Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole. Det har alltid vært en hard kamp om posisjoner fra etterkrigstiden og inn. Makt betyr alt og må vernes om.
Det var vel bare Jens Stoltenberg som en stakket stund fikk litt ro, men de kjempet fortsatt under ham.
Metoo-sakene mot Giske kom fra Hadia Tajiks fløy. Den vakre norskpakistaneren har ambisjoner og de manipulative evnene som skal til. Hun slår fra seg som hvilken som helst Ap-mann.
Ap gjorde et dårlig valg i 2017. Støre var derfor skadeskutt. Noen trodde han ville trekke seg og finne en internasjonal jobb. Derfor ble også utfordrerrollen aktualisert og Hadia grep sjansen etter Metoo. Sjarmøren Giske skulle tas, for han var en farlig sterk utfordrer.
Hadia presset på, DN og VG spilte med – og Støre lot det skje. Giske måtte gå.
Tiden har gått og Giske har nå fått en formell rehabilitering. Han kan komme tilbake til verv i partiet på lik linje med alle andre.
Les også: Sex, politikk og media – VG og DN på gyngende grunn
Men ting er ikke riktig som før. Giske er betydelig svekket. Han er en merket mann. Momentet har sluknet en del. Han er blitt eldre og grå.
Og Hadia har også vist sitt sanne ansikt og skaffet seg innbitte fiender. Hun må heretter jobbe i motvind.
Tilbake som vinner står egentlig Jonas Gahr Støre. Uten klare kandidater til å overta, vil presset for å fravriste ham plassen neppe bli særlig sterk. Han kan nå for seg selv velge tidspunkt for sin sorti. Det er bare ham igjen.
Blikket kan rettes mot 2021.