De har fått nok av sexisme og taushetskultur. Nå krever ansatte i EU-parlamentet et oppgjør med seksuell trakassering før europavalget i mai.
Det begynte med en liten notisbok med blomster på omslaget.
Der noterte franske Jeanne Ponté ned alt hun opplevde av sexisme og seksuell trakassering på jobb. Hver eneste hendelse ble dokumentert med tid, sted og navn på de involverte.
Etter hvert begynte hun også å fylle boka med vitnesbyrd fra kollegaer. Hun fortsatte med det i tre år. Historiene ble bare flere og flere.
I dag er det trolig den mest fryktede notisboka i Brussel.
Ponté står nå i sentrum for et voksende opprør mot kjønnsdiskriminering, seksuell trakassering og seksuelle overgrep i EU-parlamentet. Sammen med en gruppe på rundt 20 kollegaer har hun bestemt seg for å utfordre de folkevalgte før valget til nytt EU-parlament.
– Det vi vil gjøre, er å oppfordre kandidater til å undertegne en erklæring der de lover å kjempe aktivt mot seksuell trakassering og seksuelle overgrep, sier Ponté.
Erklæringen ble lagt fram mandag.
Neste uke vil initiativtakerne be EU-parlamentets president Antonio Tajani og lederne for de ulike partigruppene om å signere den.
Deretter vil utfordringen gå videre til andre kandidater som stiller til valg i mai.
Initiativtakerne legger ikke skjul på at de er frustrerte. De har allerede kjempet i flere år for å få tiltak på plass.
Hovedkravet har vært at alle parlamentarikere og ansatte må kurses, noe flertallet av de folkevalgte i EU-parlamentet også har gitt sin støtte til. Men noe obligatorisk kurs er fortsatt ikke blitt noe av.
I tillegg kreves det uavhengig tilsyn med håndteringen av varsler. Men heller ikke her har EU-parlamentet fulgt opp, konstaterer finske Anni Saga Hirvelä, en annen av initiativtakerne.
– Ingenting har skjedd. Ingen handlingsplan, ingenting.
I oktober lanserte ansattgruppen bloggen MeTooEP, en digital versjon av Pontés notisbok med anonymiserte historier. Om lag 50 personer skal ha fortalt dem om opplevelser med sexisme, seksuell trakassering og seksuelle overgrep.
Initiativtakerne forteller om et miljø med lange arbeidsdager, manglende skille mellom jobb og privatliv og mange unge kvinnelige ansatte på usikre kontrakter. I et slikt miljø er det avgjørende med sterke tiltak for å forhindre maktmisbruk, fastslår Hirvelä.
Hun mener gruppen har skapt oppmerksomhet om problemet på en helt annen måte enn før. Det i seg selv kan bidra til å forandre kulturen, mener hun – selv om de institusjonelle endringene har uteblitt.
– Jeg tror folk nå har skjønt at de er under lupen, at de ikke går fri, sier Hirvelä til NTB.
Den første hendelsen Ponté skrev om, fant sted bare noen dager etter at hun begynte å jobbe som assistent i EU-parlamentet i 2014.
Da var hun 23 år gammel. Hun var med på et lobbyarrangement der hun la merke til en eldre parlamentariker som stirret intenst på henne. Ponté unngikk ham. Men da hun skulle gå, grep han henne rundt livet og holdt henne igjen.
«Er du ny her? Jeg har ikke sett deg før. Er du journalist? Assistent? Skal vi ta en drink sammen på mandag?» spurte mannen.
Ponté skubbet vekk armen hans og sa nei. Så bestemte hun seg for å notere ned alle slike opplevelser – for å være sikker på at hun aldri bare ble vant til det.
– Det ble min måte å gjøre motstand på, forteller hun.