Universitetet i Oslo på Blindern. Foto: NTB Scanpix
Del

På 2010-tallet har hvem du er og din identitet for mange blitt en form for kapital, der det å være en minoritet eller i en utsatt posisjon kan gi deg noen fordeler du ellers ikke ville ha fått.

annonse

Det er åpenbart at ideene har hatt størst gjennomslag på venstresiden, som har sagt arvel klasseperspektivet og omfavnet multikulturalismen.

Identitetspolitikk er en trend som kommer fra amerikanske og britiske universiteter. Studenter prøver å nekte mennesker de er uenige med å snakke. Grunnen er at de påberoper seg å bli krenket eller såret av et budskap.

Det toppet seg i såkalt «no platforming», med vold mot og utstøtelse av forelesere. Et eksempel var da forfatteren Charles Murray i vinter ble stanset fra å forelese ved et amerikansk universitet. Han er kontroversiell fordi han har snakket om forskjeller i iq basert på genetisk arv.

annonse

Ønsker du å bidra til å holde Resett gående?

Tegn medlemskap eller Støtt oss med et enkeltbeløp

Husk at du også hjelper Resett når du kjøper fra våre annonsører

Det foregikk i en forelesningssal med 400 personer. Studentene oppførte seg som hooligans, reiste seg opp og ropte mot professoren.

«Racist, sexist, anti-gay – Charles Murray go away», ropte de. Hendelsen fikk mye medieomtale, men slike episoder har etter hvert blitt ikke helt uvanlige.

Vi ser det også i Norge, der Studentene og Akademikernes Internasjonale hjelpefond (SAIH) har ført en kampanje for å «avkolonialisere akademia».

Mange akademikere har vært opptatt av litterære kanoner. Så har venstreorienterte akademikere forsøkt å se på hvordan slike kanoniske tekster har vært preget av kolonialistisk tankegang.

Det kan selvsagt være vel verdt å diskutere, men det kan også føre til at forfattere kommer inn på pensumlisten ikke i kraft av sin faglige tyngde, men på grunn av deres opprinnelse eller etnisitet..

annonse

Det samme skjer på en rekke områder.

Et veldig godt eksempel på dette er fra Lund i Sverige, der studenter førte en kampanje for å få fjernet hvite menn fra pensum og erstatte det med radikalfeministen Judith Butler.

Det er et eksempel på at genusvitenskapen har blitt den nye overkirken i akademia, som Ivar Arpi i Sveriges Dagblad har sagt. Han argumenterer for at det som foregår, og dette skjer ikke bare på svenske universiteter, er en slags «stille revolusjon», godt skjult av begrepet «likestillingsintegrering». «Begrepet likestilling brukes bare som et dekke for en mer radikal og dyptgående prosess». Det hele er et angrep på akademias frie stilling.

Like mye handler identitetspolitikk om å plassere oss i selvvalgte kategorier. Et eksempel er fra pensum på et studie i interseksjonalitet på Høgskolen i Oslo og Akershus, nå Oslomet: «Tilbyr kategorien ’kvinne’ det samme mulighetsrommet for alle som tilordnes eller identifiserer seg med denne kategorien? Får kategoriene ’ung’, ’gutt’, ’innvandrer’ andre betydninger knyttet til seg en ’ung’, ’gutt’, norsk’?»

Men dette gjelder ikke bare campus og det berører ikke bare akademikere. Vi se det blant muslimer, som har blitt mer opptatt av å gå i hijab eller ikke håndhilse, eller blant antirasister som benytter enhver anledning til å klage over manglende representasjon av ikke etnisk norske, enten det er i regjeringen eller i debattpaneler.

annonse

Det nye krenkelsestyranniet sprer seg over hele samfunnet. Vi er fortsatt bare i startgropen her i Norge.

Dette koker ned til en enkel ting. Det dreier seg om at det er hvem du er, som skal avgjøre diskusjonen. Er du en minoritet eller velger du å være det, så er det en form for kapital. Det skal ikke bare gi det ekstra fortrinn, fordeler og rettigheter, men det brukes også til å delegitimere meningsmotstanderne.

Å være offer har blitt en form for kapital i det post-postmoderne samfunnet. Det har blitt en måte å påberope deg å ha rett, å bli hørt, til fordel for noen andre.

Så vil noen si at vi som gjerne blir kalt høyrepopulister i de etablerte mediene, vi som er kritisk til den høye innvandringen og som vil at Norge skal være Norge, bare presenterer et vrengbilde av identitetspolitikken.

Det er noe sant i det. Når akademiske miljøer og den meningsbærende eliten omfavner nye identiteter, blir andre mer opptatt av tradisjonene og hvem vi er. Hvor vi kommer fra.

Det er likevel en forskjell. Vesteuropeiske land har alltid vært preget av sterke majoritetskulturer. I et postindustrielt samfunn er ikke lenger klassemotsetninger viktig. Derimot står vi overfor en samfunnsutvikling hvor elitene har mistet bakkekontakten og ikke lenger forstår hva som rører seg blant vanlige mennesker, de som ikke henger med i et samfunn som stiller stadig høyere krav og hvor nordmenn blir utkonkurrert av billig arbeidskraft fra Øst-Europa.

På den måten blir det å være norsk mer motkulturelt enn en del av den identitetspolitiske gjørma som brer seg over snakkeklassen. Du får ingen bonuspoeng i Morgenbladet av å være stolt av landet ditt. Det gir deg ikke spalteplass eller kredibilitet.

Men vi er stolte likevel. Fordi Norge er et åpent og inkluderende samfunn. Alle kan bli norske. Sånn er det ikke i alle land i verden. Det dreier seg ikke om hudfarge, religion, seksuell legning. Det dreier seg om å være norsk i hjertet ditt. Og det er en kraftig motsats til den ideologien den norske snakkeklassen preker.

Teksten er basert på et innlegg på Mot Dag-konferansen søndag 10. februar.

annonse
Ønsker du å bidra til å holde Resett gående? Tegn medlemskap eller Støtt oss med et enkeltbeløp

Husk at du også hjelper Resett når du kjøper fra våre annonsører