VG meldte at jeg raser over å bli uthengt av Den Nationale Scene, uten å ha snakket med meg. Andre medier melder at jeg er krenket. Nei, jeg tar denne hendelsen med stor ro, men jeg krever retten til å beskytte min ære.
Men hvor langt jeg kommer i en rettsal er ikke godt å si, vi som er vanlige mennesker, dessuten eldre kvinner og enker, har ikke ære nok til at en norsk rett vil bry seg om oss. Vi er ikke tatt inn i hatkriminalitetslovgivningen, der følelsen av å være krenket er beviset på den andres skyld. Det blir mest sannsynlig ingen bot hverken på Agnete Haaland eller Kim Friele. De har lov til å hate fritt. Men skulle de hate en fra en beskyttet gruppe, kan det bli ti tusen kroner eller mer.
I brev til min advokat nekter nå teatersjef Agnete Haaland å fjerne mitt navn fra teaterstykke om Friele. Haaland har også hengt ut Vigdis Hjorts mor som er enke, hennes avdøde far og søsken i oppsetningen av Arv og Miljø, og anser seg berettiget til det, fordi Vigdis har skrevet en fiksjon og det er søsteren hennes som er den skyldige.
Det finnes flere ukorrekte politiske debattanter, det finnes mange incestsaker, kompliserte arveoppgjør og skilsmisser. Men Haalands venner og bekjente må ta seg i akt. Haaland tror at teateret skal brukes til å dømme onde mennesker, bare de er vanlige norske.
Bortsett fra ønsket om å sette meg i gapestokken, hva er hensikten med å knytte meg til Friele og hennes liv? De homonormative vant kampen om ekteskapet og barnet sommeren 2008, og de feiret seieren på Operataket.
Les også: Eier media meg?
Er det ubehagelig å tenke på at ikke hver eneste person støttet dem? At de hadde motstandere?
Hva slags hat ligger bak et ønske om å ta en person for noe som vedkommende ikke mente for ti år siden? Man skulle tro at en bevegelse som selv mener å ha vært utsatt for forfølgelse ikke nedlater seg til en slik adferd. Men de skaper seg et fiendebilde og angriper det, blinde for at det finnes andre interesser enn deres egne.
De forvrenger formuleringer slik at et hatsk bilde av meningsmotstandere holdes i live. Bare for å gjøre Friele til heltinne? Svaret er enklere, det dreier seg om politisk makt, bevilgninger og posisjoner til de nye totalitære ideologene, de homonormative. Seksualitet er bare et påskudd.
Haaland mener åpenbart at hva Friele husker fra sitt liv og allerede har fortalt til Ola Henmo er tilstrekkelig til et teaterstykke. Etter flere purringer fikk jeg omsider manus. Stykket bygger på Ola Henmos bok Kampene (2015), der han også lar Friele og Endsjø huske hva jeg mener. Han bruker seks sider på det. En sms fra homolobbyisten Endsjø brukes som en pålitelig kilde. Henmo intervjuet ca. 40 personer, bildet av Friele er på ingen måte flaterende.
Men meg ringte han ikke. (Se boken min Kampen om seksualiteten (2016) For øvrig er hukommelsen ingen sikker kilde og ikke noe bevis.)
Frieles raseri for at jeg fikk Fritt Ords Pris kom allerede i 2009. Hun skulle frata meg ære og også glede. Hennes reaksjon var ikke bare et personlig angrep på meg, men også på Institusjonen Fritt Ord.
Der langer Friele ut mot homoseksuelle venner som kom på tildelingen av prisen i Operaen.
Friele hadde fått mobben med seg. Jeg hadde sikkerhetsvakt, takket være henne, jeg ble møtt av demonstranter, det ble laget en konsert, en underskriftsliste på 4500 navn, en FB side der bildet av meg var strøket over med rødt. Jeg hadde en alvorlig syk bror og også mann. Nå er begge døde. For så vidt var det jeg som var midt i et drama, ikke Friele.
Friele har vært rasende på meg siden 1980 tallet. Da jeg holdt foredrag for Høyrekvinnene i 1983 i Asker, Venskapen, satt hun og Lowzow nede i salen med båndopptaker. De ba ikke om tillatelse til å ta foredraget om kvinnebevegelsens kvinnesyn opp. 150 tilhørere var i salen. I 1984 anmeldte hun Hans Bratterud, han ble dømt i Høyesterett. Hadde hun ment at hun hadde noe på meg, ville hun ikke nølt.
Men hun glemte meg ikke. I 2009 ble jeg invitert i til å holde et foredrag om samfunnsutviklingen i Studentersamfunnet i Bergen i slutten av mars. Arrangørene endret opplegget og ville ha med Friele og to andre. Jeg trakk meg fra møtet pga. Friele aggressivitet.
Hun ringte meg opp, og kom med grov kjeft. Jeg la på røret. Hun løy til BA og fortalte at det var arrangørene som hadde bedt henne om det, dette benektet arrangørene til BA. (Se min bok Kampen om seksualiteten, ytringsfrihet – hat – tankekontroll, 2016, s. 305 ff. )
Hun fortalte i Studio En (31.04, der jeg avslo å være med) at hun ikke hadde lest boken min Kampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter og analyser, 2009. Den er for øvrig utsolgt fra forlaget. Den andre er tilgjengelig.
Hvorfor tror Friele at hun har denne makten over andre? Og hvorfor er homobevegelsen så opptatt av å forfølge dem de kaller for homofober? Homofobi er et skjellsord som ble laget av Gay Liberation Front i New York på 1970 – tallet. Det finnes ikke i noe diagnoseregister.
Jeg har aldri møtt noen som kjenner panikk ved møte med homoseksuelle, tvert imot er det mange som synes – eller rettere – syntes synd på dem. Jeg har hatt mange homoseksuelle venner, og har fremdeles noen. Det interesserer ikke meg at noen vil onanere med en av samme kjønn.
Men det interesserer meg meget hvilket menneskesyn som legges til grunn for lovgivningen om ekteskapet, familien, barnet og dets foreldre., og hva slags ideologi som styrer skole – og helsevesen.
Nå styres opinionen av homoseksuelle, homonormative og queerister (transeideologer). De er ikke demokrater. Det finnes stille homoseksuelle som ikke deltar i debatten, og en del som synes at homobevegelsen har gått for langt. Men denne politiske ismen har nådd langt inn i lovgivning og barneoppdragelse i vestlige land, den brer seg i resten av verden.
De som vil ha en enkel innføring om praksis kan lese Anette Trettebergstuen (Aps familiepolitiske lesbiske talskvinne) og Bård Nylunds (nestleder i en fagavdeling i LO) bok Homo: For deg som er, lurer på om du er eller har lyst til å bli homo. Eller for deg som bare lurer på hvordan disse homogreiene funker.
Kort fortalt så endrer homobevegelsen og queerismen hele virkelighetsbilde: Heteroseksualitet er ikke medfødt, men det er homoseksualitet. Heteroseksualiteten er undertrykkende, homoseksualiteten er frigjørende. Barn trenger ikke far og mor, bare noen omsorgspersoner. De kan ha mange foreldre. Alle kan ha mange partnere, jo flere ligg jo bedre.
Jeg har ikke lest hva media skriver om meg, og kommer ikke til å gjøre det heller. De kan ikke debatten, de bryr seg ikke om det sanne ekteskap og barnets menneskerettigheter. De har ingen respekt for dem de angriper.
De tåler ikke motstand. De har satt meg inn i skapet for det rare. Men det burde være av almen interesse hva teatersjefer kan gjøre med levende mennesker. Haaland valser nok ned hvem hun vil. For øvrig er dette mest en sak for media og deres nettroll. Jeg mottar bare positiv støtte. Det kommer mer om saken.