identifiserer seg med. Om tanker og opplevelser er i tråd med den kulturen, dreier det seg ikke om et symptom på en underliggende forstyrrelse og skal således ikke danne grunnlaget for en mental diagnose.»
Et problem for de som nå skal foreta diagnosen på knivstikkeren på Kiwi er at religiøse oppfatning i seg selv i en del tilfeller er så bisarre at man kan mistenke personen for å være psykisk syk. Man kan innbille seg/eller tro at det finnes en Gud/Allah/Jesus/Muhammed som snakker til deg og som ønsker at du gjør visse ting, og hvordan skal man skille dette fra «stemmer i hodet»?
Professoren anfører her at man i diagnosen må ta hensyn til hva som er vanlig i kulturen. Dersom altså store deler av befolkningen tror på en bisarr forestilling, skal det mer til for å kunne fastslå om noens oppfatninger er symptom på schizofreni. Han skriver:
«Et kompliserende element er at selv tanker som ville måtte betegnes som bisarre om man bare så på det formelle tankeinnholdet, er et integrert element av enhver kultur. Formelt sett temmelig massive paranoide vrangforestillinger finnes innenfor politiske subkulturer. Derfor er det ikke en lett oppgave å avgrense hva som er en forstyrrelse. Terskelen er såpass lav for å anvende betegnelsen personlighetsforstyrrelse at risikoen for å gjøre feil innenfor denne diagnosegruppen neppe er så stor. Men går man opp til paranoid psykose, blir det verre. Da skal personen skille seg ut fra kulturen eller subkulturen, bli oppfattet som «rar» (så sant ikke diagnosen indusert psykose «folie à deux»)) blir anvendt. Schizofreni, også paranoid schizofreni, krever virkelig et nytt sprang i psykopatologisk endring. Selv om den sosiale fungering kan være så noenlunde, er en aktiv pågående paranoid schizofreni noe som står frem som et massivt avvik fra det vanlige. Ser man på seg selv som en Kristus-skikkelse, en stor hærfører à la Djengis Khan eller en middelaldertids munk, kan man være paranoid psykotisk, ha en paranoid personlighetsforstyrrelse eller bare være en svermer.»
Når profeten din var gal..
I det minste med utgangspunkt i det som er normalt i våre dager, kan profeten Muhammed strengt tatt sies å ha lidd av både stormannsgalskap og muligens også paranoid schizofreni. Angivelig skal han ha hevdet at han fikk et direkte budskap fra Allah, som ble skrevet ned som Koranen. Muhammed hørte altså «stemmer i hodet.» Og denne stemmen beordret til dels uhyrlige ting samt påsto at alle andre var ute etter muslimene og ga dermed grunnlag for det vi kan kalle et kulturelt, kollektivt forfølgelsesvanvidd.
Det synes åpenbart for meg at religiøs indoktrinering i stor grad skaper en form for normalisert, kollektiv paranoid schizofreni med bisarre forestillinger. Omgås man kun likesinnede religiøse vil man fremdeles fremstå som og kanskje oppfatte seg selv som normal. Men for de som gis de bisarre forestillingene fra sin opprinnelseskultur, men som bor blant mennesker som ikke har disse samme vrangforestillingene, vil man lett få det inntrykk at det feiler en selv noe. Hvorfor tror ikke andre på Allah! Er det meg det er noe galt med?
Slik sett kan man ikke se bort fra at patologisk schizofreni lettere utløses hos religiøst oppdratte muslimer som flytter til eller vokser opp i et ikke-muslimske majoritetssamfunn. Man mister begrepet på en entydig «virkelighet». En der Allah finnes, og en der han ikke finnes.
Det er verdt å minne på denne sammenhengen mellom religion og paranoid schizofreni i disse dager hvor vi har flere tilfeller i Vesten av mennesker som hevder seg å handle i tråd med islam og roper ut «Allahu Akbar» i gjerningsøyeblikket, mens de av vestlige rettssystemer defineres som psykisk syke og utilregnelige.
På den måten tillates også islam og dens misjonærer å slippe unna ansvar for handlingene, mens det godt kan være at de bisarre forestillingene i islam nettopp var utslagsgivende for de psykosene som drapene angivelige ble utført under påvirkning av.
Når det er sagt, kan det godt være at enkelte av gjerningsmennene som påberoper seg Allah i gjerningsøyeblikket er solid plantet i patologiens domene uavhengig av kultur. Men når vi også vet at sterke traumer kan være utslagsgivende for schizofreni, er det ytterligere hensyn som peker mot at innvandring øker risikoen for at slike tikkende bomber løper rundt i vestlige samfunn. At man har vært utsatt for fare og vanskelige situasjoner, det vil si traumer, er jo nettopp noe som skal danne grunnlag for opphold og asyl.
Alt i alt er dette med å øke risikoen for de opprinnelige innbyggerne. Innvandringen gjør oss mer utsatt for vold, det er liten tvil om det, uansett om gjerningspersonene blir dømt utilregnelige eller ikke.