Statsminister Erna Solberg og den blå regjeringen brukte mye av sine første fire år på reformer som hverken har styrket regjeringens popularitet, eller har bidratt vesentlig til effektivisering av offentlig sektor eller tjenestetilbudet til innbyggerne. Det gjelder særlig kommunereformen og politireformen.
Dette ga et relativt dårlig utgangspunkt før valget i 2017. Hadde det ikke vært for Fremskrittspartiets imponerende valgresultat, ville trolig Jonas Gahr Støre ha blitt statsminister.
Erna Solbergs svar på dette har vært å intensivere arbeidet for å danne en flertallsregjering. Først med Venstre og siden også med KrF.
Men politikk er ikke matematikk. 2+1 blir ikke alltid tre og 3+1 blir heller ikke alltid fire.
Selv om vi er mange i dette landet som ønsker at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet holdes unna regjeringskontorene, er det ikke nok at regjeringen har et parlamentarisk flertall. Regjeringen må også levere politikk.
Se også: En borgerlig broilerregjering
Spørsmålet er hva slags saker regjeringen kan bli enige om, som vil bety en merkbar forskjell i velgernes øyne.
Kort tid etter at resultatet av regjeringsforhandlingene var klart, var for eksempel Jon Helgheim tydelig overfor Resett på at dette ville bety innstramminger. Et av punktene han pekte på var muligheten til å bruke bistandsmidler for å presse gjennom returavtaler.
Svaret fra vår nye bistandsminister Dag Inge Ulstein var imidlertid at dette ikke var aktuelt, og at det er galt å koble bistand til norske interesser.
Slike slag kan vi vente oss flere av de neste årene, selv om de fleste nok ikke vil nå utenfor regjeringsmøtene. Særlig for Høyre er dette et strategisk problem.
Det mest interessante med de siste og deprimerende meningsmålingene er ikke at Frp, Venstre og KrF rammes. De vil alltid være sårbare for kompromisser som vanner ut egenarten i deres politikk. Samtidig har organisasjonsapparatet i stor grad forståelse for at regjeringsdeltakelse krever at alle må gi og ta.
Et større problem er at Høyre også faller. Dette er nemlig nokså uvanlig, normalt har det vært slik at Erna og co. har gjort det bra på målingene når de andre partiene i samarbeidet har slitt.
Når Høyre lenge har gjort det bra på målingene er det trolig fordi partiet fremstår som styringsdyktig. Kanskje er problemet nå at velgerne i større grad oppfatter at styringsdyktighet i seg selv ikke er nok. Man må også levere politikk.
Her er det rett og slett vanskelig å vite hvilke kort Solberg-regjeringen skal dra opp av ermet, uten å ødelegge borgerfreden i eget hus.