Det kom en sosialantropologisk ekspedisjon til planeten Tellus fra et eller annet sted i verdensrommet for å undersøke forholdene på jorden.
Omsider kom de til det merkelige langstrakte landet Norge langt opp mot karrige nord, bestående av under 0,7 promille av jordens befolkning.
De undret seg over disse nordmennenes evne til å lage et samfunn med verdens beste kultur når det gjelder å produsere levekår og trivsel for folk flest. Da snakker vi altså ikke om kultur i betydning av klær, musikk, mat osv. Men normer for god og dårlig oppførsel og evnen til å samarbeide og sørge for at majoriteten har felles ryggmargsreflekser i forhold til hva som kreves for å gi indre stabilitet og sikkerhet mot ytre farer.
Kultur er for en gruppe mennesker, for eksempel en familie, en bygd, en kommune, eller en nasjon, som vannet er for fisken. Vi ser den ikke, og greier ikke å definere den før vi møter noen som oppfører seg stikk motsatt av hva vi selv tar for gitt.
Fisken ser ikke vannet før noe slippes nedi. Freud definerer kultur som driftsundertrykkelse, og Harari definerer kultur som kunstige instinkter som, i motsetning til biologiske instinkter, er innlærte vaner og normer som har vist seg å fungere over tid for en gruppe mennesker. Hvis det ikke fungerer og altså er ukultur, så blir det ufred og kanskje til og med krig før man kommer frem til noe som virker igjen.
Jeg reagerer på kunnskapsløsheten når statsråder ikke har noe mer gjennomtenkt å melde enn bunader og brunost og at de ellers ikke mener at det ikke er noe spesielt når de får spørsmålet om hva norsk kultur er. Man burde i alle fall kunne fortelle hva norsk kultur ikke er! Norsk kultur trenger ikke nødvendigvis å være særnorsk.
Det kan defineres som normer som majoriteten av nordmenn instinktivt reagerer sterkest mot når disse normene blir satt under press! Jeg mener at vi har en kontraktskultur i forhold til fellesskapet som sier gjør din plikt og krev din rett – i den rekkefølgen, og vi har en godt over gjennomsnittlig tillit til våre medborgere og til våre myndigheter.
Dette i motsetning til klankulturer, korrupsjonskulturer og kulturer som mener det finnes absolutte leveregler forordnet av en eller annen gud. I tillegg tror jeg vi har utviklet en kultur som gjør at vi i mindre grad enn mange andre er villige til å underlegge oss en autoritet som ikke har gjort seg fortjent til det – en autoritet som ikke kan begrunnes rasjonelt. Jeg vil hevde at våre myndigheter inkludert vår statsminister ikke forstår hvilken kraft som ligger i kultur og hvilket kostbart eksperiment som foregår med masseimmigrasjon fra fremmedkulturelle.
Ekspedisjonen som kom til Norge fra verdensrommet undret seg over at majoriteten av politikerne i dette landet, med en betydelig subsidierte fjerde statsmakt som propagandaapparat, over lang tid hadde arbeidet med å selge inn idéen om at denne velfungerende kulturen ville berikes av mennesker med kulturelle instinkter som jobbet i stikk motsatt retning av hva som var grunnlaget for landets frihetsidealer og suksess.
De erfarte også at stadig flere nordmenn mente at man kunne hjelpe langt flere nødstilte mennesker fra andre land nær deres eget kulturfellesskap samtidig som man kunne unngå splid og ødeleggelse av det man hadde brukt generasjoner på å bygge opp i Norge.
Enda mer forundret ble de da de oppdaget at store deler av den meningsbærende elite i Norge benyttet moralisme og forsøkte å sykeliggjøre (fobisere) og å definere som ytre høyre, høyrepopulister, rasister og fascister de kreftene som argumenterte mot masseimport av fremmede.
Dette gjorde de samtidig som de var veldig opptatte av at innvandrerne fra fremmede kulturer skulle respekteres for sin kultur og til og med få økonomisk støtte til å dyrke en krigsherre som hadde levd for 1400 år siden samt denne krigsherrens allmektig gud som gav dem både selvtillit og rett til å se ned på kulturen som gav dem rikelig med mat, frihet, trygghet og rett til å uttrykke sine meninger.
Ekspedisjonen fra verdensrommet fant disse oppdagelsene så paradoksale og sensasjonelle at de rett og slett ble svar skyldig og bestemte seg for å dra hjem til sin egen planet for å analysere årsakene til myndighetenes adferd – slik at de selv ikke skulle risikere å komme opp i et slikt vanføre! Den vanskeligste delen av analysearbeidet ville bli å finne ut hvilke mekanismer som bidro til at folk flest gav sin stemme i valg til politikere som ikke mente at norsk kultur var noe særlig å skrive hjem om.
En fritenker og god nordmann kom på tanken om at ekspedisjonen på veien hjem burde få med seg lesestoff som kunne forenkle analysearbeidet, og sendte med et skuespill skrevet av en av verdens største dramatikere, Henrik Ibsen. Stykket het «En Folkefiende».
Rett før avreise var det også en dissident som mente at eventyret «Keiserens nye klær» samt boken 1984 av engelskmannen George Orwell ville være nyttige verktøy for å finne svar.